Malin (26) var fanget av brannene i seks dager: – Tenkte at dette er slutten

CRONULLA (VG) Nyttårsaften våknet hun av at bobilen hun sov i var full av røyk. Utenfor herjet flammene – da startet en seks dager lang kamp for å overleve.

– Brannene var overalt. De kom uten forvarsel. Det var ekstremt varmt og luften var veldig dårlig. Jeg tenkte at dette er slutten, forteller Malin Irgens Hylland (26) fra Oslo til VG. Hun beskriver det som å våkne opp til «armageddon».

VG møter den 26-år gamle Oslo-jenta på en liten kafé i Cronulla, en liten forstad til millionbyen Sydney. Hun smiler, er glad for å møte en nordmann og snakke litt norsk, men det er mer alvor enn glede i øynene hennes.

VG-spesial: Sjekk selv – så store er skogbrannene

Etter å ha vært isolert av brannene i den lille australske byen Tomakin i seks dager, har hun endelig kommet seg i trygghet.

– Vi har vært heldige. Mange har ikke det. Man blir lei seg og føler seg litt tom. En frustrasjon og håpløshet over at man ikke kan hjelpe. Noen har mistet hjemmene sine, andre har fått arbeidsplassen sin brent opp, noen har mistet sine kjære. Det er helt forferdelig.

Over 2000 hjem og mange tusen bygninger har blitt tatt av de voldsomme brannene som herjer i Australia.

Ferien ble et mareritt

Det er fire år siden Malin flyttet til Australia. Her har hun funnet seg en kjæreste og blitt boende. Da muligheten for en liten ferie dukket opp, pakket hun og kjæresten Jake Walse bobilen og satte kursen sørover langs kysten. Sørkysten i delstaten New South Wales kan på mange måter sammenlignes med Syden for nordmenn.

Målet for turen var nyttårsfeiring med kjærestens familie, så camping videre langs kysten. Første stopp – Tomakin – rundt 300 kilometer sør for Sydney.

Klikk for å aktivere kartet

– Vi sov i bobilen. Nyttårsaften våknet vi at den var full av røyk. Da var klokken 06 på morgenen. Vi gikk ut, og himmelen var helt rødoransje. Moren til Jake kom løpende og sa vi måtte komme oss bort. Da ble det full panikk en liten stund, forteller Hylland.

Omringet av de enorme flammene dro de til kjærestens søster. Hun bodde lengst unna skogen.

– Vi så brannene nærme seg. Klokken ti på morgenen var det helt mørkt. Brannene var overalt.

Fikk du med deg denne? Gravide Marte var omringet av flammene

Så forsvant mobildekningen. Deretter gikk strømmen.

– Vi ble helt isolert fra omverdenen, kun omringet av brannene. Vi var ikke forberedt på dette i det hele tatt. Vi hadde ikke med ekstra mat. Vi hadde ikke engang bensin til å komme oss noe sted. Vi hadde ingenting.

I Norge og Sverige satt 26-åringens familie. De visste hvor hun befant seg, men ettersom det ikke var mobildekning eller internett, hadde Hylland ingen måte å holde dem oppdatert på.

– Det gikk nesten to dager før jeg fikk ringt til mamma, sier hun.

Trygt tilbake i Sydney sier hun at hun nesten er glad for at familien ikke var klar over hvor dramatisk situasjonen var.

– Jeg var livredd. Jeg ante ikke hva som kom til å skje. Jeg våknet av mareritt hver natt.

Enorme ødeleggelser

Videre beskriver hun en følelse av hjelpeløshet.

– Når man våkner til et inferno av flammer. Hva gjør man da? Som sagt tenker man at det er slutten, så går man over i et slags overlevelsesmodus.

Stranden og sjøen var eneste fluktvei om flammene kom for nært. Men med sterk vind og ekstrem varme ville det ikke vært trygt der heller.

– Hadde flammene kommet enda tettere, hadde vi ikke klart oss.

Heldigvis holdt brannene noe avstand, men de satte tydelige spor i nærmiljøet.

– Jeg klarer ikke sette ord på ødeleggelsene. Vi var heldige, vi mistet ikke noe eller noen. Flere venner av familien mistet alt. I nabobyen var det lettere å telle hvor mange hus som sto igjen, enn de som var ødelagt.

Nye farer

Så kom det nytt farevarsel. Lørdag 4. januar skulle bli en ny katastrofedag. Å dra var ikke et alternativ. Alle veier var sperret.

Lørdagen kom, men ble ikke så ille som fryktet i den lille byen.

– Vi ble spart den dagen, sier hun rolig.

Dagen etter åpnet veiene. Etter å ha vært isolert i seks dager kunne de endelig komme seg hjem.

Bilturen på rundt 300 kilometer hjem til Sydney tok 14 timer. Inntrykkene ble mange og sterke.

– Det var en enorm fortvilelse å se alle ødeleggelsene. Det sto kenguruer langs veien, det så ut som de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg.

Hun tar grep om kaffekoppen. Blir stille. Ser seg litt rundt, og fortsetter:

– Dette er så tragisk. Det er fortsatt lenge igjen av sommeren. Det er så tørt, det er så mye skog. Vi får bare håpe det kommer regn – mye regn.