De er omringet og angrepet i Aleppo. Her er innbyggernes historier om å overleve

Publisert: Oppdatert: 01.02.17 15:32

Del saken på:

Lenken er kopiert
UTENRIKS

Forholdene i Aleppo blir i FN omtalt som en «langsom reise ned i helvete». Den siste måneden har VG daglig snakket med menneskene på innsiden av beleiringen. Hør dem fortelle - med egne ord.

Monther Etaky (28) er helt utslitt når VG snakker med ham torsdag denne uken. Han har ikke forlatt hjemmet sitt på mange dager. Ved siden av ham sitter kona med deres fire måneder gamle baby.

De er omringet i det som en gang var Syrias mest folkerike by, Aleppo.

– Vi har ingen mulighet til å rømme, sier han.

Etter over fire år med bykrig, bombing og massedød, kjemper menneskene i de stadig mindre opprørskontrollerte områdene i Aleppo nå en desperat kamp for å holde seg i live. For dem som bor der, har situasjonen aldri vært verre enn akkurat nå.

De siste to ukene har Assad-regimet og deres hovedallierte i Iran og Russland gjennomført en brutal og effektiv offensiv i bykrigen, som har vært fastlåst siden 2012. Opprørernes forsvarslinjer rakner nå raskt. På kort tid har regimet tatt kontroll over 80 prosent av det tidligere opprørskontrollerte Øst-Aleppo.

Se utviklingen her:

På regimets side kjemper iranere, irakere og militskrigere fra Libanon og Afghanistan. På opprørernes side kjemper islamister, mer sekulære vestligstøttede krigere, men også ekstremister i al-Qaida-tilknyttede grupper.

Fanget på et stadig mindre område i Øst-Aleppo, er det de sivile i den beleirede delen av byen som nå lider aller mest.

Den siste måneden har VG vært i tett kontakt med innbyggerne inne i Syria-krigens mest omstridte og utbombede nabolag. Fordi det finnes færre bilder av hverdagssituasjonene de beskriver, har vi valgt å illustrere det de forteller med tegninger.

Dette er innbyggernes historier om å overleve:

«Denne planeten er et skittent sted å bo»

Monther Etaky (28)

* Yrke: Skribent

* Bor i Øst-Aleppo med kone og et nyfødt barn

Jeg bor med min kone og vårt fire måneder gamle spedbarn. Jeg har ingen ting å beskytte dem med. I bygningen der vi bor, finnes det ingen kjeller. Det er i det hele tatt få kjellere i Aleppo. Vi legger alltid barnet vårt til å sove i det rommet i leiligheten som ikke har vinduer, og som befinner seg lengst fra gaten.

Om natten holder vi alle dører lukket til en hver tid. Vi teiper vinduene med beskyttelsesfilm, slik at de ikke knuser av lufttrykket fra bomber. Det er ikke noe elektrisitet her, men vi bruker en generator som fungerer 2-3 timer hver dag. Det er lite gass igjen for å drive generatorene, så vi må bare bruke dem når det absolutt er nødvendig.

HISTORIEN: Aleppo - en lang, blodig historie i korte trekk

Det er heller ikke tilgang på vann, og vi må gå langt for å fylle opp vanntankene. Det er det ofte barn som gjør det.

Gjennom høsten har været vært greit, men nå kommer vinteren. I mitt nabolag leter vi alltid etter treverk som vi kan brenne. Vi gjennomsøker ødelagte hus på leting etter tremøbler som kan kuttes opp og brukes til fyring.

Hør Etaky fortelle her:

Når vi går ut på gaten er vi alltid på vakt. Jeg har flere venner som er drept av snikskyttere i nabolaget mitt. Jeg har alltid med meg en radio når jeg går ut, slik at jeg raskt kan få informasjon om bombefly er på vei, og hvor de kommer fra. Hvis et fly nærmer seg prøver jeg å komme meg i skjul inne i et hus.

Jeg tenker på sikkerheten til familien min hele tiden. Hva er det neste for oss? Jeg tenker mye på styrkene som omringer bydelen vår, på irakerne og iranerne som ønsker å ta over makten her. Jeg vil ikke forlate byen min. Jeg er født her og min familie har bodd her i over 100 år.

