Med livet som innsats: Møt menneskene bak det globale folkeopprøret

De er blitt banket opp, undertrykt og skutt mot. Deres venner er drept.
De unge demonstrantene har likevel, dag etter dag, uke etter uke, gjennom hele 2019, stått opp av sengen, gått ut døren og fortsatt å gjøre motstand.
Målet har vært å endre samfunnene de lever i til det bedre.
De har vært gjennom en berg-og-dalbane av følelser, fra euforisk håp til knuste drømmer. Autoritære ledere er fengslet, statsministere har falt og tusener er drept.
Hva har demonstrantene verden over til felles?
VG har den siste måneden stilt de samme spørsmålene til demonstranter på tre kontinenter, fra Hongkong til Sudan, fra Chile til Irak, for å finne svar.

Folkelige opprør og revolusjon er monumentale og kaotiske hendelser fylt med ekstreme kontraster: Med overveldende glede og uutholdelig smerte, med nyskapt samhold og såre oppbrudd, med fredelig motstand og massiv vold.

De er ofte startet i frustrasjon og sinne, og drives videre av håp og drømmer. Noen folkelige opprør lykkes, men mange blir enten knust med makt eller undertrykt av dype politiske krefter som nekter å slippe taket.

Opprør er også smittsomt. Mens motstanden mot autoritære regimer i Midtøsten og Nord-Afrika spredde seg på spektakulært vis i 2011, har vi i 2019 sett opptøyene spre seg globalt: I Algerie, Sudan, Libanon, Irak, Bolivia, Chile, Colombia, Venezuela, Ecuador, Haiti, Georgia, Iran, Hongkong, Spania og Frankrike. Kanskje har vi ikke sett så mange folkelige opprør verden over gjennom en 12-månedersperiode i moderne tid.

Politiet pågriper en demonstrant i Algeries hovedstad i mars. Foto: Reuters

Mange av oss har vært vitner til dramaet på avstand – gjennom nyhetsartikler, på TV og i sosiale medier. Men hvordan er det å være der selv, midt i alt og med alt som innsats?

Menneskene VG har snakket med deler ikke bare smerte og håp. De deler også en dyp mistro til deres lands politiske systemer: Der korrupte og dysfunksjonelle økonomier kun gagner de på toppen. Der det er valg, men likevel ikke velfungerende demokrati. Der forskjellene øker og menneskene med makt forhindrer forandring, fordi systemet, slik det er, gagner dem.

Her forteller demonstrantene selv, med egne ord, om det opprivende og turbulente året de har vært igjennom.

Vi starter på en liten øy sør for det kinesiske fastlandet.

HONGKONG:
«Vår fiende er så mye større enn oss»

Dette har skjedd:

Masseprotestene i Hongkong startet den 9. juni på grunn av et lovforslag som åpnet for å utlevere borgere til rettsforfølgelse i Fastlands-Kina.
Lovforslaget ble offisielt trukket tilbake 23. oktober, men protestene har fortsatt mot Hongkongs Kina-kontrollerte myndigheter.
Demonstrantene er kritiske til Beijings innflytelse over Hongkong og krever større frihet. De krever også at Hongkongs leder Carrie Lam går av, at politiets maktbruk granskes og at fengslede aktivister løslates.

Natalie Tyrwhitt-Drake (23)

Demonstrant og lærerassistent ved universitetet i Hongkong

Natalie Tyrwhitt-Drake under demonstrasjon i Hongkong. Foto: Privat

Hva drev deg til å demonstrere?

– Lovforslaget om å utlevere våre innbyggere til fastlandet virket motstridende ut fra vår tanke om suverenitet fra Kina. Vi forstår jo, etter alt vi lærer og leser om Kinas enestyre, at rettssaker der ikke er åpne og rettferdige. Det var alarmerende og loven ville vært et steg tilbake.

Alle samfunn bør prøve å gå fremover, i det minste må de ha en human og moralsk politisk utvikling. Vi så det motsatte i Hongkong. Vi gikk mot noe mindre fritt og mindre demokratisk.

