Asyljenta Neda: – Håper ikke Norge har glemt meg

Dom i saken forventes denne uken

IRBID (VG) Hun ble symbolet på kampen for asylbarna. Nå venter Neda Ibrahim (14) med hjertet i halsen på om det norske rettsvesenet lar henne og familien få komme tilbake til Norge.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

«Eg liker Norge, men Norge liker ikke meg»

Med de ordene ble den gang 11 år gamle Neda rikskjent gjennom et NRK-intervju etter å ha vunnet Annette Thommessens minnepris våren 2012. Året etter ble hun og de tre yngre søsknene, og mor og far, tvangsreturnert til Jordan.

BLE KJENT: Neda Ibrahim ble rikskjent som 11-åring. Året etter ble hun tvangsreturnert til Jordan. Foto: Harald Henden , VG

Faren hadde oppgitt feil opprinnelsesland da han søkte om asyl, og ti år senere fikk hele familien unngjelde.

Siden den gang har familien først vunnet fram i Tingretten, og så opplevd å få et nytt avslag fra Utlendingsnemnda som Tingretten opprettholdt. Denne uken ventes dommen fra ankerettssaken i Lagmannsretten.

Neda er blitt 14 år, snart 15, men ser eldre ut med sort hijab og mørke ringer under øyne.

– Jeg er veldig forvirret av rettsrundene. Først ja, så nei. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg håper bare at retten hører på oss, sier hun.

Snakker med vennene i Norge

Norsk språk har hun holdt ved like med daglige Skype-samtaler med vennene sine i Dale utenfor Sandnes i Rogaland.

– Vennene mine har ikke glemt meg. Vi har jo kontakt hver dag, så det er fint. Jeg håper ikke Norge har glemt meg. Jeg vet jo at saken vår har fått mye oppmerksomhet.

Arabisk sliter hun med, og på skolen har hun ikke fått så mange venner.

– Arabisk er veldig vanskelig, og lærerne er helt annerledes enn i Norge. De kjefter mye og bruker veldig stygge ord mot oss.

– Kulturen og tradisjonen her er helt annerledes. Jenter og gutter behandles veldig ulikt. Gutter får gjøre nesten hva de vil, mens for jenter er det mange strenge regler. Jeg vet ikke hvorfor det er slik.

HOLDER KONTAKTEN: For Neda (15) er det å tekste med vennene i Norge blitt den viktigste fritidssysselen. Til venstre lillesøster Dima (10). Foto: Harald Henden , VG

– Her går jentene med slør, og det har jeg også begynt med. Jeg tror ikke jeg ville gjort det i Norge, men nå som jeg har begynt med det ville det vært galt å slutte igjen. Det er litt uvant, men det varmer litt på vinteren.

Broren Nael (12) har skutt i været siden de dro fra Norge. Han har lærevansker og gikk i spesialskole i Norge, men går i en helt vanlig skole her.

– I Norge spilte jeg mye fotball, men det er ikke så vanlig her. Jeg har fått noen venner, men ikke så mange. Språket er litt vanskelig, sier han.

Dima (10) er stille og innesluttet. Hun vil helst ikke si så mye om hvordan hun har det. Minstemann Zoher (7) er i bedre humør. Han har lært seg arabisk, og er den av barna som trives best på skolen.

– Vi går ikke så mye ut, det er ikke vanlig for barn å leke ute, og det kan være farlig på grunn av flyktningleiren som er like ved, sier Neda.

– Jeg føler meg fortsatt norsk, så det er veldig fremmed for meg her.

NEDA OG SØSKNENE: Neda (14), Nael (12), Dima (10) og Zoher (7) i familiens kjellerleilighet i Irbid i Jordan. Foto: Harald Henden , VG

De siste 14 månedene har familien bodd i en litt større kjellerleilighet, som de betaler månedlig husleie på 180 jordanske dinar for. Pengene får de fra den norske støttegruppen.

– Det er nesten umulig å finne jobb. Jeg har prøvd, men jeg er ikke så ung i sterk lengre, og har jo ikke noen skikkelig utdanning, sier pappa Said Ibrahim.

– I tillegg er det mange syriske flyktninger som er villige til å jobbe svart for nesten ingen penger, fortsetter han.

Nytt hjem

Leiligheten de nå bor i er mye bedre enn der de bodde sist VG besøkte dem. Mamma Rimah er lenge stille når VG spør om hun kan komme på noe annet positivt å si om livet i Jordan.

– Jeg får være mye sammen med barna mine. De er gleden i livet, sier hun.

– Men det er veldig tungt når de sier at de ikke klarer å se en framtid her. Å se at de gir opp.

TUNGE DAGER: Neda (14) på pikerommet i Amman. Hun føler hun ikke har noen fremtid i Jordan, og føler seg fortsatt norsk. Foto: Harald Henden , VG

Svingningene i utfallet av rettssakene har også vært tunge å takle.

– Da vi fikk et positivt resultat i den første rettssaken gråt barna av glede. Da det ble gjort om gråt de av sorg.

– Hvis det blir et nytt negativt resultat, orker dere en ny rettsrunde da?

– Jeg håper det blir et positivt resultat nå. Det er en utmattende prosess, men jeg gjør det som er best for barna.

NEDA OG FAMILIEN I 2013: Her er Neda og resten av familien kort tid etter de ble tvangsreturnert i 2013. Foto: Terje Bringedal , VG

Said forteller at han angrer dypt på at han løy om opprinnelseslandet i den første asylsøknaden.

– Når jeg ser tilbake på alt som har skjedd, ti bortkastede år med venting, og så bli sendt tilbake, så angrer jeg på at vi det hele tatt dro til Norge, sier han.

– Jeg er sliten og vil egentlig ikke kjempe mer for å få returnere til Norge. Vi gjør det bare fordi barna sier at de elsker Norge.

DELER ROM: Dima (10) og Neda (15) på soverommet de deler. Begge jentene synes hverdagen er veldig tung i Jordan, og har nesten ingen venner, men finner støtte i hverandre. Foto: Harald Henden , VG

Familiens advokat: Vil kjempe videre

Advokat Arild Humlen vurderer å ta saken videre til Høyesterett, dersom de ikke vinner fram i Lagmannsretten.

– Vi er klar for å bringe saken videre dersom familien og støttegruppen ønsker det, og vi ikke vinner fram nå, sier Humlen til VG.

ADVOKAT: Familiens advokat, Arild Humlen, under forrige rettsrunde i saken. Foto: Frode Hansen , VG

– Det er utvilsomt en stor påkjenning for både de voksne og alle barna og noe jeg hadde håpt de ville slippe når vi vant fram i den første saken i tingretten.

Humlen sier han tenker mye på at den langvarige behandlingen i retten og den uavklarte situasjonen er noe som sliter mye på disse barna.

– Det er beklagelig, men jeg er av den oppfatning at det hefter både saksbehandlingsfeil og en uriktig anvendelse av standardene i FN’s Barnekonvensjon i denne saken.

UNE har ment at innvandringsregulerende hensyn skal veie tyngre enn hensynet til barna, forklarte UNE-direktør Ingunn-Sofie Aursnes til VG da det siste vedtaket ble fattet i desember 2013.

VG møtte også Neda og familien i 2013, se video her:

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder