STYRTET: Muammar al-Gaddafi styrte Libya fra 1969 til 2011. Her taler han på en seremoni i Tripoli i juni, 2010.
STYRTET: Muammar al-Gaddafi styrte Libya fra 1969 til 2011. Her taler han på en seremoni i Tripoli i juni, 2010. Foto: Reuters / NTB Scanpix,

Støre til VG: – Gaddafi var hovedproblemet

Diktator Muammar al-Gaddafi tviholdt på makten. Det var årsaken til at Jonas Gahr Støres hemmelige fredsforhandlinger ikke lyktes, mener Ap-toppen.

Publisert:Oppdatert: 09.10.14 kl. 06:08

Ifølge boken «Seierherren» konkluderte en intern evaluering i UD med at det var Gaddafi selv som var den avgjørende årsaken til at man ikke lyktes med de hemmelige Libya-forhandlingene. Dette bekrefter Støre selv.

– Vi oppfattet at det var reell vilje til å få til en politisk løsning, partene vendte seg til oss, da så vi det som et ansvar og en mulighet å gjøre et forsøk. Målet var å finne løsninger som kunne hindre vold og borgerkrig. Vi kom langt i å formulere en tekst for en politisk og konstitusjonell prosess, sier Støre, som var utenriksminister da forhandlingene pågikk.

Les også:Kommentar: Spillet om Libya

– Engasjementet var seriøst fra begge sider, møtene var lange og kompliserte, og jeg opplevde at partene som møtte var veldig nær en enighet.

– Det er vanskelig å konkludere hvorfor det ikke førte frem. Den pågående

krigføringen ga nok mange i opposisjonen håp om en militær seier. Hovedproblemet var oberst Gaddafi selv. Jeg tror han motsatte seg en politisk løsning.

– Hvorfor holdt man forhandlingene hemmelig?

– Det var helt nødvendig i en prosess av denne karakter. Noen få internasjonale kolleger var orientert, og noen få på norsk side. Det er en kvalitet ved norsk diplomati at slikt kan pågå fortrolig i den mest følsomme fasen.

– Var statsministeren og andre i regjeringen informert?

– Statsministeren var orientert, og partilederne for de andre regjeringspartiene.

– Hvordan forholder du deg til at dette kommer ut nå?

– Med tre års distanse er det greit at det blir kjent. Lærdommene jeg trakk fra dette arbeidet vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

– Det rekker å se på den kaotiske situasjonen i Libya i dag for å gjenta min overbevisning om at det nesten alltid er verdt å søke etter en politisk løsning fremfor en militær. Oppfølgingen av det militære engasjementet har vært mangelfull, likeså den internasjonale koordineringen av innsatsen.

– Noen ganger er militær maktbruk nødvendig. FNs sikkerhetsråd ga grønt lys for å bruke «alle tilgjengelige midler» i Libya. Det bidro Norge til, i en fase var vi både engasjert militært og diplomatisk. Det er ikke et paradoks. Det er slik verden er.

– Boken hevder at den norske beslutningen om å delta militært ikke ble tatt på regjeringskonferansen 21. mars, men i realiteten ble fattet den 18. mars i statsministerboligen.

– Beslutningen ble tatt i nær dialog med alle partilederne fredag og lørdag.

– Boken hevder også at du var mer skeptisk til å delta militært enn daværende statsminister Jens Stoltenberg under møtet den 18. mars.

– Jeg er og var opptatt av å stille veldig kritiske spørsmål til bruk av militærmakt i denne type uoversiktlige situasjoner.

Forfatteren: – Gode kilder

Forfatter Ståle Wig forklarer at han har jobbet med boken «Seierherren» om Jonas Gahr Støre i ett år.

– Når det gjelder Libya-forhandlingene har jeg hatt kontakt med alle relevante navngitte kilder, samt hatt en rekke samtaler med kilder med inngående kjennskap, men som ønsket å være anonyme.

– Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg er også intervjuet om hendelsesforløpet.

– Det vanskeligste var å verifisere opplysningene fra kilder fra Libya. Her har jeg konsultert ledende norske eksperter på Libya, sier forfatteren.

Publisert:Oppdatert: 09.10.14 kl. 06:08