KJEMPER: Maryam (3 måneder) ble fraktet 80 mil i bil for å komme til sykehuset i Kabul, men hun sliter med å få nok luft og sykehuset har ikke nok utstyr til å hjelpe henne godt nok. Foto: SIAN O'HARA

Her behandles babyen Maryam på et skrivebord

Spedbarnas eneste håp er billig antibiotika og gamle instrumenter

Hvert femte barn dør i Afghanistan

- Tusenvis av barn dør av diaré og luftveisinnfeksjoner årlig

Fattige foreldre må kjøpe medisiner selv

KABUL (VG Nett) Med et blekt ansikt og blåhvite fingertupper ligger tre måneder gamle Maryam på et skrivebord. Billig antibiotika og en gammel oksygentank er den eneste behandlingen legene ved barnesykehuset i Kabul kan tilby.

ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL

Av SIAN O'HARA

Foruten babyenes ujevne hiksting for å få nok luft og de voksnes tassende føtter, er intensiven på barnesykehuset i Kabul trykkende stille. Det er ingen skjermer å se, ingen medisinpumper, ikke noe overvåkningsutstyr - og ingen gråter.

Diaré og vanlige luftveisinfeksjoner dreper tusenvis av afghanske barn hvert år. Hvis de når fram til sykehus, kan de være avhengige av at foreldrene har råd til å kjøpe medisiner til dem.

Gamle, enorme oksygentanker og billig antibiotika er eneste behandling som er satt i gang for de kritisk syke barna. Noen av de ti sengene på det overfylte rommet deles av to babyer. To måneder gamle Maryam deler et skrivebord med en jevnaldrende liten bylt. Det er ikke nok senger til dem.

Les også: Jenter ned i tolvårsalderen fengsles for moralforbrytelser i Afghanistan

- Vi kom inn her i morges, og vi vet ikke hvordan det vil gå med henne. Hun er veldig syk, sier onkelen hennes.

Reiste 80 mil med babyen

Ansiktet hans er stivt og urørlig mens han stryker handa hennes uten å få noen reaksjon. Fingertuppene hennes er blåhvite, ansiktet blekt, øynene lukket og kinnene hennes altfor varme. De er nesten helt dekket av oksygenmasken som er laget for voksne, og luften blåser ut på sidene hvor masken ikke er tett.

OKSYGEN: Oksygenet kommer fra denne gamle tanken og går ut til masken som er altfor stor for den tre måneder gamle jenta. Foto: SIAN O'HARA


Moren og bestemoren sitter bak skrivebordet med oppsperrede, glassaktige øyne og lener tinningene mot veggen. De signaliserer med hendene at de ikke orker å prate, og tar på seg burkaene etter at de har samtykket til bilde.

Familien tok først babyen til et sykehus i Ghowrmach, hvor de bor. Men da hun ikke ble bedre, ble de anbefalt å dra til Kabul, mer enn 80 mil biltur unna hjemstedet.

Les også: - Afghanistan vil trenge internasjonal støtte

- Vi er redde for henne, og veldig slitne, sier onkelen som sammen med familien bare kan vente og håpe på at antibiotikumet hun får intravenøst, vil virke.

WHO: Én av fem smårollinger dør

Maryam er likevel privilegert sammenlignet med mange andre afghanske barn- Hun er på sykehus hvor hun får noe hjelp.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør ett av fem barn i Afghanistan før fylte fem år, og mange barn som blir syke kommer seg aldri til lege. I snitt mister hver mor i Afghanistan minst ett barn. På landsbygda hvor flest afghanere bor, må syke ofte gå i dagevis for å få legebehandling. I provinsene er sykehusene og legesentrene enda dårligere utstyrt og har en skrikende mangel på kvalifisert personell.

Les også: Sju barn drept i eksplosjoner i Afghanistan

Sykehusdirektør og lege, Bashir Ahmad Quraishi forvalter det som trolig er det ypperste afghansk offentlig helsevesen kan by på. Et barnesykehus med 350 sengeplasser. Når det er stort trykk utvides kapasiteten til 450 pasienter ved at to barn deler én seng, ifølge direktøren.

Samtidig er han fortvilet over at det slett ikke er mye de kan tilby.

- Barna kommer hit fra hele Afghanistan, men det er ikke alltid vi kan gjøre noe for dem. De fleste legges inn på grunn av diaré, luftveisinfeksjoner og trafikkskader. Vi har mangel på nesten alt, og særlig medisiner og diagnostisk utstyr, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

UMULIG ARBEIDSOPPGAVE: Sykehusdirektør Bashir Ahmad Quraishi og kirurg Kochai Jawed må leve med at mange barn som kunne blitt reddet andre steder, dør mellom hendene deres. Foto: SIAN O'HARA

CT-skanner, MR-maskiner, dialysemaskiner og moderne laboratorieutstyr? Dr. Quarishi rister stumt på hodet til alt og ler litt oppgitt. Det har de ikke her.