To uker etter første samtale snakker VG med Etaky igjen. Situasjonen er verre:

De siste to ukene har situasjonen blitt verre enn noe menneske kan forestille seg. Det er inhumant det som skjer, det er et folkemord, et massemord på mennesker. Mennesker flykter fra hjemmene sine, de er uten ly, mat eller varme. De mister alt. Jeg har ikke gått ut fra hjemmet mitt på grunn av bombingen, den kraftigste jeg noen gang har sett. Mine følelser er nå at denne planeten er et skittent sted å bo.

«Det er som en forbrytelse vi prøver å skjule, at vi driver skoler»

Wissam Zarqa (34)

* Yrke: Lærer

* Bor med familien i Øst-Aleppo

Du spør om sikkerhet, men ingen ting er sikkert i østlige Aleppo. Det er ingen steder som er trygge, så det er ikke noe poeng i å holde barna hjemme fra skolen. Foreldrene vil ikke at barna deres skal drive i gatene.

Vanligvis er skolene sikrere enn hjemmene. Det er så klart farlig på veien til skolen, men det er lite å gjøre med det. Hvordan kan du beskytte et barn mot et flymissil?

Vi har sluttet å fortelle journalister hvor skoletimene er. Hvis vi sier det er under bakken, er det nok et hint til hvilke våpen russerne kan bruke. Etter at de startet å bruke «bunker buster-bomber», foretrekker vi ikke å si noe. Det er som en forbrytelse vi prøver å skjule, at vi driver en skole.

Hør Zarqa fortelle her:

Noen foreldre vil si: Selv om mitt barn vil dø, vil jeg at de skal dø når de er nære meg. Men uvitenhet vil drepe dem til slutt uansett, og uvitenhet er verre en døden selv.

Mange barn må jobbe i stedet for å være på skolen, de må kutte treverk eller jobbe i små bakerier.

Livet blir mer dyrt, alle må finne sin måte å overleve på, mange barn slutter å gå på skolen fordi de må jobbe. Folk er forbi det stadiet der de bryr seg mye om sikkerhet. Folk som bor her i østlige Aleppo har blitt vant til denne bombingen nå.

FÅ OVERSIKT: Disse væpnede gruppene kjemper mot hverandre i Aleppo

Når vi er hjemme blir vi stort sett i korridoren borte fra gaten, vi sover og spiser i korridoren. Der et det ingen vinduer. Vi har blitt vant til å sitte der, vi føler oss mer komfortable.

Vi er redde for at regimet skal ta nabolaget vårt og at vi blir arrestert. Døden er mer nådefull enn å bli arrestert av et slikt regime. Det er vår eneste frykt: Å bli arrestert og torturert til døde.

«Noen netter sover jeg ikke i det hele tatt. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre hvis et klorgassangrep treffer. Jeg har forberedt meg.»

Lina Shamy (26)

* Yrke: Arkitekt og aktivist

* Bor i Øst-Aleppo

Jeg heter Lina Shamy, jeg er en syrisk arkitekt og jeg lever i beleirede Øst-Aleppo. Det er komplett beleiring, og regimet er overalt rundt oss. For noen dager siden startet bombingen for fullt igjen. De nådde alle distrikter med alle mulig våpen: Klasebomber, fosforbomber, klorgass, mange ganger med eksplosive tønnebomber. Mangelen på mat og medisin blir hardere for hver dag.

Ingen steder er trygge her. Du må forvente hva som helst, hver dag, hvert øyeblikk. Du overlever ikke i denne byen uten en sterk tro på det som driver folket videre: Vi tror at rettferdigheten vil seire en dag.

Hver gang du drar hjemmefra må du forvente at du kanskje aldri kommer tilbake. Det er som å si farvel hver gang noen drar ut for å gjøre noe ute.

KOMMENTAR: Vesten har sveket Aleppos befolkning

Byen forandrer seg hele tiden. Noen ganger kjenner du ikke igjen gaten du så dagen før. Bombene og skadene forandrer bylandskapet.

Generelt har folk her sluttet å bo høyt oppe i bygninger, nå bor de enten i første eller andre etasje på grunn av bombene.

Hør Shamy fortelle her:

Noen ganger sover vi som normalt selv om det er fly på himmelen, det er uansett lite vi kan gjøre. Noen netter sover jeg ikke i det hele tatt. Frykten øker hvis det er klorgass i nabolaget.

