Europas slagmark

En smittet datter har mistet sin mamma.

En landsby har mistet sine ildsjeler.

Innbyggere har mistet sine borgerrettigheter.

En hel verdensdel er totalt forandret.

Les ni sterke rapporter fra redaksjoner VG samarbeider med i journalistnettverket EIC.

Nembro er ikke større enn at alle kjenner alle.

Hva gjør landsbyen når jordmoren, bibliotekaren og sykehjemslederen plutselig er borte?

Den første som døde, var Franco Orlandi, en tidligere lastebilsjåfør.

Det var mandag 24. februar.

83-åringen måtte gi tapt ni dager etter at han ble innlagt Alzano Lombardo-sykehuset i provinsen Bergamo.

At det var coronaviruset som kostet ham livet, fant legene ut først etterpå.

Orlandi var fra Nembro, en liten landsby nær Alzano.

Byen gikk inn i tre grufulle uker.

Frem til 15. mars, dagen da italienerne minnes attentatet mot Julius Caesar, døde 94 innbyggere.

Vanligvis har Nembro ti begravelser i måneden.

Nå mistet byen bibliotekaren, jordmoren, styrelederen på sykehjemmet, lederen for motorsportklubben, lederen for krigsveteranene, tre brødre og to kjøpmenn til viruset.

Og så var det alle de andre, mindre kjente, men like viktige innbyggerne.

Ingen av dem fikk noen begravelse. Kanskje blir det en felles seremoni – «etterpå», da alt skal være over, men ingenting vil være slik det en gang var.

Tidlig på syttitallet åpnet Nembros bibliotek dørene for første gang.

Et stort rom ble stedet der ungdom møttes, med utrettelige Tullio Carrara som samlingspunkt.

Helt til den siste vinteren, hans siste av 72, underviste Carrara i latin, evangeliet og den guddommelige komedie.

Han «vendte hjem til sin fars hus», skrev Giuliana, hans kjære kone.

Den selvlærte snekkeren Giulio Bonomi inspirerte tenåringer til politisk aktivisme.

Han hadde et stort hjerte for arbeidsfolk, og var alltid der når fabrikker fikk nye eiere og folk risikerte å miste jobben. 

Etter 92 bursdager var han plutselig borte.

På sykehjemmet unnslapp ikke engang presidenten viruset.

Styreleder Giuseppe «Bepi» Pezzotta, født i 1939, kjente hver og en av de gamle og gikk turer i parken med dem.

Han var også veteran i alpinkorpset, en forening med 180 medlemmer.

20 av dem har nå gått bort.

Søndag 23. februar møttes byens artillerikorps til middag. Ved siden av den 83 år gamle presidenten, Ilario Lazzaroni, satt ordføreren i Nembro, Claudio Cancelli.

Ilario visste ikke at han selv bar viruset, og at han sannsynligvis smittet byens øverste leder.

Ordføreren ble frisk, men Ilario klarte seg ikke.

Det gjorde heller ikke søsteren Mariella og hans 85 år gamle bror Mauro, som var president i motocrossklubben Motoclub Careter.

Den nyrenoverte rådhusplassen er byens hjerte. Her ligger barneskolen. postkontoret, banken og flere offentlige kontorer.

På ett av dem skulle kontorleder Cristina Marcassoli gå av med pensjon på 60-årsdagen. Kollegene hennes planla fest for henne.

Men Cristina ble aldri 60 år.

Noen få meter lenger nede i gaten sto 75 år gamle Marino Novelli hver morgen, i regn og sol.

Iført en jakke som alle kjente, hjalp han skolebarna trygt over gaten. I jakkelommen hadde han søtsaker til ungene.

Ved rådhuset ligger også kinoteatret. Sandro Barcella styrte lys, lyd og bilder – absolutt alt.

Når driften skal gjenopptas, blir det uten Sandro.

I den lange, smale hovedgaten drev to søsken butikk ved siden av hverandre. Hos Pierina Beretta kunne du få de siste spillene.

Pierenas stillferdige bror Elio Beretta drev jernvarebutikken: Han hadde ingen smil, men mange løsninger.

Et av de største sjokkene var jordmoren Ivana Valotis død.

Hun var yngre enn de andre som døde, bare 58 år gammel.

Ivana bar nesten alltid hvit frakk, også om natten, om nødvendig.

Mens jordmoren kjempet mot sykdommen, og byen kjempet mot sorgen, fikk Nembro tre nye innbyggere.

Først Sofia Benedetti 12. mars, deretter Giorgia Carobbio og Gabriel Noris to dager senere.

Tre nye babyer, tre etterlengtede håp.

Nå forsøker byen å gå videre, hedre sine døde og oppdra sine nyfødte.

Det gjorde den også etter pesten i 1630; poeten Alessandro Manzonis pest. Nembro var den gang den hardest rammede landsbyen i Bergamo-området, ifølge skriftlige kilder.

2700 innbyggere ble redusert til 744.

Folk så det som Guds straff.

I dag snakker de heller om menneskelig svikt.

Og fester lit til vitenskapen.

Mamma overlevde den spanske borgerkrigen

Hun overlevde også atomtrusselen.

I vinter måtte hun kjempe mot coronaviruset.

«Men hva er dette? Verdens undergang?» spurte hun.

For henne var det dét.

Etter 86 år avsluttet viruset livet hennes på bare noen få timer.

Det så ut som et hjerteinfarkt, men det var lungebetennelse som faktisk stoppet hjertet hennes på sykehuset La Paz lørdag 14. mars.