Foreldre må kjøpe medisiner selv

- Hvis pasienten trenger medisiner som er for dyre til å kjøpes inn, kan de få en resept fra legen og skaffe dem selv fra et apotek. Men det er det ikke så mange som har råd til, sier han.

Les også: - Vi vil være lenge i Afghanistan

Kollega og kirurg Kochai Jawed, som er innkalt på direktørens kontor i intervjuets anledning, har blant annet som arbeidsoppgave å fortelle desperate foreldre at betalingsevnen deres kan avgjøre om barnet overlever eller hvor mye det lider. Og dét på tross av at helsehjelp i offentlige sykehus er gratis i Afghanistan.

- Antibiotika til brannsår er én blant mange medisiner vi ikke har råd til å kjøpe inn, og som kan være livsnødvendig for behandlingen av alvorlige brannskader. Den koster bare ti amerikanske dollar på nærmeste apotek, men for mange er det en uoverkommelig utgift, sier han.

- Hvordan føles det som lege å oppfordre fattige foreldre til å gå og kjøpe medisin de ikke har råd til?

- Hvordan det føles? Hva tror du? Hva ville du som journalist gjort hvis du manglet en penn å skrive med? Det er ikke mulig å gjøre jobben sin som lege, sier Jawed med en anelse hevet stemme.

Ifølge ham må de ofte operere uten å kunne stille en klar diagnose først. Simpelthen fordi eneste alternativ er å prøve seg fram når det ikke finnes nødvendig utstyr til å bestemme diagnose.

- Vi har bare ett helt sett med intensivutstyr, og vi flytter det fra pasient til pasient, avhengig av hvem som trenger det mest, sier han, og stjeler til seg varme med hendene fra direktørens gassovn i det kjølige rommet.

Direktør Quraishi forteller at sykehuset er totalavhengig av donasjoner, og at barnets helbred og eventuelt liv avhenger om de tilfeldigvis har fått donert utstyr i riktig størrelse.

- Vi har noen respiratorer, men de er laget for barn i spesifikke aldersgrupper. Hvis det kommer inn et respiratortrengende barn som er for stort eller lite, er det ikke så mye vi kan gjøre.

Sykehusets elektriker reparerer kuvøser

Sykehuset har kuvøser, men ikke mange. Spedbarna ligger ofte på skift eller med opptil flere barn i én kuvøse. Når de går i stykker, er personalet og pasientene prisgitt sykehusets egen elektriker.

- Samme mann skifter lyspærer og reparerer medisinsk utstyr, for eksempel kuvøser, her på huset. Hvis han klarer, sier Quraishi og peker med en kort bevegelse opp mot lampen i taket.
- Vi har ikke råd til å sende hele apparatet eller delene ut av Afghanistan. Og i Afghanistan finnes det ikke noe verksted som kan fikse så avansert utstyr.

- Hvis du hadde fått én million amerikanske dollar i dag, til bruk på medisinsk utstyr, hva ville du kjøpt først?

- En røntgenmaskin. Den vi har er førti år gammel, dårlig og utslitt, sier direktøren resolutt.

- Trenger 920 millioner dollar

Foreløpig er det mange om beinet når midlene skal fordeles. Taliban-regimet raserte et helsevesen som allerede var på felgen etter tjue år med krig. De nektet kvinner utdannelse og bremset rekrutteringen av helsepersonell på en måte som fremdeles merkes i dag, ti år etterpå.

Les også: Amnesty: Verden må holde løftene sine i Afghanistan

Talsmann for Helsedepartementet, Ghulam Sakhi Kargar Noor-Ughli, legger ikke skjul på at mange afghanere lider og dør alene på grunn av situasjonen i helsevesenet.

- Først og fremst skyldes problemene mangel på finansiering, og vi er avhengig av utenlandsk hjelp i mange år framover. De neste fem årene er det finansielle behovet fra utlandet estimert til 920 milliarder amerikanske dollar. Men foreløpig har vi fått garantier for bare 300 millioner dollar, sier Noor-Ughli.

(Saken fortsetter under bildet)

OPTIMISTISK: Bare ni prosent hadde tilgang på helsetjenester for noen år siden, mens nå er andelen 65 prosent. Helsedepartementets talsmann, Ghulam Sakhi Kargar Noor-Ughli, er fornøyd med utviklingen, men sier at mye gjenstår. Foto: SIAN O'HARA

Afghanistan er et av verdens fattigste land, og når bruttonasjonalproduktet fordeles på alle innbyggerne, blir det ca. 900 dollar som staten kan spandere på hver. I Norge blir det til sammenligning 54 600 dollar til hver innbygger.

