Her fyrer
de av mot
Putins menn.

VG har kjørt
langs den 1000
kilometer lange
frontlinjen
i Ukraina.

Før det store slaget

Rundt oss drønner artillerikanonene. I en bunker utenfor Bakhmut tar Misha (32) en rolig slurk av kaffen:

– Jeg har en datter, begynner han.

– Hun er syv år og heter Sofia ...

«Jobb!» avbryter kommandanten. «Vi har jobb!»

I neste sekund er Misha på vei ut av bunkeren og løper bort til artillerikanonen.

Granaten og eksplosivene fylles inn, kanonløpet justeres opp.

Så fyrer de av mot de russiske soldatene.

Noen dager tidligere ligger en reise på nær 1000 kilometer foran oss. Vestover langs frontlinjen skal vi møte atomfrykt, miner i blomsterengen – og nybakte mødre.

Vi starter i grensebyen Velykyi Burluk, bare få kilometer fra Russland.

Russiske soldater er like i nærheten.

– Vi så på dem som naboer, som brødre, sier Ludmila og tørker bort en tåre.

Folk går som på nåler.

De siste dagene har vært dramatiske: et mulig droneattentat mot president Putin. En Wagner-sjef som truer med å trekke seg ut fra Bakhmut. Og mystiske eksplosjoner inne i Russland.

Alle venter på den store våroffensiven. Med vestlige stridsvogner skal ukrainerne forsøke å ta igjen større landområder.

Det kan bli et avgjørende slag i krigen.

Enn så lenge er det en slags hverdag her.

Utenfor restene av byens politistasjon står Ludmila. Et veggmaleri av LeninLeninVladimir Lenin var en russisk revolusjonær politiker og marxistisk teoretiker. Han var Sovjetunionens regjeringssjef fra oktoberrevolusjonen i 1917 til sin død i 1924. Etter Lenins død igangsatte Sovjetunionen en storstilt persondyrkelse av ham. Kilde: SNL.no overlevde kampene som raste i byen, men ellers lite annet.

Før hadde Ludmila kontakt med venner og slektninger som bor i nabolandet, og reiste frem og tilbake over grensen.

Det er umulig nå.

Når hun snakker med vennene i Russland, handler det gjerne om helsen og hvordan familien har det. Politikken må de la ligge.

– De har et helt annet perspektiv, de tror de frigjør oss. Men vi trenger ikke denne frigjøringen, sier Ludmila.

Byen er nå så godt som tom for mennesker. Med god grunn.

Da de russiske styrkene invaderte og okkuperte byen i februar i fjor, ønsket flere sine tidligere naboer velkommen.

– Det var folk her som hjalp russerne, forteller Igor Kalambet (56).

Han driver klesbutikken «LUX» i den lille byen og selger joggebukser og kamuflasjeklær.

Etter et halvt år med okkupasjon ble de russiske styrkene drevet ut av byen den 11. september i fjor.

Samtidig forsvant mange av innbyggerne ut sammen med de russiske soldatene, forteller Igor.

Dette var de som hadde støttet invasjonen.

Men det er fremdeles noen igjen.

De østlige delene av Ukraina har tradisjonelt hatt en større andel som snakker russisk enn resten av landet.

Igor mener det fremdeles skjuler seg både russiske kollaboratører og prorussiske holdninger i befolkningen i grensebyen.

– Nå har jeg problemer med noen av dem, forteller han.

Flere der vet at han støtter Ukraina og at han hjalp det ukrainske militæret under okkupasjonen.

Han vrir seg litt i ubehag, så høres drønnet fra en eksplosjon i det fjerne.

Det er på tide å dra videre.

Langs veien står geiter som gresser, bestemødre som selger syltede grønnsaker og det er nygravde ukrainske skyttergraver.

Ved en av veisperringene står den ukrainske soldaten Andreyj (20) med en AK-47 slengt over skulderen.

– Dokumenter!

– Vi leter etter våpen hos de sivile, sier han.

Etter en kjapp sjekk vinker han oss videre.

Like bortenfor står det rustne skjelettet av et russisk personellkjøretøy.

Veien tar oss forbi åkre som ligger brakk og forkullet, svarte og visne solsikker og busstopp hvor noen har tagget «Putin er en morrapuler».

Skylaget henger lavt idet vi når Izium, en av de største byene i øst som Russland måtte gi slipp på i fjor høst.

Her ble store
bolig­blokker
bombet.

På en av skolene
opprettet
russiske styrker
en base.

Ved et av
klasse­rommene
ble sivile
torturert.

Etter frigjøringen
fant man en massegrav
i Izium. Minst
30 mennesker
bar preg av tortur.

Kilometer 153: En av dem som fikk kjenne de russiske soldatenes vrede, var 28 år gamle Dymitro.

Sittende på en solrik benk i Izium begynner han å fortelle sin historie:

Han ble arrestert to ganger under den russiske okkupasjonen.

I slutten av mars ble han stoppet på en veisperring.

Han var mistenkelig, mente de russiske soldatene.

Med et tau surret de hendene hans sammen. Så fikk han en hette over hodet og ble kjørt til en russisk base.

– De skrek og ropte til meg. De ville vite om jeg visste hvor de ukrainske militærbasene var.

Hver gang han svarte at han ikke visste, slo de ham i hodet.

En liten kniv han hadde i lommen, ble nå brukt mot ham.

Etter hvert ble det så ille at han tenkte det var like greit om de bare drepte ham.

Så, like plutselig som han ble pågrepet, ble han sluppet løs igjen.

Bare i Izium by ble minst ti torturkamre funnet.

Dymitro fikler med et lite lys i hånden. Det er påskesøndag i den ortodokse kirken, en av årets helligste dager for mange ukrainere.

Inne i trekirken sprer presten røkelse.

– Det første ordet som oppsto, var «Gud», sier han til forsamlingen.

Samtidig som russiske styrker etablerte seg i Izium, forsøkte ukrainske styrker iherdig å ta tilbake byen.

Nå ligger landsbyer jevnet med jorden.

I skogholtet langs veien har gule og lilla blomster trengt seg gjennom jorden, trærne som overlevde kampene, spirer og fuglene markerer våren.

Men skjult blant blomstene ligger minene.

40 prosent av landet sies nå å være minelagt. Lemmer fra ukrainske menn, kvinner og barn sprenges vekk daglig.

Veien går gjennom
landsbyer som er
jevnet med jorden.
Kun noen hinkende
løshunder er igjen.

Skytter­graver
og kratre
forteller om
kampene
som har rast.

Ukrainske Tatyana
ser ødeleggelsene
for første gang:
– Jeg blir så trist.

Kilometer 205: Vi får høre om et missilangrep som to dager tidligere traff byen Slovjansk.

Vi setter kursen forbi store grå boligblokker som ble bygd under Sovjetunionen, da landene som nå er i krig, var under samme styre.

Gråhvitt betongstøv stiger opp fra et gapende hull i toppen av en boligblokk.

15 mennesker, blant annet to år gamle Maxim, ble drept da åtte russiske S-300-missiler traff boligblokkene på ettermiddagen to dager tidligere.

Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj omtalte angrepet slik:

«Dette er en ond stat, og den vil tape. Det å vinne er vår plikt for menneskeheten. Og vi vil vinne.»

Men utenfor boligblokken er de mest opptatt av å finne de fire som er savnet etter angrepet.

Brannmenn bruker spader, spett og slegge for å komme seg gjennom betongelementene, rydde unna knuste tallerkener, familiebilder og klær som ligger i ruinene.

Ti år gamle Tamila Utkina står sammen med sin mor og ser på redningsarbeidet som pågår i blokken deres.

–Jeg lå i sofaen med familien min og vi spilte ordspill. Så hørte vi en voldsom eksplosjon, sier tiåringen.

Familien løp inn på badet og gjemte seg. Da traff nok en russisk missil og rommet ble fylt av betongstøv.

De måtte reddes ut, men overlevde.

Hjemmet er ødelagt. Taket falt ned på Tamilas soverom:

– Mine små ponnifigurer og leker er borte.

På sykehuset i byen ligger Oleksey (62). Hodet er bandasjert og hendene rispet opp.

– De har ikke funnet min nevø.

Stemmen brister.

Han var på besøk hos familien da missilene traff leiligheten han var i.

– Jeg mistet bevisstheten. Da jeg våknet, var jeg dekket av støv. Så forsøkte jeg å rope på Maxim.

Nevøen svarte ikke.

Senere ble han funnet i ruinene. Men livet sto ikke til å redde.

Litt lenger fra sykehuset står 15 soldater i kø utenfor byens eneste kafé med skikkelig kaffe.

Mange av soldatene er mobilisert fra hovedstaden Kyiv og er på jakt etter en cappuccino eller quiche med laks og spinat.

De fleste butikkene har stengt ned og spikret kryssfinerplater på vinduene. Men fremdeles bor det sivile her.

Noen lufter hunden, andre nyter den solrike dagen.

Så går flyalarmen. Mobilapplikasjonen de fleste ukrainerne har på telefonen, varsler «Flyalarm! Kom deg til bomberom!».

Men ingen ser ut til å bry seg.

Langs en folketom gate står Victoria Kostiuchenko (35) i en tettsittende, glitrende sølvkjole:

Victoria flyktet da krigen startet, men er tilbake i hjembyen for en liten ferie. Nå ønsket hun en fotoshoot for å ha noen hyggelige minner fra den krigsherjede byen.

– Jeg ønsket å ha det hyggelig og å få nye minner herfra, for jeg vet ikke når jeg kommer meg tilbake, sier Victoria.

Flyalarmen fortsetter å gå.

– Vri deg litt slik, sier fotografen og venninnen Alina.

Sølvkjolen til Victoria glitrer.

– Jeg håper krigen snart vil stoppe. Jeg prøver å ikke tenke på det som er vondt, men heller visualisere de gode tingene i livet, forteller hun.

Noen kvartaler bortenfor står en soldat med raske solbriller, gulltann og rastløse bein. Han fortærer årets første vaniljeis.

Soldaten Alexander (29) er i lykkerus.

Han spiller musikk fra telefonen og tar en slurk energidrikk fra en halvannenliters flaske.

Så får han en alvorlig mine.

– Krigen forlater ikke hodet mitt. Selv når jeg er hjemme, klarer jeg ikke å tenke på annet.

– Moralen er lav nå. Dette er en fullskalakrig og de bomber overalt.

Tapene på begge sider av fronten er enorme. Hundrevis av menn og kvinner blir drept hver eneste dag. Alexsander er nettopp kommet tilbake fra fronten, der han er på vakt døgnet rundt.

– Jeg tror vi skal vinne, vi skal holde ut. Hvis ikke vi klarer det, hvem skal da gjøre det?

Vi kjører videre.

Mot den lille byen Pokrovsk, et sted som ansees som trygg og utenfor artillerikanonenes rekkevidde.

En krigsby hvor soldater kommer for å hvile, hvor vannet i dusjen er brunt, lyset på hotellet er avskrudd og det er alkoholforbud. Myndighetene vil ikke ha fulle soldater med våpen.

Men som i forbudstiden finnes det alltid løsninger.

– Jeg kan skaffe dere øl.

En ung, kvisete servitør på en av byens eneste restauranter lener seg inntil bordet og hvisker.

Han har kontakter. Og det er ikke første gang han har sett sitt snitt til å hjelpe de øltørste i å få i seg litt promille.

En time senere blir den eneste alkoholen det var å oppdrive, noen danske bokser med cider, levert på døren.

Gatelysene i byen slukkes samtidig som portforbudet klokken 20.

Mens løshunder bjeffer, høres de tunge drønnene fra artilleriet i det fjerne. Krigens maskineri tar aldri slutt langs frontlinjen.

Det er morgen når vi får den endelige beskjeden.

De siste ukene og månedene er journalisters tilgang til frontlinjen blitt stadig vanskeligere. Men nå er søknaden vår godkjent og militæret skal vise oss krigen på nært hold.

Vi kjører østover, mot området der de hardeste kampene står.

Slaget om Bakhmut er det mest intense akkurat nå.

I månedsvis har russiske styrker pøst på med soldater for å kapre byen. På begge sider har tapene vært enorme.

Jo nærmere selve fronten vi kommer, jo tydeligere blir krigen. Færre og færre sivile biler, flere og flere soldater og kampkjøretøy.

Kilometer 252: På en bensinstasjon møtes vi av soldatene som skal kjøre oss de siste kilometerne. Der er vinduene spikret igjen med kryssfinerplater, og sandsekker dekker vinduene.

Vitalik (41) er vår guide. Før krigen jobbet han på en iskremfabrikk, nå dreper han russiske soldater.

– Innen høsten tror jeg alt vil bli bra. Jo kjappere motoffensiven skjer, jo bedre, forteller artillerisoldaten.

Medsjåføren Igor (26) bryter inn.

– Ikke vær for optimistisk. Vi håper, sier han.

Hver dag spør familien om når offensiven skal starte. Hver dag må Vitalik fortelle at han ikke vet.

Det tar oss 15 minutter med bil å forflytte oss fra en slags normalitet til frontlinjen i den verste krigen i Europa siden andre verdenskrig.

Bilen bråstopper seks kilometer unna de russiske posisjonene, like utenfor Bakhmut. Gjennom et skogholt åpenbarer skyttergravene seg.

– Kampene her er veldig intense. De vil kapre nytt land, forteller kommandanten Dymotro (44).

Det er han som får koordinatene mennene skal treffe med artillerikanonenartillerikanonenArtilleri er en samlebetegnelse på langtrekkende skytevåpen, med stasjonære eller mobile kanoner og raketter. Ofte har de mellom 20 og 40 kilometer rekkevidde. Her bruker de artillerikanonen D-30.. Mennene vet aldri hva målet er.

De gjør klar en granat. Med tusj er den påskrevet «For Sasja. Vi vil ikke glemme. 12.04.2022».

Granaten lastes inn. Så fyrer de av.

Smellet og trykkbølgen pisker opp blader og jord. Varmen slår i ansiktet.

Tre granater fyres av kjapt etter hverandre.

Fordi de frykter returild fra russisk artilleri og russiske kamikazedroner, og fordi risikoen er så stor, må vi ut av området så kjapt som mulig.

På den gjørmete veien tilbake har Vitalik disse ordene for å beskrive en god artillerisoldat:

– En god artillerist er først og fremst rask. Svetten til artilleristen bevarer blodet til infanteristen.

Plutselig høres lyden av en eksplosjon, en som er litt for nær. Vitalik ruller ned vinduet.

– Utadgående, konstaterer han.

Krigen fortsetter å ta liv langs frontlinjen.

Men en time lenger vest, i byen Myrnohrad, er det også liv som blir til:

Kilometer 298: Byen er blitt bombet flere ganger, men inne i andre etasje på fødeavdelingen til sykehuset yrer det av liv.

Marina (21) vugger på sin syv dager gamle datter Sonja.

– Det å få barn er alltid en glede for oss mødre. Slik var det før krigen, og slik er det også nå under krigen, sier Marina.

Men stresset og krigens nærhet gjør at kvinnene oftere føder før termin, forteller legene.

I naborommet venter flere kvinner.

Oleksandra (23) og ektemannen Artem jobber begge som politibetjenter nær frontlinjen. Det er noen dager frem til hennes termin.

– Det er så usikkert for oss nå, så vi ønsket å kunne etterlate oss noe hvis noe skjer med en av oss, forteller Oleksandra.

Hun sier at ektemannen ofte jobber veldig nær frontlinjen.

– Det er mange eksplosjoner her, det er et veldig farlig område.

Så går flyalarmen nok en gang.

– Jeg blir så nervøs, for vi vet ikke hva som kan skje. Bombene kan treffe hvor som helst, når som helst.

Vi setter kursen videre mot Zaporitsjia, sørover langs området som noen analytikere mener at offensiven vil ta utgangspunkt fra.

Langs veien er svart asfalt risset hvit av stridsvognene som har rullet over.

Krigens biler langs veien kommer i alle slags former:

Personbiler er spraylakkert grønne eller i kamuflasjefarger. Kassebiler har fått kamuflasjenetting påmontert. Det er pansrede amerikanske humvees, vestlige stormpanservogner og stridsvogner fra sovjettiden.

Det ukrainske forsvaret er blitt et lappeteppe. Alt som kan være til nytte i krigen, blir brukt.

Gjennom landsbyene vi passerer, står mange av husene forlatt.

Området offensiven kanskje vil starte fra, er folketomt.

Kilometer 487: Vi svinger inn på områdets eneste overnattingsmulighet, en campinghytte i ingenmannsland.

Mørket er kommet, asfalten er fraværende og GPS-en spiller ikke på lag.

Ut av vinduet på en grønn pickup henger Yura (70). Han skal vise oss det siste strekket.

– Det er mange færre gjester nå enn før, sier han og låser opp hytta.

Før var dette et naturskjønt område som tiltrakk turister som ønsket frisk luft, stillhet og ro, forteller han.

– Dette var et skikkelig fristed. Men det var før krigen.

Det siste året har han vært redd for at de russiske styrkene skulle kapre dette området også.

Nå venter han bare på freden.

Utenfor er himmelen bekmørk, ikke et eneste lys er å se i flere mils omkrets.

Plutselig lyser himmelen opp, drønnet fra en rakettmotor overdøver alt. Så kommer smellet.

I det fjerne lyser det oransje.

Det meldes at det var russiske angrepsdroner på vei mot Kyiv og Dnipro som ble skutt ned av luftvern.

Dagen etter fortsetter vi langs elven Dnipro, en elv som har sin opprinnelse utenfor Putins rike i Moskva, går gjennom Belarus, forbi Kyiv og til slutt ut i Svartehavet.

Nå er Dnipro-elven blitt en naturlig barriere som skiller de stridende landene.

Det er også her Europas største atomkraftverk ligger. I ett år har Zaporitsjia-kraftverket vært okkupert av russiske soldater.

Rundt raser kampene, mens verden holder pusten.

Fredag kom beskjeden om at de russiske styresmaktene har begynt å evakuere innbyggerne i byen ved atomkraftverket.

Ferske satellittbilder viser at russerne har laget skyteposisjoner oppå atomreaktorene. Frykten er at det hele kan utvikle seg til en atomkratastrofe.

– De har et halvt tusen soldater der, sa den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj i et intervju med VG og andre journalister nylig.

– Våre atomspesialister blir brukt som gisler. Ingen vet hvordan dette vil ende.

Kilometer 619: På andre siden av elven for det okkuperte atomkraftverket ligger byen Nikopol.

Før lå den idyllisk til ved elven, men nå har de russiske artillerikanonene tatt fra dem freden.

Halvparten av byens 106 000 innbyggere har flyktet.

Daglig skyter Russland med artilleri, over elven og ned mot sentrum av Nikopol.

Skylaget henger lavt mens vi kjører gjennom byen. Kvinner med fargerike handleposer rusler på vei fra butikken, andre er på vei til jobb.

Men alle vet hva de skal gjøre hvis granatene kommer. Da gjelder det å komme seg innendørs eller i kjellere så fort som overhodet mulig. Eller til busskurene som er blitt bygget om til bomberom.

– Jeg er så redd, jeg er konstant stresset, sier Tamara (74).

Vinduene er blitt sprengt ut, i det fjerne høres lyden av artilleri. Men i tillegg til frykten for at en artillerigranat skal treffe huset hennes, er trusselen fra atomkraftverket der.

– Det er noe jeg hele tiden tenker på. Jeg er redd for atomstrålingen som kan spres hit hvis noe skjer.

Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke være lenge i Nikopol.

Vi haster ut av byen, gjennom en veisperring og ut en rundkjøring. Der bommer vi på en avkjørsel.

Også i krig passer trafikkpolitiet på. De vinker oss til siden.

– Du må følge reglene! Så du ikke skiltet? Få førerkortet ditt!

Det norske førerkortet blir studert.

Så vinkes vi videre – inn i Kherson fylke, området russiske styrker forlot i november i fjor.

Kilometer 940: På disse slettene sør i landet var det voldsomme artilleridueller mellom de to nasjonene, med sivilbefolkningen fanget i midten.

Ukraina bombet viktige forsyningslinjer for Russland, og presset soldatene deres opp mot Dnipro-elven.

10. november var nederlaget et faktum. Russiske styrker trakk seg ut på dramatisk vis fra Kherson fylke, et symbolsk viktig sted for Putin.

«I dag er en historisk dag», uttalte president Volodymyr Zelenskyj i en videotale.

Men seieren kom med en bismak. I byen Posad-Pokrovske er ødeleggelsen total, og miner tar ukentlig liv og lemmer i området.

– 96 prosent
av bygningene
er ødelagte, sier
Ivan Pavlovich (68).

– 15 mennesker
gjemte seg i kjelleren
her under bombingen,
sier Ivan Pavlovich (68).

– Det var tungt
å komme tilbake,
sier Vala Baeva (48).

Vala og ektemannen Vadim har vokst opp i byen og eide to hus her. Et av dem ble jevnet med jorden.

– Vi håper bare på fred her. Det at solen skinner og at rakettene har sluttet å fly over her, gir oss en lykkefølelse.

Men forholdet til nabolandet vil aldri bli som før, forteller hun.

– Jeg kan ikke forstå at de valgte å gjøre dette, sier hun om de russiske soldatene og myndighetene.

Hun gir Putin hovedskylden for krigen. Deretter befolkningen i Russland.

– Om tusen år kan det være at vi klarer å forsones igjen. Men det blir etter vår levetid.

Rita Burkovska bidro i felt til denne reportasjen.