Derfor, den 6. juni, sendte jeg en Whatsapp-melding til alle mine kontakter og ba dem delta i protest den 9. juni. Over én million mennesker møtte opp.

Hvordan utviklet kravene dine seg?

– Politibrutaliteten gjorde at saken vår utviklet seg. I juli angrep en mobb demonstrantene med slagvåpen og voldsom brutalitet. Det sjokkerte oss. Mange som ikke var med demonstrantene fra starten, tok da til gatene.

  1. Foto: ATHIT PERAWONGMETHA / Reuters

  2. Foto: DALE DE LA REY / AFP

Hva er ditt beste minne?

– Jeg er stolt av og overrasket over samholdet mellom demonstrantene. Under protestene i 2014 ble demonstrantene raskt uenige om taktikk og mål. Ofte tenkte jeg at i masseopprør, er den største fiende oss selv, men i år har det vært annerledes. Vi står opp mot det kinesiske kommunistpartiet – sammen! Vår fiende er så mye større enn oss, og har så mye mer ressurser og makt på et globalt nivå, men vi har ikke kollapset.

Hva er ditt verste minne?

– Det verste har vært å se unge mennesker bli fraktet vekk av sikkerhetsstyrkene, mens det ble sagt at mange ble satt på tog og fraktet til fastlandet. Forvirringen og mangelen på informasjon om hva som skjer med demonstranter har vært vanskelig.

  1. Foto: DALE DE LA REY / AFP

  2. Foto: ANTHONY WALLACE / AFP

Hva er demonstrantenes største seier?

– Resultatet av lokalvalget her i slutten av november var fantastisk. Valgdeltagelsen var på 71 prosent (doblet siden forrige valg) og demokratiforkjempende kandidater vant stort. Det er et bevis på at våre ideer ikke vil forsvinne.

Hva er dine håp for fremtiden?

– Jeg synes det spørsmålet er det vanskeligste å svare på. Jeg har lite håp. Jeg tror Kina vil fortsette å være svært autoritært i hvert fall de neste 10 årene, og da er jeg optimistisk. Så lenge autoritære Kina er i live, har Hongkong lite sjanse til suksess.

Jeg har tatovert meg. Det er skisse av Hongkong og en liten linje som sier: «Selv om du er fortvilet, må du aldri miste håpet».

CHILE:
«Vi begynte å tro på kollektiv makt»

Dette har skjedd:

Demonstrasjonene startet 18. oktober på grunn av økning i billettprisen på T-banen i Santiago.
De utviklet seg raskt til å omfatte krav om endringen av regjeringens nyliberale økonomiske politikk, om utdannings-, helse- og pensjonsreformer og ny grunnlov.
Minst 26 mennesker har mistet livet i forbindelse med demonstrasjonene, og tusener er skadet.
Chiles president har nylig foreslått en ny lov for å beskytte politifolk mot angrep fra demonstranter. Lovforslaget kom kort tid etter chilensk politi ble anklaget for alvorlige overgrep mot demonstrantene.

Pancho Medina (32)

Demonstrant og utdannet i offentlig administrasjon.

Pancho Medina under protest i Santiago. Foto: Privat

Hva drev deg til å demonstrere?

– Jeg startet faktisk å demonstrere allerede i 2006. I starten handlet kravene om bedre offentlig utdanning, for i Chile er utdanningssektoren mest behandlet som business.

Demonstrasjonene i år har i hovedsak handlet om at vi ikke har noen velferdsgarantier i dette landet. 70 prosent av eldre har en pensjon på under 300 dollar. En gjennomsnittlig lønn er på 500 dollar, mens en universitetsutdannelse årlig vil koste 5000 dollar.

Den ekstreme ulikheten her er også en grunn. En prosent av befolkningen har 30 prosent av rikdommen. Alt dette blir forverret fordi det politiske systemet er virkelig korrupt, og folkene bak korrupsjonen blir aldri fengslet.

Hva er ditt beste minne?

– Det beste øyeblikket var da 1,5 millioner mennesker møtte opp på Verdighets-torget i Santiago. Folkemengden var det sterkeste beviset på folkets misnøye. Det bidro til en ekte følelse av at folket hadde styrke og stor kapasitet til å presse myndighetene videre. Vårt samfunn har tradisjonelt vært ganske individualistisk, men i det øyeblikket begynte folket igjen å tro på kollektiv makt.

  1. Foto: Edgard Garrido / X01998

  2. Foto: ANDRES MARTINEZ CASARES / X03701

Hva er ditt verste minne?

– Det vanskeligste øyeblikket er definitivt nå. Politiet er ute av kontroll. Volden fra politiet er svært brutal og myndighetene støtter dem.

Hva er det viktigste dere har oppnådd?

– Helt ærlig, så kan jeg ikke si at vi har hatt noen seire. Presidenten gjør nå kun tiltak som er mer repressive enn tidligere. Frasen han liker å si er: «Vi er i krig». Vi har klart å endre grunnloven, men endringene går nå i feil retning og vil trolig mislykkes til slutt.

Hva er dine håp for fremtiden?

– Jeg håper virkelig at landet vårt får demokrati i dets virkelige form. Ikke som i dag, der bare en minoritet har økonomisk og politisk monopol. Jeg håper på bedre liv med flere muligheter for en majoritet av chilenere, og det er direkte knyttet til pensjon, utdanning, helsetjenester og lønninger. Jeg håper på et samfunn som fokuserer på menneskers velvære og ikke kun bryr seg om de store bedriftene.

SUDAN:
«Jeg kan se håp i alles øyne»

Dette har skjedd:

I desember i fjor brøt det ut protester mot regjeringens beslutning om å tredoble brødprisene.
Etter måneder med protester, som utviklet seg til opprør mot det 30 år lange autoritære styret til Omar al-Bashir, overlot presidenten makten til militæret.
3. juni ble 127 demonstranter drept i en massakre utført av sikkerhetsstyrkene og deres allierte.
Men folket ga seg ikke. Tusenvis av demonstranter trosset portforbud og krevde at makten skulle overlates til en sivil regjering.
I august signerte hæren og protestlederne en endelig maktdelingsavtale. Avtalen legger opp til en 39 måneder lang overgangsperiode før det skal holdes valg.

Samahir ElMubarak (29)

Demonstrant, farmasøyt og overlevende

Foto: Privat

Hva drev deg til å demonstrere i utgangspunktet?

– Urettferdighet drev meg til gatene: Den ekstreme urettferdigheten og undertrykkelsen som jeg var blitt vant til å se og føle både i privatlivet og i det profesjonelle livet.

Hvordan utviklet kravene seg?

– Kravene våre utviklet seg da vi identifiserte den virkelige årsaken bak all urettferdigheten og korrupsjonen som vi så hver dag.

Hva er ditt beste minne?

– Det beste øyeblikket var da vi, demonstrantene, entret hovedkvarteret til militæret den 6. april. Det var helt surrealistisk. Jeg så viljen og makten hos det sudanske folket da de var samlet, som var så fredelige og sterke i møte med alle våpen og undertrykkelse vi var utsatt for.

Foto: Reuters

Hva er ditt verste minne?

– Morgenen den 3. juni, da protestleiren ble angrepet av sikkerhetsstyrkene med vold. Den utopiske stemningen som vi hadde skapt i leiren ble knust foran øynene våre. Jeg følte meg helt håpløs og jeg hadde overhodet ingen tanke om hva som ville komme. Jeg innså også at vi akkurat da hadde nådd et øyeblikk da det var ingen vei tilbake.

Samahir overlevde massakren. Her forteller hun om opplevelsene:

Hva er det viktigste dere har oppnådd?