- Men mye er forbedret, og utviklingen har gått raskt. Barnedødeligheten synker forholdsvis raskt. I 2002 hadde bare ni prosent av afghanerne tilgang på helsetjenester innen rimelig rekkevidde, mens nå har 65 prosent mindre enn tre timer reisevei til lege, sier Noor-Ughli.

Ifølge en ny undersøkelse utført av Helsedepartementet, er dødsraten halvert, og bare ett av ti barn dør før fylte fem år. Resultatene fra undersøkelsen, som omfatter mer enn 22 000 husstander, er likevel usikre fordi den er konsentrert rundt urbane og sikre strøk. Det er på landsbygda og i områder med mye uro flest barn dør.

Kvinner hindres i oppsøke lege

Men fremdeles har bare 30 prosent av afghanske kvinner tilgang på helsesenter med kvinnelig lege. Alle former for sosial omgang mellom fremmede kvinner og menn er utenkelig for mange afghanere, og dette hindrer kvinner i å oppsøke mannlig lege, selv når det er mistanke om alvorlig sykdom.

- Vi har problemer med rekrutteringen av kvinnelige helsearbeidere på landsbygda, og særlig i sør hvor sikkerheten er dårlig. Det frister naturligvis ikke å jobbe hvor det er farlig, selv om vi tilbyr høyere lønn og bedre vilkår. Samtidig er nesten 3000 jordmødre utdannet de siste årene, og 800 jordmorstudenter er underveis, sier Noor-Ughli og legger til at han er optimistisk.

Men ifølge ham er mangelen på kvalifisert personell bare en del av et enormt problem. Analfabetismen herjer Afghanistan, og kunnskap om helse og ernæring er lav blant mødre.

- De får også altfor mange barn på kort tid, ofte med bare ett års mellomrom. Hyppige fødsler forringer deres egen helse, og i sum bidrar det også til at barna får dårlig helse, sier han og griper til TV-ens fjernkontroll.

Les også: Frankrike starter tilbaketrekkingen fra Afghanistan

Bilder av sårede og drepte ved utbrente bilvrak flimrer over skjermen mens Noor-Ughli trykker ivrig for å skru opp lyden.

- En selvmordsbomber. Men det er i Irak, sier han med et fiksert blikk på skjermen.

Det er Noor-Ughli som bruker å orientere nasjonen via mediene om nye angrep fra Taliban og hvor mange som er skadet og drept.

- Jeg sier det bare, mumler han og skrur ned lyden. - Ikke noe sted har gratis helsevesen noensinne fungert.

- Vi har fungerende gratis helsevesen i Norge.

- Hva? Har dere? Hvordan går regnestykket opp? Hvor stor befolkning har dere?

- Fem millioner. Og noen av verdens største oljeinntekter fra Nordsjøen.

- Fem millioner? Det er like stort som Kabul. Men vi har nesten ingen selvstendige inntekter, sier Noor-Ughli.

En heldig gutt

Tilbake i sykehusets korridorer vandrer burkakledde kvinner tilsynelatende hvileløst rundt med tause tøybylter i armene, og eldre søsken hengende i skjørtene. Bare når de passerer nær høres den karakteristiske surklingen fra babyene. Ikke én leke i sikte, ikke ett bilde på veggene. Hele sykehuset ligner en nedlagt skole bygget i depresjonstider.

På et åttemannsrom ligger Abdul sammenkrøpet i sprinkelsengen. To uker med alvorlig diaré gjør at ansiktet ser påfallende eldre ut og kroppen mindre enn andre fire måneder gamle babyer. Han er i dystert, men tallrikt selskap. Ikke bare har alle de andre barna på rommet også diaré, men ifølge WHO dør hvert tiende barn av diaré i Afghanistan.

(Saken fortsetter under bildet)

SNART FRISK: Fire måneder gamle Abdul har hatt diaré i to uker, og har reist langt for å komme til sykehuset i Kabul, men nå er han på bedringens vei. Foto: SIAN O'HARA

Den store kneiken er imidlertid over denne gangen for Abdul. Han får fremdeles intravenøsvæske, men stemningen rundt sprinklene er relativt god.

- Han begynte å bli bedre i dag morges, kvitrer moren hans, Nafisa. I likhet med mange afghanske kvinner avstår hun fra foto sessions med en advarende håndbevegelse, men smiler bredt når hun ser bilder av sønnen på skjermen.

- Han er enda finere når han er våken og frisk, bedyrer hun muntert.

Nafisa har reist med sønnen sin helt fra Mazar-e Sharif som ligger nord i landet. I likhet med mange andre pasienter på sykehuset, fikk ikke Abdul nok hjelp på provinssykehuset, og var ble opp til familien hans om de ville og kunne dra til Kabul for et nytt forsøk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder