Slik gikk det med landene fra «den arabiske våren»

UTENRIKS

Kampen for demokrati og grunnleggende rettigheter har stanset opp eller blitt slått tilbake i de aller fleste landene som opplevde «Den arabiske våren».

Publisert:

Syria, Libya og Jemen er dessuten blitt kastet ut i blodige borgerkriger.

VG har gått igjennom en rekke internasjonale rangeringer, som vurderer alle verdens staters sårbarhet, korrupsjon, politisk frihet og menneskelig utvikling, og sett på hvordan 14 arabiske land ble vurdert i 2010 og sammenliknet med 2015. I nesten samtlige tilfeller, er situasjonen uendret eller forverret etter opprørene, som startet ved årsskiftet 2010-2011.

Når det gjelder politisk frihet, skiller Tunisia seg klart ut, ifølge demokrati-indeksen til Freedom House: I 2010 fikk Tunisia nest dårligste karakter (6), mens i 2015 fikk landet nest beste karakter (2).

Se den hvordan det gikk med «Den arabiske våren» i grafikken øverst, og få den fullstendige oversikten land for land nederst i artikkelen!

Annerledes diktatur

Hva var grunnen til at det gikk annerledes i Tunisia?

– For det første hadde man en bred prosess, hvor alle grupper ble trukket med. Mye forskning på overgang til demokrati viser hvor viktig det er å ha slike forhandlingsoverganger. Disse prosessene har vi tidligere sett mange av i blant annet Latin-Amerika og Øst-Europa. Slike demokratiseringsprosesser er ofte mer robuste og suksessfulle enn andre, sier seniorforsker Håvard Mokleiv Nygård ved PRIO til VG.

Diktaturforskeren påpeker også at det diktatoriske regimet i Tunisia var vesensforskjellig fra de andre i regionen.

– Den tidligere diktatoren var bare interessert i sin egen berikelse. Dessuten spilte militæret en spesiell rolle. Mens militæret sto på sidelinjen i Egypt, brøt det aktivt med Ben Ali i Tunisia. Å få med seg militæret på denne måten er helt avgjørende for å få til en grunnleggende endring, forklarer Nygård, som er ekspert på politisk økonomi i autoritære regimer.

Bakgrunn: Dette må du vite om fredsprisvinnerne

Kompromissvillige islamister

Stefan Borg, forsker ved Utrikespolitiska Institutet i Stockholm, trekker frem at det finnes en rekke strukturelle bakgrunnsfaktorer som fremmer demokrati og skiller Tunisia fra flere av de andre landene.

– De har en relativt sterk øvre middelklasse, et livskraftig sivilsamfunn og en homogen befolkning, så man har ingen etnisk dimensjon. Dessuten har man hatt politiske aktører som har drevet en konsensusdrevet politikk, og islamistene har vært kompromissvillige, påpeker Borg.

Bakgrunn: Her finner du alle artikler om Tunisia

Mindre geopolitisk betydning

At Tunisia stort sett har fått «holde på for seg selv» uten særlig ekstern innblanding, trekker førsteamanuensis Marte Heian-Engdal ved UiO frem som en mulig forklaringsfaktor for landets demokratiske suksesshistorie.

– Tunisia har ikke hatt de samme sterke stormaktsinteressene hengende over seg. Landet er ikke av samme geopolitiske betydning som for eksempel Libya og Egypt. Delvis kan man derfor si at landet har fått mer tid og rom til å finne ut av ting på egen hånd. Dessuten har militærets handlinger vært annerledes enn i de andre landene, mener Heian-Engdal, som forsker på moderne Midtøsten-historie.

VG mener om fredsprisen: Riktig og viktig

Borgerkrig

Når det gjelder Libya og Syria, handler tilbakegangen på de internasjonale rangeringene blant annet om borgerkrigene som har brutt ut.

– Konflikt har dramatisk innvirkning på utvikling og politiske indekser. Dessuten førte den arabiske våren aldri til en grunnleggende omveltning i de fleste landene. Det var store folkelige opptøyer og mye optimisme, men det er de samme gruppene som sitter med makten - det har bare skjedd mindre omrokeringer, forklarer Nygård.

En annen forklaringsfaktor er befolkningens unge gjennomsnittsalder. Det er nemlig større sjanse for at et land blir demokratisk når gjennomsnittsalderen er midt i 30-årene.

– Alder i seg selv er ikke det avgjørende, men det henger sammen med den sosioøkonomiske utviklingen, sier Nygård.

Fredsprisvinner: – En pris til alle i Tunisia

Folkelig kongestøtte

– Marokko og Jordan har kommet igjennom protestene relativt greit, uten at regimene er kastet. Hva er grunnen til det?

– Felles for de to landene er at de er monarkier, og har dermed en annen måte å legitimere regimet sitt. Det var store demonstrasjoner i både Marokko og Jordan, men kongene var tidlig ute med å gi begrensede reformer og noe åpning av det politiske systemet. Det er en strategi som har fungert ganske bra. I tillegg har de to kongene mer folkelig støtte, og blir sett på som mindre korrupte enn herskere i andre arabiske land. Men det er langt igjen til de blir fullverdige demokratier, understreker diktaturforskeren.

Trenger tid

– Slik situasjonen er i dag, tror du det er håp for demokrati i de arabiske landene?

– Mange har spurt seg hvorfor den arabiske verden ikke fulgte den demokratiseringsbølgen som man fikk i Latin-Amerika, og det er ikke merkelig at mange også blir fatalistiske i møtet med den regionale situasjonen vi står overfor nå. Men hvis vi tar et steg tilbake og ser på demokratiseringsprosesser i historien, var jo ikke demokratiseringsprosessene for eksempel i Frankrike og USA helt uten blod eller drama de heller, sier Marte Heian-Engdal og fortsetter:

– Ja, det har vært både sidesteg og tilbakesteg, men etter min mening er det for tidlig å konkludere med hvordan dette vil ende, eller at dette aldri kommer til å gå. Det er veldig store omstillingsprosesser for folk som aldri før har levd i et liberalt demokrati, og som har tiår med diktatur og undertrykkelse de skal riste av seg. Så selv om jeg ikke er optimistisk på kort sikt, vil jeg heller ikke si at dette ikke kommer til å gå. Slike prosesser tar tid, sier Midtøsten-forskeren.

Mer demokrati i fremtiden

På regionens vegne er Stefan Borg ved Utrikespolitiska Institutet pessimistisk, og mener det finnes få lysglimt. PRIO-forsker Håvard Mokleiv Nygård er imidlertid optimistisk på litt lengre sikt.

– Midtøsten har færre demokratier enn det burde hatt, sett i forhold til økonomisk utviklingsnivå. Regionen vil gå gjennom en periode med mye konflikt og ustabilitet, men på 15-20 års sikt, vil man trolig begynne å se fremveksten av flere og mer robuste demokratier, sier diktaturforskeren til VG.

Kilder: NTB, New York Times, The Economist, Store norske leksikon, Wikipedia, Fund for peace, Freedom House, Transparency International, UNDP