– Endringene i Sudan er fortsatt noe som pågår, noe vi jobber med, for det vil ta lang tid å gjenoppbygge dette landet. Men vi har oppnådd mye: Vi føler i større grad frihet og mulighet til å fikse ting i samfunnet som vi ser er feil. Vi har gjenoppdaget at folket har makt, og jeg kan se håp i alles øyne.

Hvilke håp har du fremover?

– Jeg håper at friheten, freden og rettferdigheten vi har jobbet for, virkelig vil bli realisert. Sudan er et multietnisk og multikulturelt land, og jeg håper dette mangfoldet blir en styrke som kan reflektere Sudans fremtid.

IRAK:
«Plutselig var det ingen ting som separerte oss»

Dette har skjedd:

Siden oktober har demonstrantene i Irak krevd politiske reformer og et oppgjør med korrupsjon og økonomisk ineffektivitet. Protestbevegelsen gjør også opprør mot Irans økende påvirkning i landet.
Nesten 430 mennesker er drept og 20.000 er skadet siden demonstrasjonene begynte for over to måneder siden. Mange er drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrker.
Regjeringen har lovet reformer, og statsministeren har kunngjort at han går av.

Noor Jawad (33)

Demonstrant, lydtekniker og biologistudent

Noor Jawad får hjelp med øynene av en annen demonstrant etter at myndighetene brukte tåregass mot demonstrantene. Foto: Privat

Hva drev deg til å demonstrere?

– Følelsen av å miste hjemlandet mitt, og da mener jeg alle betydninger av ordet «mistet». Landets verdighet er mistet, våre penger blir stjålet fra oss, vi lever i fattigdom og fremmede makter, som Iran, kontrollerer oss.

Maktposisjoner er gitt til ignorante folk i de politiske partiene, som ikke fortjener stillingene, mens de som har utdanning og studerer hardt havner under deres kommando.

Hvordan utviklet dine krav seg underveis?

– Kravene mine ble bredere da jeg ble mer politisk bevisst og klar over hvilke tiltak som virkelig er i det irakiske folks interesse.

Hva er ditt beste minne?

– Det beste øyeblikket jeg kan huske, er da jeg så en massiv majoritet av det irakiske folket samlet om en sak. Plutselig var det ingen ting som separerte oss, heller ikke sekteriske skillelinjene.

Irakiske demonstranter skyter stein mot politiet i Bagdad den 14. november. Foto: Alaa Al-Marjani / Reuters

Hva er ditt verste minne?

– Det gjorde vondt da jeg så kidnapping og drap på en av demonstrantene. Og hver gang jeg hører andre irakere forsvare de korrupte lederne våre og forsvarer menneskene som utnytter landet vårt, som iranske myndigheter.

Hva er det viktigste dere har oppnådd?

– Slik jeg ser det, er det viktigste som har skjedd, slutten på individualistisk, egoistisk tankegang blant innbyggerne i Irak. Alle som demonstrerer, tenker ikke lenger på seg selv, men heller på hva som er best for nasjonen.

Hva er dine håp for fremtiden?

Situasjonen er vanskelig, vi strever med en rekke problemer som går 16 år tilbake (til USAs invasjon). Men jeg håper fortsatt på forandring. Jeg fortsetter kampen fordi våre politikere har stjålet så mye fra oss. Jeg vil fortsette kampen for landet mitt.

En demonstrant med det irakiske flagget i hendene, dukker ned i Bagdad i oktober. Foto: AFP

Demonstrantene VG har skrevet om i denne artikkelen er bare fire av flere millioner. Bare mens denne artikkelen ble skrevet tok hundre tusener til gatene i India, iranske familier sørget over 1500 demonstranter drept av sikkerhetsstyrker på få dager november, og hver dag, i alle verdenshjørner, våknet mennesker opp til en ny dag med demonstrasjoner – som uten tvil vil fortsette inn i 2020.

Her kan du se bilder fra demonstrasjonene i de andre landene som ikke er utdypet i denne artikkelen:

BOLIVIA: Demonstrasjonene ble utløst av et omdiskutert resultat i presidentvalget 20. oktober som sikret sittende president Evo Morales en fjerde periode. Morales' motstandere hevder han jukset i valget. Morales har gått av og flyktet til Mexico. Rundt 20 har omkommet
COLOMBIA: En massiv protestbølge mot Colombias president, hans økonomiske politikk, mot korrupsjon og ulikhet, har pågått gjennom høsten.
ALGERIE: En bred protestbevegelse har siden starten av året krevd grunnleggende demokratiske reformer og større utskiftning i regjeringskontorene. Den aldrede Abdelaziz Bouteflika, som var president i 20 år, ble presset til å gå av. Demonstrasjonene fortsetter.
HAITI: Det har vært demonstrasjoner i Latin-Amerikas fattigste land gjennom hele året. I høst har uroen og motstanden mot den upopulære presidenten Jovenel Moïse økt og over 40 demonstranter er drept.
LIBANON: Demonstrasjonene brøt ut den 17. oktober, mot den politiske eliten, korrupsjon og økonomisk vanstyre. Landets statsminister gikk av etter 13 dager og en ny statsminister skal nå forsøke å redde landet ut av en dyp økonomisk krise. Demonstrasjonene fortsetter.
INDIA: I desember brøt det ut demonstrasjoner over hele landet mot en ny omstridt statsborgerskapslov og mot president Modis hindunasjonalisme. Minst 25 mennesker er drept og 7500 er pågrepet av sikkerhetsstyrkene.
FRANKRIKE: Det har vært et år fylt med protest i Frankrike. Senest i desember demonstrerte over 600.000 mot president Emmanuel Macrons planlagte pensjonsreform i Paris.
GEORGIA: Massive demonstrasjoner mot regjeringen har ført til at lederen for nasjonalforsamlingen har gått av. Om lag 240 personer er skadd i sammenstøt med politiet.
BARCELONA: Over en halv million mennesker demonstrerte i høst i Barcelona mot at ni katalanske politikere er dømt til lange fengselsstraffer. Protestene endte i voldsomme sammenstøt mellom demonstranter og politi.
IRAN: Opptøyene i Iran startet rundt 15. november, men landets øverste leder Ayatolla Ali Khamenei ga ordre om «å knuse opptøyene med alle midler». Minst 1500 mennesker skal ha blitt drept de neste to ukene.
ECUADOR: Demonstrasjonene startet i oktober da myndighetene fjernet subsidier på drivstoff, noe som førte til kraftige prisøkninger. Uroen spredte seg fra transportsektoren til studentmiljøene og så til urbefolkningsgruppene.

Mer om

  1. Hongkong
  2. Irak
  3. Sudan
  4. Chile
  5. Menneskerettigheter
  6. Visuell fortelling

Flere artikler

  1. Massedrap, sinne mot Iran og sosial kollaps: En irakisk demonstrant forteller om sin kamp

  2. Iraks statsminister går av etter måneder med opprør og massedrap

  3. Kina-forsker: Uvanlig spent situasjon i Hongkong

  4. Kina ber USA slutte å blande seg i Hongkong-politikk

  5. Gateslag i Libanon: Banket med klubber. Blindet av tåregass

  6. Opptøyene i Chile: – Vi er tilbake i diktaturet

Fra andre aviser

  1. Nytt rakettangrep ved USAs ambassade i Bagdad – seks drept i sammenstøt i Irak

    Aftenposten
  2. Ny generasjon krever ny regjering i Irak

    Bergens Tidende
  3. Folkeopprør kaster regjeringen i Libanon og skaper kaos i Irak. Forsker tror Iran frykter borgerkrig.

    Aftenposten
  4. Stor demonstrasjon mot USA i Irak

    Aftenposten
  5. Irakiske sikkerhetsstyrker skyter demonstranter i Bagdad

    Aftenposten
  6. Kraftig opptrapping av krisen i Irak

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder