Divan (2) har
en farlig ferd
foran seg.

Hun er blant tusenvis
av flyktninger
som forsøker å nå
Storbritannia.

Nå tar britene
drastiske grep
for å stoppe dem.

Den livsfarlige drømmen

Kreftsyke Shireen (43) står med vann til knærne.

Hun skal snart sette i gang med den siste delen av en flukt som har vart i ti år, en reise bort fra krigen i Syria og mot et liv med trygghet og stabilitet.

Men over henne sirkler en drone.

Det er i midten av mars, og det franske politiet har sett hvor hun er. Nå nærmer de seg.

Hun står der med sin sønn og datter, samt resten av gruppen med flyktninger.

De må avbryte flukten.

Heller ikke denne gangen klarer de å komme seg ombord i båten over den engelske kanal, over mot Storbritannia. De må reise tilbake til den provisoriske teltleiren hvor de bor.

Denne katt og mus-kampen med politiet kaller flyktningene «The Game».

I Nord-Frankrike er det teltleirer som huser flyktninger og migranter, de som forsøker å ta seg over kanalen.

Men nå jobber britiske politikere på høygir for å hindre slike som Shireen.

Den britiske statsministeren Rishi Sunak og den franske presidenten Emmanuel Macron har nylig blitt enige om en ny avtale.

Storbritannia skal bruke 6.1 milliarder kroner på en interneringsleir for migranter på fransk jord, samtidig som de skal patruljere rutene mer.

For leirene flyktningene fortsetter å komme.

De som samles her kan ikke dra til Storbritannia på vanlig vis fordi de oftest ikke har rett til visum. Derfor må de finne andre metoder.

De beslaglagte småbåtene mange har brukt for å krysse kanalen, hoper seg nå opp i Storbritannia.

Avtalen kommer samtidig som et annet omstridt lovforslag:

Innenriksminister Suella Braverman har lagt frem et lovforslag hvor det skal bli forbudt å søke asyl for mennesker som ankommer landet på uregelmessig vis, for eksempel via småbåter eller ved å gjemme seg i lastebiler.

Hvis Braverman får det slik hun vil, blir de pågrepet raskt, og de vil få et livslangt forbud mot å bosette seg i landet.

Så skal de sendes tilbake til hjemlandet sitt, eller et tredjeland.

FNs høykommissær for flyktninger blant dem som har vært svært kritisk:

FN-organet ber britene finne «mer humane løsninger».

– Dersom dette blir vedtatt, innebærer det et asylforbud. Det fjerner retten til å søke beskyttelse som flyktning i Storbritannia for dem som ankommer landet på uregelmessig vis, uansett hvor reelt og overbevisende behovet deres måtte være, heter det i en uttalelse fra høykommissæren.

En annen som også har vært kritisk, har vært den britiske fotballprofilen Gary Lineker. Han sammenlignet de nye britiske asyllovene med Nazi-Tyskland.

Men på tross av lovene som nå skal gjøre det vanskeligere å krysse kanalen, samler flyktningene seg i Frankrike.

I den uformelle teltleiren utenfor Dunkerque, grilles det kebab og det selges kontantkort, mens bistandsorganisasjoner deler ut matrasjoner.

Det er også mulig å få seg en ny sveis.

Shireen (43) sitter i et lite blått telt, omgitt av andre flyktninger.

Hun sier hun ikke kan svømme, men hun og barna er fremdeles klar for å legge ut på den livsfarlige ferden over den 30 kilometer brede kanalen.

– Vi er ikke redde for å dø. Nå har vi to valg, å dø eller å bli britiske. Vi gjør ikke dette fordi vi vil, men fordi vi må, forteller sønnen Ali.

De flyktet tidlig under den syriske revolusjonen, og etter fremveksten av terrororganisasjonen IS. Et av krigens hardeste slag sto i byen Kobani, som IS forsøkte å erobre.

Flukten gikk via Hellas hvor de ble tatt av politiet og måtte avgi fingeravtrykk. De kom seg videre til Tyskland hvor Shireen søkte om asyl, men fordi fingeravtrykket var registrert i Hellas, fikk hun avslag og skulle returneres dit.

Nå er familiens eneste mulighet å forsøke Storbritannia, siden landet nå er utenfor EU og ikke en del av samme utleveringsordningutleveringsordningOrdningen kalles en Dublin-sak. Det er når for eksempel Norge ber et annet europeisk land om å behandle en asylsøknad. Grunnen til at det blir kalt for en «Dublin-sak», er at disse sakene blir avgjort etter et felles, europeisk regelverk som kalles Dublin-forordningen, etter en lov som ble lagd i Dublin i 1990. Når en person søker beskyttelse i for eksempel Norge, tar politiet alltid fingeravtrykk av personen. Politiet sjekker fingeravtrykket opp mot et felles, europeisk register som kalles Eurodac. Der kan politiet se om personen har søkt asyl i et annet europeisk land eller reist inn i Schengen-området ulovlig. Politiet undersøker også om personen har fått visum til et annet europeisk land. Hvis det blir treff i et av disse registrene, vil Norge som regel be det andre europeiske landet om å ta imot personen og behandle asylsøknaden der. Kilde: Utlendingsnemda.

– I Hellas kan vi ikke leve, vi tilbrakte ti måneder i fengsel der, forteller Ali.

I en teltleir like ved, sitter to år gamle Divan i en barnevogn.

Faren forsøker å trille vognen i den seige gjørma, men det går trått.

– Vi har vært her i én måned, forteller mannen som har flyktet fra Kurdistan.