En uke senere var det meg, datteren hennes, som ble innlagt med begge lungene smittet på et annet sykehus i Madrid. 

Knapt uten symptomer hadde mor gitt meg Covid-19 i løpet av tre dager med bare begrenset kontakt.

Viruset trenger ikke mye tid for å ødelegge din lille verden. 

Det muterte patogenet har ennå ikke utslettet planeten.

Men for en kvinne som overlevde kriger både ute og hjemme, var viruset mer dødelig enn rustningskappløpet hun en gang levde med.

Jeg er innlagt på sykehuset Infanta Leonor. Jeg har ikke eget rom.

Sammen med et dusin andre mennesker sover jeg i det gamle observasjonsrommet.

Sykehuset ligger i Vallecas, et fattig nabolag sør i Madrid, og behandler nå bare corona-pasienter.

Avdelingen for syke barn brukes nå av voksne coronapasienter. 

Her er det ingen senger, bare liggende lenestoler. 

Noen er atskilt med gardiner, men ikke engang det. 

Nesten alle pasienter er koblet til oksygenbeholdere. Vi har på ansiktsmasker og hansker. Menn og kvinner, 20-åringer og gamle damer, spanjoler og migranter. 

Vi blir samvittighetsfullt ivaretatt av leger, sykepleiere og assistenter i sikkerhetsdrakter.

Temperatur, oksygenmetning, blodtrykk og hjerterytme overvåkes nærmest fra minutt til minutt. Piller og antibiotika deles ut. Ingen må vente. 

De fleste i personalet er kvinner. Noen er veldig unge. De er gjennomført oppmerksomme.

Det er et mirakel at de har ikke kollapset. Men vi ser at det er mye for dem.

Lørdag kveld spør de om det er muslimer i rommet. De skal få noe annet enn svinekjøtt til middag.

Neste morgen spør Mohamed hvor øst er. Han ønsker å be.

Sykepleierne nøler. «Er det ikke øst der solen står opp?» 

De peker mot vinduet, som slipper inn en lovende strime av lys.

Søndag ettermiddag starter de første overføringene av pasienter til det nyåpnede feltsykehuset i Ifema, et stort kongressenter i Madrid. 

Mandag er det min tur, etter to dager her. Den gamle barneavdelingen, med marihøner og sommerfugler på veggene, er i ferd med å bli halvtom.

På vei ut ser jeg pasienter som venter på plass. Personalet tar blodprøver, røntgenstråler og virustester (PCR).

Snart er sykehuset like fullt igjen.

Vi som er på vei ut, regnes som de mildeste tilfellene. Vi føler oss heldige.

Jeg har nesten ikke feber, men pusten blir veldig anstrengt hvis jeg går på do uten oksygenbeholder. 

Alle rundt meg hoster.

Infanta Leonor Hospital skal betjene 300.000 mennesker, men har bare 269 senger. 

Det skulle hatt minst 50 til, men de ble aldri åpnet. 

Siden februar 2019 har senteret vært 100 prosent eid av et nederlandsk investeringsfond kalt DIF.

Eierne er ansvarlig for alt som ikke er helsetjenester, fra rengjøring og mat til vaskeri, vedlikehold og sikkerhet eller avfall. 

Den regionale regjeringen i Madrid er ansvarlig for den medisinske driften.

Sykehuset inngår i en privat-offentlig modell som har vært omdiskutert helt siden starten.

Nå er systemet under enorm belastning. 

Og kritikken er på sitt sterkeste.

Endelig har jeg en seng. Her i den enorme paviljongen i kongressenteret må det være minst 200 av dem.

Menn ligger på høyre side, kvinner til venstre. Hver seng er atskilt med to meter fra de andre. 

Jeg har F5.

Putene og det røde sengeteppet er levert av Iberia Business.

Toalettposene er de samme som flyselskapet tilbyr på utenlandsflyginger: tannbørste, sovemaske, L'Occitane-krem, et par sokker. Luksus, tenker jeg.

Toalettene er alltid helt rene. Det er også dusjene, som soldatene fra den militære beredskapsenheten (UME) har satt opp utenfor paviljongen.

Hver pasient får et sett med håndkle, dusjgelé, deodorant og svamp.

Det er som et femstjerners hotell.

Til og med maten, servert av et cateringfirma, er en opptur. I hvert fall sammenlignet med den som ble servert på Infanta Leonor Hospital.

Der fikk vi lyst til å gå til rettssak. 

Både utseende og smak var frastøtende. Kokte gulrøtter to kvelder på rad. Kylling (antar jeg) med en unevnelig farge. Ingen frukt. 

Pasientene fortjener ikke dette.

Vi har ikke noe privatliv. Sykdom er jo ikke det du helst vil vise til komplett fremmede. Men det blir det minst viktige akkurat nå. 

Helsearbeiderne er ekstraordinært dedikerte. De er ofte unge og passer ekstra på dem som er litt dårligere. De sprer gode vibber fra seng til seng. 

Mange kommer fra primærhelsetjenesten, forstår jeg. 

De er beskyttet av i gul plast. Når de også har visirer eller briller, ser de ut som minions.

Ved hendene, anklene og skoene har de isoleringstape, så de må ha på dressene hele dagen. «Vi kan ikke engang tisse», forteller en sykepleier uten bitterhet. 

Noen går fire timers skift. andre jobber over syv timer uten toalettpauser.

Tirsdag byttes de gule draktene ut med hvite kjeledresser.

De minner om dem som ble brukt av frivillige etter oljeutslippet fra supertankeren Prestige i 2002.

