«Døden venter på oss her»: Inne i Idlibs mareritt

Dette er stedet hundretusener av mennesker desperat forsøker å komme seg vekk fra.

VG har fått sjelden tilgang til den siste opprørskontrollerte regionen av Syria, som nå beleires og angripes av det syriske militæret og deres russiske allierte.

Den brutale krigen har ført til massiv sivil lidelse og en av de verste humanitære katastrofene i nyere tid.

IDLIB (VG) Bli med på en reise inn i krigssonen og møt menneskene som ikke lenger har noe sted å flykte. Mange her har forsonet seg med at døden kommer tidlig.

Det første vi ser er de mørkebrune flekkene på murveggen.

Missilet rev i stykker de små kroppene og eksplosjonen var så kraftig at blodsprut fortsatt er synlig på veggen.

Vi har kommet til en skolegård i den lille byen Maarret Misrin i Idlib-regionen i Syria.

For tre uker siden, den 25. februar, lekte en gruppe barn her, da et syrisk angrepsfly siktet seg inn på sitt mål. Over ti barn ble drept, men angrepet var ikke over med det.

I et boligområde noen hundre meter bortenfor skolen er det mer ødeleggelse. Til sammen fire missiler traff nabolaget i løpet av kort tid. Biter av murveggene her er borte. En 60 år gammel mann, som bor i et av husene som ble truffet, kommer mot oss.

– En stor splint traff sønnen min og skadet ham. Da jeg kom meg ut så jeg støv, ødeleggelse og flere livløse barn, sier han.

Han peker på en naboleilighet der et av de døde barna bodde.

Vi går opp trappene og banker på døren. 15-åringen Hussein el Helwe åpner, og familien inviterer oss inn.

Da vi setter oss ned, sier Hussein:

– Jeg så broren min dø.

Det er fredag 13. mars og samtidig som verden utenfor er i ferd med å stenges ned som følge av coronaviruset, har VG fått mulighet til reise inn i Idlib i Syria, og se med egne øyne det som for øyeblikket er verdens aller verste krigssone.

Menneskene her, som er avskåret fra omverden, er fanget i et endeløst mareritt som de ikke kommer seg ut av.

Idet Syria-krigen går inn i sitt tiende år, er Idlib den siste regionen i det utpinte landet som fortsatt er kontrollert av opprørere. I desember satte den syriske regjeringshæren og deres viktigste allierte, Russland, inn en voldsom offensiv mot opprørerne i regionen.

Tyrkia, som støtter de ulike opprørsgruppene i Idlib, har i økende grad involvert seg militært og har den siste tiden vært i åpen krig mot det syriske militæret.

Siden den siste offensiven startet i desember, har regimet vunnet tilbake nesten halve Idlib, og nær én million mennesker er blitt drevet på flukt internt inne i regionen. Svært mange syrere har flyktet mot grensen til Tyrkia i nord, men der slipper de ikke inn.

I stuen i Maarrat Misrin viser familien oss et bilde av 12 år gamle Mohammed el-Helwe.

Den drepte guttens far, Abdel Khader el Helwe, sier han var på jobb på markedet da han hørte eksplosjonen og så støvet og røyken stige opp. 

Mohammeds bror, Hussein, ser på faren sin og så på oss, som om han venter på å få snakke. Han og broren sov ved siden av hverandre hver natt og delte hvert måltid sammen. De var bestevenner.

– Jeg var med broren min da han døde. Vi var på vei til en slektning da vi så angrepsflyet over oss. Jeg snudde meg med en gang og løp inn igjen mot huset. Fetteren min og broren min var bak oss og rakk ikke inn i tide. Splinter fra missilet traff dem begge, fetteren min overlevde, men Mohammed ble truffet i magen og han døde med en gang.

Faren er kortfattet i spørsmålet om hva han egentlig føler.

– Bashar al-Assad har drept så mange barn. Nå også mitt, sier han om Syrias president.