Men han ønsker ikke å si mer. Han, som mange andre i leiren, er redd for å snakke, redd for å bli sett sammen med en journalist.

For rundt dem svirrer menneskesmuglerne.

Det er mye mystikk rundt hvem som faktisk smugler menneskene over kanalen.

Mens VG er i leiren er det flere maskerte personer som oppsøker VG med spørsmål om hvem vi er og hva vi gjør der.

Men flere forteller at det er store, organiserte smuglergjenger som står bak.

De sier at det koster rundt 1000 euro per person for den ulovlige turen over kanalen, men at man først betaler idet man er kommet trygt over.

Hvor mange som har dødd på ferden over kanalen, er ikke kjent. Men anslag fra 2020 viste at rundt 300 var omkommet.

Britiske Imogen Hardman (32) jobber i organisasjonen Care4Calais, og hjelper menneskene som er på flukt.

Hun mener de nye lovforslagene i Storbritannia er inhumane, og vil trolig ha liten effekt på å hindre mennesker i forsøke å nå landet.

– Det er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter, der loven sier at folk står fritt til å søke asyl i et trygt land, sier hun.

De som har klart å flykte over har stort sett havnet inn i et britisk byråkrati hvor de venter på å få søknadene sine behandlet.

Men blant dem har 61 prosent fått innvilget asylsøknaden sin, viser tall fra myndighetene.

Majoriteten av de som kommer seg over kanalen har altså et reelt krav på beskyttelse.

Imogen mener det er et paradoks at britene klarte å bosette og ta imot ukrainske flyktninger på en trygg måte, uten at de måtte risikere livet sitt for å krysse kanalen.

– Personlig ser jeg at det er forskjellige måter å behandle mennesker på, selv om det er folk som flykter fra veldig like omstendigheter.

Hun tar til ordet for et humanitært visum som gjør at man på lovlig vis kan reise til Storbritannia for å søke om asyl.

Hun sier at mennesker fra Ukraina og for eksempel Sudan flykter begge fra krig, men at de fra Sudan behandles annerledes.

– Det er også en krig som skjer i deres land, men de får mye mindre publisitet.

Langs strendene mellom Calais og Dunkerque er det lite som tyder på den ubarmhjertige dramatikken som har utspilt seg her:

Som da titusenvis av britiske soldater måtte evakuere fra strendene, mens Hitlers soldater marsjerte mot dem under andre verdenskrig.

Eller de tusenvis av flyktningene som har lagt ut på en ferd herfra de seneste årene, med et håp om å komme seg bort fra krig og elendighet i hjemlandene deres.

Selv om det pågår en flyktningkrise, er det mest idyll å se.

Bølgeskvulp og måker er det fremtredende. Men så flyr et patruljerende helikopter forbi, og bortgjemt i et kratt ligger noen henslengte tepper, soveposer og et par med ullvanter.

Franske Christelle bor i området og lufter ofte hunden sin her.

– Jeg forstår flyktningene, det at de ønsker å finne et trygt sted, et sted å reise. Men de ødelegger litt rundt her, sier hun.

Christelle forteller at flere av leirene er blitt stengt ned de siste årene, så ofte så gjemmer de seg ved sanddynene langs stranden.

– Det som påvirker oss er usikkerheten det skaper, forteller hun.

Men det er ikke bare langs strendene at flyktningene samles og forsøker å komme seg til Storbritannia.

Like utenfor sentrum av Calais står lastebilene klare for å kjøre over til Storbritannia.

På en slette like ved, bor hundrevis av mennesker. De forsøker å finne en lastebil de kan snike seg ombord i.

En av dem er Omran Hasji (19).

I tre måneder har Omran lett etter en måte å komme seg over kanalen.

Han er, som de fleste i denne leiren, fra Sudan.

De har ikke råd til å betale menneskesmuglerne for en plass ombord på en småbåt, så derfor forsøker de å snike seg ombord på en av de mange lastebilene.

– Livet i Sudan er ille, det er ikke noen myndigheter, ingen mat, mange kriger. Vi forsøker å komme oss over med en lastebil, men politiet finner oss ofte.

Omran drømmer om å bli fotballspiller, og å studere hvis han når Storbritannia.

Enn så lenge må han bo i teltleiren der han har vært de siste fire månedene, omgitt av søppel og knuste drømmer.

Mens natten nærmer seg, gjør mange av mennene seg klare for nok en kveld på jakt etter en lastebil.

Myndighetene i de to landene har etablert streng grensekontroll, så alle lastebiler som krysser de to landene inspiseres nøye.

Derfor er det nesten umulig å komme seg usett over.

Før nattens tokt slapper flere av mennene av i teltene, røyker og snakker med familie og venner over videosamtale.

Når mørket har lagt seg, går Omran og noen kompiser i retning mot lastebilene.

Han stiller seg opp i mørket av noen trær, like ved en rundkjøring, der lastebilene må sakke ned før de kjører videre.

Lastebil på lastebil kjører forbi, men han finner ikke riktig sjanse og han må gi opp.

Noen hundre meter unna er en annen på jakt etter en mulighet.

En enslig mann går langs piggtrådgjerdet som omringer noen godstog.

Stien langs gjerdet tilsier at andre har vært der før ham.

Det tar bare sekunder før en svart hund kommer byksende ut, og bjeffer mot mannen.

En sikkerhetsvakt følger like bak.

Også han må gi opp for kvelden, og kommer heller ikke denne kvelden seirende ut i «The Game».