Men disse kjeledressene har kinesiske tegn på brystet. 

«Ja, de er blitt donert av kineserne, velsigne dem», sier en sykepleierassistent. 

På skulderbladet eller brystet har alle et felt der det står navn, hva de arbeider med og når de kom hit.

Dette er den eneste måten å skille dem, bak visirene og maskene.

Vi er de milde tilfellene, gjentar jeg for meg selv. Selv om de fleste av oss fremdeles er koblet til oksygenbeholderne. 

Rundt meg ligger eldre kvinner som sliter med å puste. Pleierne leter etter riktig liggestilling.

De fleste syke sover nesten hele dagen.

Det er lite å gjøre. Og har du feber, orker du heller ikke noe.

Mine turer er redusert til å gå på do.

Viruset dehydrerer deg; du blir hektet på vannflasker.

Noen få stikkontakter på paviljongen gjør det mulig å lade mobilen. 

Telefonene er den eneste forbindelsen ut. Bestemødre chatter med barnebarna, unge kvinner med kjærestene. WhatsApp gløder:

«Hvordan sov du?», «Har du feber?» «Hva hadde du til lunsj ...?»

Jeg forteller en amerikansk venn at jeg er blitt overført til et feltsykehus.

Hun spør om jeg har noen som kan hjelpe meg med mat og medisiner.

Jeg prøver å forklare henne at Ifema ikke er den typen feltsykehus.

Pasientene klager ikke over noe. Kvinner hjelper hverandre på badet. Informasjon deles, i mangel av noe annet å gjøre. Noen smiler, noen forteller hverandre vitser.

Torsdag besøker kongen Ifema. Jeg spør paramedikerne. De blir alle overrasket.

Ingen vet noe, ingen har sett ham. «La ham komme, la ham komme», sier de.

En kvinne sørger over mannen sin.

Han døde av viruset på La Paz-sykehuset, alene, i fullstendig isolasjon.

«Sykepleieren ba meg ikke tenke på det. Ingen her dør alene», forteller kvinnen meg.

«Når vi vet hva som skal skje, er det alltid noen med dem», fikk hun vite.

Med tårer i øynene lader kvinnen mobilen.

Samme torsdag forteller legene at jeg blir utskrevet.

De siste to dagene har jeg hatt 96 prosent metning, uten oksygenapparatet som var min uatskillelige følgesvenn siden lørdag.

Da jeg kom inn på Infanta Leonor Hospital, hadde jeg 91 prosent.

Jeg vet fremdeles ikke resultatet av testen som ble tatt da.

Men fem dager senere er jeg en av de 14.700 menneskene i Spania som er kurert for lungebetennelse, forårsaket av Covid-19. 

På vei gjennom de tomme og stille gatene i Madrid forteller ambulansesjåføren at hverken han eller kollegene kan ta de obligatoriske hviletidene mellom skiftene. 

Hver fjerde time blir de kalt tilbake.

Han gratulerer meg med at jeg er bedre. 

Bak masken min vet jeg ikke hvordan jeg skal få takket ham.

Han skal vite at det er den mest oppriktige anerkjennelsen jeg noensinne har gitt.

Vi russere har aldri opplevd noe sånt før.

Både Den røde plass, metrostasjonene og hovedveiene i Moskva er folketomme. 

Søndag kveld innførte Moskvas myndigheter plutselig en såkalt «full isolasjonstilstand».

Teknisk sett er det ikke en unntakstilstand, som bare president Vladimir Putin har rett til å innføre.

Men dette er nesten det samme.

Innbyggerne kan ikke forlate sine hjem uten grunn, som for eksempel for å søke legehjelp, handle mat eller gå tur med hunden.

Moskvas borgermester Sergej Sobjanin lovet allerede denne uken å innføre et overvåkningssystem for å kunne spore alle Moskva-beboere.

Slike tiltak krenker russernes grunnlovsfestede rettigheter, men regjeringen og nasjonalforsamlingen er i full gang med å endre loven.

Onsdag anbefalte statsminister Mikhail Misjustin alle regionale myndigheter å innføre de samme tiltakene.

Slik håper regjeringen å stanse epidemien.

Rundt 200.000 mennesker i Russland mistenkes for å være smittet av coronaviruset. Over 3 548 tilfeller er bekreftet.

President Putin erklærte onsdag at Russland har klart å få kontroll over epidemien.

Foreløpig er det ikke ventet protester.

Liberale russere er de klareste tilhengerne av streng karantene.

Tirsdag undertegnet statsministeren et dekret om obligatorisk registrering av befolkningen i sine bosteder så lenge de er i karantene. 

For at myndighetene skal få til dette, vil beboerne måtte sende inn informasjon om seg selv til portalen for offentlige tjenester.

Det kan gjøre det mulig å overvåke folk via mobilsignaler.

Til sammen kan dekretene åpne for at Moskvas borgermester kan få kontroll over alle byens innbyggere.

Menneskerettighetsaktivister frykter at dette vil føre til full digital kontroll.

Onsdag vedtok den russiske nasjonalforsamlingen å innføre straff for dem som sprer falske nyheter om covid-19 med opp til fem års fengsel.

– Slike tiltak berører ikke journalister, sier Vladimir Solovjov, leder i det russiske journalistforbundet, til Open Media.

Det er omtrent umulig å bevise at journalister kommer med falske nyheter i den hensikt å føre leserne bak lyset, mener han.

I så fall er det brukerne av sosiale medier og meldingstjenester som trues med straff.

Mange uavhengige medier i Russland kan ikke registrere seg som medier.