Skyene er svarte og det plaskregner idet vi kjører dypere inn det som før krigen var en døsig landsbrukregion. Nå er det åstedet for massiv menneskelig lidelse, en slagmark i en krig der både stormakter og jihadistiske opprørskrigere kjemper om makt og land.

Vi tar av hovedveien og svinger inn på en humpete grusvei. Vi stopper ved det som fram til onsdag for to uker siden var en bebodd kyllinggård. Nå er hjemmene og bygningene som var her forvandlet til ruiner av knust betong og forvridd metall.

Det bodde 50 sivile her da et russisk bombefly angrep.

Mange av de døde var internt fordrevne som hadde søkt tilflukt her etter å ha flyktet fra andre steder i Syria.

Restene av liv er strødd overalt. En rosa skolepenn med en glitrete dusk på tuppen, en barbiedukke uten hode, helsedokumenter, barnesandaler, kaffekopper, klesvask. Mens de 16 menneskene som døde her raskt ble dratt ut av ruinene og begravet, er stanken av død fortsatt overveldende. Flere hundre døde kyllinger, et hvitt teppe av dem, ligger og råtner i det ødelagte fjøset.

Det er ingen angrepsfly i himmelen over oss nå. Bare noen timer etter angrepet her, møttes Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, og en foreløpig våpenhvile ble innført.

Siden det har det vært en pause i angrepene, men ingen vi møter i Idlib stoler på de mektige utenlandske politikerne som de siste årene har kontrollert deres skjebne. De vet at krigføringen snart vil gjenopptas – og at deres liv igjen vil være i fare.

Vi kjører inn i Idlib by.

Noen væpnede krigere med svarte hodeskjerf og AK-47-gevær på skuldrene kjører forbi oss på motorsykler. Den mektigste opprørsgruppen her nå er Hayat Tahrir al Sham (HTS), en gruppe sammenslått av flere opprørsgrupper. Noen av dem var før åpent tilknyttet al-Qaida.

I realiteten har HTS full kontroll i hele den gjenværende opprørskontrollerte delen av Idlib.

De kontrollerer veisperringer og vet også at vi er her.

Sammen med Tyrkia har opprørerne de siste ukene gått med på å slippe inn, og tilrettelegge for, at noen medier skal få rapportere herfra. Derfor kunne vi komme inn i den lukkede krigssonen akkurat nå.

HTS står på FNs liste over terrororganisasjoner, og Assad-regimet og russiske myndigheter bruker disse ekstremistenes tilstedeværelse i Idlib for å rettferdiggjøre den voldsomme militæroffensiven mot regionen.

Men som i all krig er det de sivile som rammes hardest: Uke etter uke dør uskyldige mennesker her, blant dem masse barn, i bombemassakre utført fra russiske og syriske fly.

I en av gatene som er hardest rammet av bombingen ser vi en klesvask tørke i den øverste etasjen av en bygning som er delvis ødelagt i et flyangrep.

Vi går opp den ødelagte trappeoppgangen og blir invitert inn.

Her bor de to søstrene Bedrine Shehni (36) og Iman Shehni (43) med sine familier.

De flyktet fra Aleppo for fire år siden, etter år med beleiring og massiv bombing, til byen Maarrat Numan. I desember angrep Assads bakkestyrker, og de flyktet videre hit, til Idlib by.

– Vi hadde ikke noe sted å bo, for alle steder vi lette var overfylte. Til slutt så vi dette taket, og fordi leiligheten var ødelagt, bodde det ingen her. Vi har forsøkt å gjøre dette til et hjem, sier Bedrine.

Det finnes ingen elektrisitet her. Familien kjøper inn vann, og all oppvarming skjer ved å brenne ved eller andre brennbare gjenstander de finner. De har trukket plastduk over deler av veggen som er bombet vekk.

Vi spør hvordan de har det her, som om vi ikke allerede vet svaret.

– Det er bare ødeleggelse, mer ødeleggelse, sinne, krig og personlige tap. Vi er såret, og det bare fortsetter hver dag, sier Iman.

Hun begynner å gråte.

19-åringen Mustafa lener seg inntil en provisorisk vegg mens vi snakker. Han var 10 år da krigen startet.

– Jeg har bare sett krig. Jeg har mistet alt av verdifull utdanning. Jeg har mistet fremtiden min.

Før krigen bodde det en million mennesker i denne regionen, men etter at den syriske hæren har vunnet tilbake kontrollen i landsby etter landsby, region etter region, har Idlib blitt fylt til randen av mennesker på flukt fra Bashar al-Assads regime. Nå lever det tre millioner her, nesten alle er internt fordrevne.

Når corna-viruset kommer hit, hvis det ikke allerede er her, finnes det ikke noe forsvarsverk.

Flyktningene bor overalt. I plasttelt under oliventrær nære Tyrkia-grensen, på gjørmete jorder og i alle ledige bygninger.

I et forlatt fengsel i Idlib by finner vi flere hundre mennesker, som bor i tomme fengselsceller.

Oldemoren Amoun Abdo Showargi (75) sitter i en av de forlatte cellene med masse barn rundt seg.

– Vi søkte først tilflukt i en grotte i nærheten av landsbyen vår. Mens vi flyktet var flyene i luften over oss. Etter en uke ringte noen oss og sa at det var ledig plass her. 

– Hvordan føler du deg?

– Livet er svart, men jeg ber til Gud, sier hun stille.

Vi kommer frem til det som en gang var Idlibs største fotballstadion. På grunn av den syriske militæroffensiven, og det enorme antallet som hele tiden flykter videre, samles nyankomne flyktninger her.

Tre år gamle Mariam al Taha vrir seg på en madrass på betonggulvet i kjelleren.

Da hun ble født, hadde hun ikke full lungekapasitet, så hun ble lagt i respirator for å få nok oksygen til hjernen. Mange mødre føder for tidlig her, blant annet på grunn av stress og redsel under svangerskapet.

Mens Mariam lå i respiratoren kom bombingen fra angrepsflyene så nære at hele sykehuset måtte evakuere. Som følge av manglende behandling ble hun hjerneskadet i løpet av flukten.

Nå har hun endt opp her, i armene på et av sine søsken, mens moren, Hasna al-Mustafa (39) snakker med oss.

I likhet med de andre her har hun flyktet mange ganger allerede. Vi spør om hun vil til Europa, men hun rister på hodet før vi er ferdig å spørre.

– Vi vil bli her, dette er landet vårt. Dette er alt for oss, vi har livene våre her. Jeg kjenner ingen utenfor dette landet, hvorfor skal jeg dra? Vi er ikke redde for døden.

I et naborom ligger en eldre kvinne alene på en plastduk og mumler noe ingen andre kan høre. En ung jente bøyer seg ned for å høre hva hun sier.

Menneskene i rommet sier de ikke vet noe om kvinnen, bare at hun ble tatt med hit av redningsarbeidere etter et bombeangrep for noen uker siden.

Vi bøyer oss ned for å snakke med henne.

Hun sier hun heter Fausie el Negar, at hun er 90 år, og at hun ikke aner hvor familien er. Hun sier hun er alene.

En hjelpearbeider vi spør sier at kvinnen de siste dagene har nektet å ta i seg næring. Det virker som hun har gitt opp.

Noen meter bortenfor står 15-åringen Sidra Maaruf.

– Da krigen startet var jeg syv år. Da var jeg mer håpefull, men det er jeg ikke lenger, sier hun til oss.

Hun vet at den syriske hæren nå vil gjøre alt for å ta tilbake Idlib.

– Hverken Tyrkia eller Europa vil slippe oss inn. Nå som Assads hær nærmer seg, er det som om døden venter på oss her.

Hun ser ned i bakken, og så opp på oss.

– Vi er jo alle redde for å dø tidlig, men vi har kommet til et punkt der vi har akseptert at det snart kommer til å skje.

Onur Cakir bidro i arbeidet med denne reportasjen.