Jeg tenker på hva jeg skal gjøre hvis et klorgassangrep treffer. Jeg har forberedt meg. Jeg har en bolle med vann og et håndkle ved siden av sengen. Jeg kan puste gjennom det våte håndkledet hvis vi blir angrepet.

Det er frykt her, selvfølgelig, fordi vi er mennesker. Men den store frykten handler ikke om livene våre. Den handler om å miste våre områder, om sjansen til å ha frihet og verdighet og rettferdighet. Det er det vi er redde for.

Kanskje kunne jeg forlatt byen, men jeg vet ikke hvor jeg skulle dratt. Jeg stoler ikke på regimet som har drept mine folk og fengslet meg tidligere. Jeg vil ikke dra til regimeholdte områder.

Det har den siste uken kommet meldinger om at flere hundre personer skal ha forsvunnet sporløst etter å ha flyktet inn i regimets områder fra Øst-Aleppo. Utallige syrere har blitt torturert og forsvunnet i syriske fengsler de siste fem årene.

Samtidig skal væpnede opprørere ha nektet flere innbyggere i å flykte ut av beleiringen.

«Jeg kjører bil mellom de to sykehusene. Jeg pleier å ta småveier for å beskytte meg fra bombingen.»

Dr. Hatem

* Yrke: Direktør ved Barnesykehuset i Øst-Aleppo

* Kort tid etter at dette intervjuet ble gjennomført ble Barnesykehuset bombet til ødeleggelse.

Her i østlige Aleppo er det ingen steder som er trygge i det hele tatt. Det vi har gjort i barnesykehuset er å flytte alt til kjelleren. De siste fire månedene har vi bare jobbet i kjelleren, de ansatte er der, inkubatorene er der og klinikken er der. Vi har stoppet klinikken på kveldene fordi bombeangrepene pleier å være ekstra sterke da.

Jeg jobber som barnelege på Barnesykehuset, jeg er også direktør der. På kveldene jobber jeg på al-Quids-sykehuset. Så jeg flytter meg midt på dagen. Jeg kjører bil mellom de to sykehusene.

Flere ganger har bomber truffet nære eller hundre meter fra meg på veien. Takk gud, jeg har ikke blitt skadet ennå. Jeg pleier å ta småveier, ikke hovedveiene, for å beskytte meg fra bombing. Småveiene er heller ikke trygge, men jeg kan i større grad beskytte meg på den måten.

Vi kan aldri beskytte barna på sykehuset helt, vi flytter dem til kjelleren. Det er overhodet ikke sikkert. Du vet at Russland og regimet nå bruker et nytt våpen som kan penetrere ned i kjellere.

Hør Dr. Hatem fortelle her:

Fra klokken 08 til 16 jobber jeg på barnesykehuset, så kjører jeg og jobber på Al-Quids fra 16 til 20 på kvelden. Der avslutter jeg dagen. Jeg sover på et eget rom der.

I østlige Aleppo mangler vi alt, fra mat til drivstoff og medisiner. Det er lite av alt her. Fordi jeg bor alene og ikke har en familie jeg skal ta meg av, finner jeg nok mat. Men for større familier er det er svært vanskelig å finne mat og melk til barna. Det er altfor vanskelig for dem.

Jeg bor og lever på sykehuset, jeg går aldri til min leilighet, jeg vil heller være på sykehuset fordi jeg jobber 12 timer om dagen så jeg har ikke tid til å dra hjem.

Mange av sykehusene mangler alt de trenger, det er ikke elektrisitet, generatorene trenger drivstoff. Vi er redde for at det skal bli tomt for drivstoff.

I Syria kommer vinteren nå, og været er kaldt. Det blir flere og flere pasienter, flere barn kommer inn. Vi er redde for hvor mange pasienter som kommer, og at vi ikke kan hjelpe alle.

Mange planter grønnsaker hjemme for å prøve å få ekstra mat

Hamza al-Khatib

* Yrke: Lege

* Har vært lege i opprørsholdte Aleppo siden starten av krigen

Vi har mistet så mange liv, de fleste er sivile. Nå som regimet har klart å ta en del av de østlige områdene, er folk samlet tettere, i et enda mindre område. Det betyr at hver bombe vil skape mer skade og død.

Vi er klare for at sykehuset blir angrepet når som helst, det har blitt angrepet tidligere også. Vi har ikke noe valg, vi kan gjøre operasjoner over alt. Vi kan lage en intensivklinikk hvor som helst. Situasjonen er dårlig, men det er ikke det riktige ordet. Dette er galskap.

Vi har en følelse av at hele verden har forlatt oss her for å dø. Brutalt. Helt uten hjelp. Vi kan ikke forsvare oss. Vi kan ikke beskytte sykehusene. Våre liv. Pasientenes liv, våre familiers liv.

Dette er de verste angrepene jeg har sett siden starten. Jeg har personlig sett flere typer våpen som er brukt: Klasebomber, eksplosive tønnebomber, bomber med klorgass og fosfor. Raketter, missiler og granater.

Hør al-Khatib fortelle her:

Flere av helsearbeiderne og andre innbyggere VG har snakket med sier at mat- og vanntilgangen har blitt kritisk lav. De siste ukene har de humanitære organisasjonene gitt ut sine siste rasjoner. Noen mennesker har plantet grønnsaker i små hageflekker, hjemme eller på taket til bygningen de bor i, for å få noe ekstra mat. Det er ingen store jordbruksområder i det beleirede distriktet.

Matvareprisene har skutt i været. Fattige mennesker som har mistet jobben sin, har vanskelig for å få tak i nok mat. Samtidig er det mangel på drivstoff og elektrisitet. All strømmen i den delen av Aleppo dannes av generatorer. Innbyggerne forteller at folk funnet på kreative ting for å skape elektrisitet. For eksempel spinnes et sykkelhjul for å lade store batterier. Noen produserer også drivstoff ved å brenne plast.

Dr. Hamza fortsetter:

Det er utrolig å bli drept i din egen by, mens du er beleiret, med fly på himmelen. Som jeg sa, føler vi oss forlatt, uten noen hjelp. FN og sikkerhetsrådet ser på at 300.000 mennesker er beleiret uten å gjøre noe i det hele tatt.

Vi håpet at vi hadde rett til å leve i frihet og verdighet, og å velge vår egen skjebne. Det var vår rett.

«Alt var helt svart. Lyden fra angrepet var så høy at ingen kunne høre meg skrike»

Roumi (28)

* Yrke: Sykepleier

* Familien har flyktet ut av de beleirede områdene, men Roumi har valgt å bli. Han overlevde nylig et bombeangrep. Ligger på sykehus.

I går var jeg sammen med faren min og en annen slektning, da vi ble utsatt for et flyangrep. Jeg har nesten ikke ord til å fortelle om det.

Da vi hørte flyet løp vi mot en tilfeldig dør for å beskytte oss innendørs, men før vi nådde fram traff bomben 40 meter unna oss.

Jeg startet å skrike og jeg måtte finne ut om faren min og slektningen min var skadet. Jeg kunne ikke høre stemmene deres og jeg kunne ikke se dem.

Alt var ute av fokus på grunn av røyken. Alt var helt svart. Lyden fra angrepet var så høy at ingen kunne høre meg skrike.

Døden unnslapp oss på en utrolig måte.

Plutselig følte jeg at faren min rørte seg og han skrek at han var ok. Han hadde en skade i hodet, men klarte seg selv. Min andre slektning hørte vi ingen ting fra, men jeg visste han var nære, i ruinene. Jeg trodde han var død. Vi begynte å ta vekk steinene som hadde falt over ham, og jeg spurte hele tiden: "Kan du puste? Er du ok?"

Jeg er sykepleier, og la hånden min på pulsen hans. Han var i live. Jeg begynte å skrike etter hjelp, men ingen kunne se oss på grunn av røyken. Mange kom så til for å hjelpe. Det var ingen ambulanse der, men vi forsøkte med en bil. Alle veiene var stengte på grunn av ødeleggelsene.

Alle overlevde. Jeg har ligget på sykehus en stund nå, på grunn av en skade jeg fikk i armen. Samtidig prøver jeg å hjelpe andre som trenger det på sykehuset.

Frontlinjen nærmer seg stedet der jeg er, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Som sykehusansatt har jeg to valg: Enten forlate de skadede og la dem dø, eller så kan jeg bli og hjelpe dem som trenger det.

Jeg tenker ikke på å forlate nabolaget mitt. Dette er stedet jeg vokste opp, det er her jeg gikk på skole. Men bombingen og de russiske flyene har slettet alle mine minner fra barndommen.

Alt er ødelagt.

Denne artikkelen handler om