Deres søknader blir avvist av såkalte «tekniske grunner».

SISTE NYTT: Legen Denis Protsenko, som er sjef for Moskvas største sykehus for smittefarlige sykdommer, har testet positivt for coronaviruset.

I forrige uke møtte han president Vladimir Putin da han besøkte sykehuset.

I bakken var det et vinterparadis.

I baren var det corona-helvete.

Karantene på skistedene kom alt for sent.

Østerrikske Ischgl var som et annet hjem for «Patrick Müller (69)» fra Aargau i Sveits.

Nå ligger han i kunstig koma på et sykehus i hjemlandet. Smittet i Ischgl, som hundrevis av andre skiturister.

Historien om afterski-baren Kitzloch er fortalt i en rekke internasjonale medier. Herfra tok gjester viruset med seg til hjemlandene Tyskland, Danmark, Norge og Island. 

Tilbake ligger alle de store de store skistedene i Østerrike og Sveits, nedstengt og forlatt.

Viruset ble spredd fra flere afterski-fester som den på Kitzloch i Ischgl.

Da skistedene ble stengt, var det trolig minst en uke for sent.

Viruset hadde rukket å spre seg til store grupper.

På nettstedet verbraucherschutzverein.at kan smittede poste sine historier.

Hittil har 23 sveitsiske borgere stått frem. 

18 av dem er smittet og sitter nå i karantene eller er innlagt på sykehus.

«Patrick Müller» kom til Ischgl 7. mars. Hans egentlige navn er et annet.

Sammen med tre venner var han innom Kitzloch en kort stund, før de gikk til Niki’s Stadl over gaten.

Her overførte en coronasmittet DJ viruset til servitørene, som deretter smittet sine gjester.

Servitørene rådet senere de sveitsiske gjestene til å kjøre hjem umiddelbart.

Nina Lalonde, en ung kvinne fra Thurgau, var fem dager i Ischgl.

Kort tid etter at hun kom hjem 1. mars, kjente hun de første symptomene, hoste og høy feber.

Lalonde vet akkurat når og hvor hun ble smittet.

Om kvelden 29. februar var hun i Champagne Hut i Ischgl, der hun møtte et titall sveitsere i utdrikningslag.

Nesten alle sveitserne som var der, testet positivt etterpå, ifølge Lalonde.

Akkurat samtidig, i begynnelsen av mars, ble det meldt om rundt 60 tilfeller i Verbier, et av de mest kjente skistedene vest i Sveits.

En lege i Verbier, som selv er smittet, mener tallet er altfor lavt. 

– Det kan være 600 eller 800, kanskje enda mer, sier Hicham El Ghaoui.

Spredningsperioden kan presist tidfestes til helgen 6.–8. mars, en uke før sveitsiske myndigheter besluttet å stenge alle landets skisteder.

Lørdag 7. mars møtte Estelle fra Genève vennene sine på restauranten El Carrefour i Verbier.

Fem av dem møttes på El Carrefour, før de gikk til Farinet, et svært populært diskotek i Verbier. 

Alle ble syke noen dager senere. To av dem testet positivt.

En av jentene som var på utestedet, måtte legges inn på sykehus med store pusteproblemer.

– Mars er den store festmåneden i Verbier, særlig for engelskmennene, sier eieren av Farinet, Jean-Charles Luisier. 

– De kommer på torsdag på fulle fly, betaler med firmakortene sine og har ingen grenser.

Flere av Estelles venner gikk på jobb i Genève og Lausanne over helgen. Der kan de ha smittet flere.

10. mars testet den første turisten i Verbier positivt.

Dagen etter testet også legen Hicham El Ghaoui positivt.

Vennekretsen fra Carrefour testet ikke positivt før 16. mars i Genève.

13. mars stengte sveitsiske myndigheter alle skistedene i landet. Da var det allerede for sent. 

De siste dagene har de lokale mediene publisert en appell fra legene i området om å sette Verbier i karantene.

– Se ut, sier Verbier-legen Hicham El Ghaoui: 

– Alle turister og sesongarbeidere har for lengst dratt. Gatene er tomme. En karantene nå vil være minst to uker for sent.

Her har politet pågrepet en redaktør.

Rent fysisk er ikke håndjern så ille.

Men psykisk føler redaktøren at han blir behandlet som en drapsmann.

Rundt midnatt lørdag 18. mars ringer det på døren Ismet Cigit.

Den erfarne redaktøren hadde lagt seg noen timer tidligere, etter å ha tatt sin insulin, så det er hans kone som åpner. 

På trammen står tre politimenn, som ba om å få snakke med mannen hennes.

Cigit skynder seg til døren. Han vil vite hva som var skjedd. 

«Vi har en rettskjennelse for å pågripe deg», sa en av betjentene.

Politimennene var høflige, fortalte Cigit etterpå.

De virket beskjemmet over å forstyrre en 65 år gammel mann midt på natten – og ba nærmest om unnskyldning.

Cigit fikk vite at det gjaldt en artikkel i avisen hans.

Redaktøren var anklaget for å «oppildne til panikk.

Tidligere samme dag hadde noen tipset en av avisens reportere om to coronadødsfall på Derince-sykehuset i Kocaeli-provinsen nordvest i Tyrkia. 

Etter å ha fått tipset bekreftet fra flere kilder, trykket Kocaeli Ses, som avisen heter, nyheten.

– Historien er helt sann. De kunne ikke motbevise det uansett, men de ville finne ut hvem som var mine kilder. Det var ganske enerverende, sier Cigit.

Helt siden epidemien startet har tyrkiske myndigheter vært motvillige til å melde om detaljer offentlig.

I stedet har de nedtonet smittetall og dødsfall – og skjult de avdødes identitet.

For å stilne kritikere og forsøke å hindre dem i å melde noe annet enn det som kommer fra offisielle kilder, tyr staten til godt kjente, aggressive metoder.

Ismet Cigit er en av syv journalister som er blitt arrestert for å ha offentliggjort spesifikk informasjon om covid-19-dødsfall, ifølge Reportere uten Grenser.

De fleste er journalister i lokale medier.

Også helsearbeidere har forbud mot å ytre seg offentlig.

De som uttrykker sin bekymring, selv i det private, risikerer rettslige tiltak. 

19. mars hadde en spesialist i smittsomme sykdommer, doktor Gule Cinar, et møte med staben sin på Ibni Sina-sykehuset ved Ankara-universitetet.

Hun varslet sine kolleger om at antall smittede i Tyrkia er «tusenvis, ikke hundrevis», slik myndighetene hevdet.

På dette møtet ble det gjort et skjult videoopptak:

Av ukjente grunner ble opptaket lekket.

Universitet innledet disiplinære tiltak mot si egen lege.

Cinar ble presset til å komme med en offentlig beklagelse.

Mange av Tyrkias leger og sykepleiere poster nå anonyme rop om hjelp på sosiale medier.

De slår alarm om overbelastede sykehus og mangelen på beskyttelsesutstyr.

Lenge nektet myndighetene å innrømme at det var noen coronatilfeller i Tyrkia overhode.

Men 15. mars kunne helseministeren ikke lenger benekte omfanget av problemet eller stå imot kravene fra en rasende befolkning om informasjon. 

Nå offentliggjør han hver dag offisielle tall på smittede og døde på sin personlige Twitter-konto.

Men han holder fortsatt tilbake annen informasjon, for eksempel om sted og alder på de døde, og om eventuelle underliggende diagnoser.

Fredag var det registrert 18 135 smittede og 168 dødsfall i Tyrkia.

Tallene øker raskere enn det som ble registrert i Kina eller Italia. 

Medisinske eksperter advarer om at det verste fortsatt står foran oss.

Ministeren oppgir at Tyrkia har kapasitet til å teste 10.000 til 15.000 personer per dag.

Tidligere denne uken var 76.000 tyrkere testet.

Parlamentsmedlemmer er heller ikke fritatt for trakassering.

Mandag ble representanten for det prokurdiske partiet HDP fra Diyarbakir, Remziye Tosun, siktet for å ha «oppildnet befolkningen til fiendskap, hat og ydmykelse».

Hun hadde bedt sine velgere beskytte seg selv og sine familier mot viruset ved å holde seg innendørs og vaske hendene.

Siden utbruddet er minst 410 mennesker pågrepet.

Noen skal ha «oppildnet til panikk i befolkningen ved å offentliggjøre provoserende materiale».

For noen dager siden tok langtransportsjåføren Malik Baran Yilmaz opp en video på mobilen.

Millioner av tyrkere er avhengig av sin daglige lønn for å overleve.

I videoen kritiserte Yilmaz myndighetenes oppfordring til selvpålagt karantene uten løfter om økonomisk hjelp:

– Jeg er ikke rik. Jeg er en arbeider, en lastebilsjåfør. Hvis jeg ikke arbeider, er det ikke mat.

– Det er ikke dette viruset, men systemet som kommer til å ta livet av meg.

Etter at Yilmaz hadde delt videoen på sosiale medier, ble den raskt delt til store grupper.

Politiet arresterte ham for å ha «provosert befolkningen til å nekte å adlyde reglene»

Innenriksministeren ble spurt om Yilmaz i et intervju.

– Det er ikke tiden nå for å kaste skygge over hva staten gjør under denne krisen. Jeg stiller meg tvilende til en slik persons (Yilmaz) motiver, svarte han.

Yilmaz ble løslatt senere samme dag. Påtalemyndigheten gransker nå saken hans videre.

Han må nå melde seg hver uke på sin lokale politistasjon og får ikke forlate landet.

Ismet Cigit ble også løslatt. Palemyndigheten besluttet å henlegge saken.

– Etter det bestemte vi oss først for å være forsiktig og ikke skrive så mye om saken. Men vi er journalister, så vi kommer til å fortsette å skrive.

De ville skremme oss. Men det funket ikke, sier redaktøren.

Slik husker vi folkelivet i hovedstaden vår.

Nå går vi bare ut alene – eller sender naboen.

Den dagen den portugisiske regjeringen erklærte nasjonal nødssituasjon på grunn av coronaviruset, ble jeg lagt til en ny WhatsApp-gruppe. 

Gruppen består av mine naboer og meg.

Vi er forent av vårt felles dørnummer.

Til sammen er vi nå elleve i gruppen, fordelt på alle etasjene i gården.

Siden 15. mars har vi fulgt hverandres liv. 

Når vi skal handle, varsler vi hverandre på WhatsApp.

Vi tar med et brød ekstra, eller hva det måtte være.

Alle vil unngå at noen skal gå unødvendig ut.

Selv har jeg tatt med tobakk til en som absolutt ikke burde røyke, men som enda mindre bør forlate leiligheten sin nå.

Gården vi bor i, ligger nær gamlebyen i Lisboa.

Til vanlig går tyske, amerikanske eller kinesiske turister forbi oss, på vei til den berømte borgen i byen. 

For noen uker siden ble de gradvis borte.

Det første stedet som stengte, var kaffebaren på hjørnet. Den er vanligvis overfylt, på grunn av sine deilige kaker.

Så fulgte restaurantene nede i gaten etter og deretter det sjarmerende hotellet. 

Bare en familiedrevet dagligvarebutikk var igjen. 

Trikkene fortsatte å gå, men de tar bare en eller to personer om gangen.

WhatsApp-gruppen vår ble opprettet av Rita, som til vanlig driver med moteevents.

Hun nøyde seg ikke med å hjelpe bare sine naboer.

Snart var Rita aktiv også i Vizinho Amigo (nabovenn), et nettsted for unge som vil hjelpe aleneboende eldre som nå trenger hjelp.

– Fem minutter etter lanseringen hadde vi 400 frivillige, forteller Martim Ferreira (20), studenten som fikk ideen.

To uker senere hadde 5000 frivillige meldt seg.

Martim fikk ideen fra Italia og Spania.

– Italienerne begynte å publisere bilder av lapper fra trappeoppgangene, der folk tilbød seg å handle for naboen, sier han.

12. mars passerte dødstallet 1000 i Italia.

Hos oss kom det første dødsfallet først 16. mars.

Men folk ble mer og mer skremt.

Martim fikk med seg ni andre studenter. Tjenesten måtte være så effektiv som overhodet mulig, tenkte han.

De laget et onlineskjema som gjorde det mulig å plukke ut beboere i risikogruppen – eller folk som bor sammen med dem. 

Martim og kompisene designet også en plakat:

«Jeg kan gjøre alle typer innkjøp for deg på supermarkedet eller apoteket».

Plakaten kan skrives ut og henges opp i trappeoppgangene, med kontaktinformasjon om de frivillige.

Martim og kompisene er ikke alene.

En markedskonsulent har opprettet SOS Neighbour, en digital tjeneste med slagordet «help the need in need».

Både frivillige og personer i risikosonen kan melde seg

Menighetsrådet i Lisboas gamleby har lansert tjenesten «Vi for deg».

Frivillige går på apoteket og supermarkedet for folk som er mer enn 60 år eller lider av kroniske sykdommer.

I 2018 var 21,5 prosent av befolkningen i Portugal over 65 år, ifølge Eurostat.

Denne gruppen får nå stadig mer fokus fra helsemyndighetene.

Antallet bekreftede smittede i landet er forleøpig ikke veldig høyt.

Men mange beboere på sykehjem flyttes til sykehus, fordi smitten øker.

Det er over 2500 eldreinstitusjoner i landet.

Mandag kunngjorde regjeringen at eldre på institusjon vil bli prioritert for testing.

Vi andre konsentrerer oss om å gjøre våre naboer trygge.

Da slovenerne våknet lørdag morgen, hadde den nye statsministeren brukt sin makt.

På bildene av den nye regjeringen satt statsrådene med ansiktsmasker av topp kvalitet.

I helseinstitusjonene var de samme maskene for lengst i ferd med å bli mangelvare.

Denne morgenen hadde den slovenske hæren mistet generalstabssjefen.

Politiet hadde mistet sin generaldirektør. 

Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste OVS hadde fått en ny generaldirektør med fullt mandat.

Det blir omtalt som de lange knivers natt.

Fredag 13. mars ble den slovenske ytre høyre-politikeren Janez Jansa utnevnt som statsminister – mens coronaviruset herjet i landet.

I løpet av få dager hadde han avsatt han alle topplederne i sikkerhetsapparatet og de viktigste medisinske institusjonene med ansvar for å begrense viruset.

Han opprettet et «krisehovedkvarter» som sentral kommandopost for å stanse epidemien.

Dette ble gjort selv om slovenske lover og reguleringer mangler grunnlag for å etablere en slik instans.

Jansa inviterte også offentlig frivillige til å slutte seg til den slovenske hæren, som han ønsker å gi politimyndighet.

Personlig eller gjennom mediene Jansa kontrollerer, eller som eies av hans Slovenske demokratiske parti (SDS), truer statsministeren hver dag journalister og andre medier som har fått betydelig redusert tilgang til offisiell informasjon. 

Søndag 22. mars henvendte han seg til skremte slovenere som sitter i selvvalgt karantene

Han fortalte dem at «EU ser ut som i middelalderen, byene lever i frykt for pesten, med vegger og toll ved hvert skritt. Det eneste de ikke hadde da, var internett».

Janez Jansa har ledet SDS i 27 år og fikk 99,25 prosent av stemmene på partiets siste landsmøte i 2017.

Han var forsvarsminister under krigene i eks-Jugoslavia og var involvert i massiv våpensmugling til Kroatia.

I 2014 ble han dømt til to års fengsel i flere rettsinstanser for bestikkelser i forbindelse med våpenavtalen Patria.

Da han hadde sonet seks måneder i fengsel, opphevet forfatningsdomstolen dommen.

Begrunnelsen var at den var foreldet. 

Jansa er nå involvert i en rettsprosess der han er anklaget for maktmisbruk, noe som kan gi åtte års fengsel. 

I de siste årene er han blitt en nær alliert av Ungarns statsminister Viktor Orbán, som også har finansiert medier som Jansa personlig og SDS eier.

Jansa regjerer med støtte av en ny flertallskoalisjon.

Dagen før han ble utnevnt, innførte forgjengeren Marjan Sarecs regjering krisetilstand i landet – på grunn av corona-epidemien.

Dermed kunne Jansa ta sine neste skritt med lynets hastighet. 

Han kappet hodet av alle sikkerhetsstrukturer i landet og innsatte allierte eller støttespillere for sitt ytre høyreparti SDS.

Den nye lederen av Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste er en mann som i 1994 tilhørte militærpolitiet. 

Han var da involvert i en brutal pågripelse av en sivilperson – en episode som førte til at Jansa ble avsatt som forsvarsminister.

Etter avsettelsen av generalmajor Alenka Ermenc er den slovenske hæren fortsatt uten øverste sjef og uten en eneste general. 

Politiets generaldirektør ble erstattet av fungerende generaldirektør Anton Travner, med et mandat på maksimalt seks måneder.

Travner aldri vært sjef for noen politistasjon eller innehatt andre sjefsstillinger i politiets kommandostruktur, ifølge en av Nacionals kilder, som ønsker å være anonyme.

Tre ganger har Travner forlatt politikarrieren, ifølge hans offisielle biografi.

Endringene gjør at slovenerne befinner seg i en ny situasjon:

Hverken militæret eller politiet har sjefer med fullt mandat til å våge å stå opp mot politisk press mot deres profesjonelle og moralske autoritet og integritet.

Samtidig legger regjeringen press på opposisjonspartiene for å gi den to tredels flertall, noe den trenger for å kunne gi de militære politimyndighet.

Det nye krisehovedkvarteret som ble opprettet i løpet av de lange knivers natt, omgår Det nasjonale sikkerhetsrådet og enheteeunder.

Det er disse enhetene som normelt skulle vært aktivert i en krisetid.

Til ny nasjonal sikkerhetsrådgiver utpekte regjeringen 30 år gamle Zan Mahnic, tidligere medlem av nasjonalforsamlingen for SDS. 

Han har ingen erfaring fra etterretnings- eller sikkerhetsfeltet.

Mahnic er tilhenger av Identitærbevegelsen, som overvåkes av vesteuropeiske etterretningstjenester på grunn av høyreekstremistiske holdninger.

Ytre høyre-regjeringen forsøkte også å utvide politiets myndighet.

Den ville gi politiet adgang til å ta seg inn i folks private boliger og spore borgere som mistenkes for å være coronasmittet gjennom mobilene deres – uten rettslig kjennelse.

Også ledelsen av Det nasjonale institutt for offentlig helse, som er ansvarlig organ for å hindre epidemier, ble erstattet av politiske grunner.

Landet trenger også økonomiske krisetiltak.

Men sentralbanksjefen og nesten alle direktører for andre statlige institusjoner med ansvar for økonomisk politikk ble utelukket fra beslutningsprosessen.

Nesten hver eneste dag avsetter den nye regjeringen ledende embetsmenn.

Inn settes i stedet medlemmer, tilhengere og støttespillere av SDS-partiet

Den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Damir Crncec var i mange år nær alliert av Jansa og har vært sjef for begge etterretningstjenestene SOVA og OVS.

19. februar advarte han slovenerne:

«Når man vet at SDS-apparatet arbeider i overensstemmelse med mafiaens prinsipper, der alle veier leder til lederen og hans nærmeste krets (...) Vi nærmer oss overgangen til et autoritært styre».

Når karantenen blir opphevet, kommer slovenerne ikke til å kjenne igjen sitt eget land.

I århundrer var landsbyen Uzunu en ukjent plett på den støvete rumenske landsbyda.

I 2013 kom filmstjernen Steven Seagal til byen – og forbarmet seg over løshunden Grivei.

Historien om den adopterte hunden gikk verden over.

Kunne den lille byen sør for Bucuresti noen sinne komme i nyhetene igjen?

Seks år senere, i mars 2019, fikk Uzunu et nytt aksjeselskap.

Selskapet ble opprettet av Maria Cristian, en kvinne i 50-årene.

Knapt noen av innbyggerne visste at selskapet hadde hennes adresse.

Selv fortsatte med det hun alltid hadde gjort, å lage mat på en lokal restaurant.

Selskapets primære oppgave var å levere mat og drikke til kiosker og markeder, ifølge offisielle dokumenter.

Selskapets navn passet godt: Romwine & Cofee (ja, bare en f).

Det kommende året skjedde ingenting med firmaet.

Men så i mars 2020, helt ut av det blå, var landsbyen Uzunu plutselig på alles lepper igjen.

Overskriftene handlet ikke om mange smittede eller mange døde.

Men de handet likevel om coronaviruset:

Romwine & Cofee hadde nemlig fått to kontrakter for å levere FFP2-masker og kirurgiske masker av typen FF3.

Ansvarlig for kontraktene var Det nasjonale kontoret for sentraliserte offentlige anskaffelser, spesielt opprettet for å sikre nødvendige forsyninger under pandemien. 

De vanlige anbudsreglene for slike kontrakter var opphevet, fordi det midt i mars ble erklært krisetilstand i Romania. Dermed ble det lettere å få kontrakter.

Avtalene var svært lukrative.

De to kontraktene som mat og drikke-firmaet i Uzunu fikk, var på totalt 56 millioner RON, over 126 millioner norske kroner, for 1,75 millioner masker.

Gjennomsnittlig kostet dermed en slik maske rundt 75 kroner.

Det er fire eller fem ganger så mye som de egentlig koster.

Da journalistene strømmet til Uzunu og oppdaget at firmaets hovedkontor var huset til den lokale restaurantkokken Maria Cristian, trodde landsbyboerne en stund at de hadde en forretningshai i nabolaget.

Flere medier begynte å skrive om saken. Statsminister Ludovic Orban lovet å granske anbudsprosessen.

Da valgte en forretningsmann å stå frem.

Catalin Robertino Hideg, en oligark spesialisert i medisinsk utstyr, viste seg å være den egentlige eieren av firmaet Sanimed International.

På direkte tv innrømmet Hideg, som tidligere var doktorgradsstudent i etterretning ved den rumenske etterretningtjenestens etterretningsakademi, at Maria Cristian bare var en frontfigur for ham.

Slik Hideg framstilte det, var Romwine & Cofee bare et selskap som distribuerte Sanimed Internationals medisinske utstyr og la inn anbud på maskene med støtte fra Sanimed.

Mysteriet var løst.

Men hvorfor var denne operasjon nødvendig?

Sanimed kunne ikke bevise at selskapet hadde betalt moms, noe som var en betingelse for å legge inn anbud, oppga Hideg.

Så la han til at det hele bare var en stor misforståelse, siden hans selskap angivelig skulle motta penger fra statskassen og ikke betale inn.

Uansett hvordan saken egentlig ligger an, er det sikkert at coronaviruset allerede har gjort noen mennesker rike.

Dødelig rike.

Helt fra 2018 har Belgia manglet en strategisk lagerbeholdning av ansiktsmasken FFP2.

Maskene landet en gang hadde, gikk tapt på grunn av dårlig oppbevaring i et militært lager.

De siste dagene har tilgangen på enklere ansiktsmasker omsider økt.

Men mangelen på spesialiserte FFP2-masker er et stort problem.

Disse maskene gir bedre beskyttelse enn vanlige kirurgiske munnbind.

De er spesielt beregnet på leger og sykepleiere som kommer i nærkontakt med pasienter.

Belgiske sykehus har allerede flere ganger slått alarm om at de ansatte ikke blir skikkelig beskyttet.

Dette kunne vært unngått. For to år siden ble den siste strategiske beholdningen av FFP-masker destruert fordi de var «ubrukelige».

Akkurat hvor mange masker det dreide seg om, er uklart.

Men det dreier seg om flere millioner.

Helseminister Maggie De Block fra Open VLD-partiet hadde bestilt en plan for å bygge opp en ny «roterende» lagerbeholdning.

Men gjennomføringen av planen ble utsatt.

Den forrige lagerbeholdningen ble bygget opp av daværende minister for offentlig helse, Laurette Onkelinx fra Sosialistpartiet, under svineinfluensaen i 2009.

De gjenværende maskene ble ikke lagret på en skikkelig måte av forsvarsdepartementet, oppgir De Blocks administrasjon.

Dermed ble maskene ubrukelige.

Den første delen av beholdningen ble destruert i 2017 fordi utløpsdatoen gikk ut.

Den siste delen ble destruert i 2018.

Regjeringen besluttet da ikke å kjøpe inn nye spesialiserte ansiktsmasker med en gang.

I juni 2018 ba helseministeren sin administrasjon (FPS) om å utarbeide en konkret plan for en ny, såkalt roterende strategisk lagerbeholdning.

«Deler av beholdningen kan legges ut på markedet fra tid til annen, slik at lageret automatisk fornyer seg og ikke utløper på dato. Slik kan vi unngå fortidens feil», påpekte regjeringen.

I februar 2019 gjentok regjeringen sin forespørsel til FPS, men arbeidet med planen dro ut.

Det er den nasjonale risiko-evalueringsgruppen, som har myndighet til å ta beslutninger som angår offentlig helse,

Tidlig på året i fjor fastslo gruppen at det ikke fantes noe lager overhode.

Sykehusene fikk selv avgjøre om de ville velge FFP2-masker i stedet for de mindre spesialiserte kirurgiske munnbindene

Det fremgår av et dokument som ble offentliggjort i forrige uke av den franskspråklige avisen Le Vif.

FPS jobber fortsatt med planen, Ifølge De Blocks administrasjon:

«Å kjøpe inn masker uten en plan er som å kaste bort skattebetalernes penger. Vi ønsket en god, strukturert plan fremfor en rask overfladisk løsning. Men coronakrisen har tatt oss og alle andre på sengen».

Slike vurderinger er alltid vanskelig for en regjering, oppgir Jan Eyckmans, som er talsmann for FPS.

«Hvis man kjøper for mye, og utløpsdatoen går ut, får man kritikk. Om man kjøper for lite eller det mangler en lagerbeholdning, får man også kritikk. Man får den samme diskusjonen om igjen med hver eneste krise».

Resultatet av denne tvilen er at det fram til i dag har vært akutt mangel på ansiktsmasker.

Også da krisen virkelig kom, i gang i begynnelsen av mars, gikk jakten på masker galt.

Fredag 6. mars satte regjeringen opp en liste over alle kandidater for anbud.

Basert på pris og leveringstid ble de fremste fem valgt ut.

Men den mest aktuelle, en leverandør i Bulgaria, falt snart ut – fordi bulgarerne iverksatte eksportforbud for medisinsk utstyr.

Dermed endte FPS opp med kandidat nummer to på listen, et selskap fra Temse i Flandern.

Firmaet kunne vise til solide kontrakter, blant annet tyrkiske sykehus og til og med FN, og lovet levering innen syv dager.

Noen dager senere ble det klart at selskapet ikke klarte å innfri løftet.

Atter en gang gikk verdifull tid tapt.

Det var først det tredje selskapet på listen som greide å levere masker.

Mangelen på masker og annet beskyttelsesutstyr er i dag fortsatt det mest akutte corona-problemet i Belgia.