Bar moren (80) på skuldrene i 12 dager

BALUKHALI (VG) Her kommer mor og sønn (40) frem til flyktningleiren i Bangladesh, etter å ha blitt drevet på flukt fra Myanmar.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Fredag ettermiddag ble de en del av tallet som stadig øker. Rundt 420.000 mennesker fra den muslimske Rohingya-minoriteten anslås å ha kommet over grensen de siste ukene, etter at det burmesiske militæret angrep landsbyene deres.

– Vi kom nå, sier Mohammad Azizullah (40).

Han skjelver på hånden som holder tak i morens radmagre legg. Begge er møkkete på beina av jord og leire. De har kun noen små kleder rundt seg. 80 år gamle Amina Khatun sitter på nakken hans og har et tomt blikk. Hun holder ut en hånd. Den gamle damen trenger mat.

– Vi har bare drukket vann, sier sønnen, og forteller at de flyktet sammen med åtte andre for 12 dager siden, da nabolaget ble stukket i brann. På sin ferd møtte de kun noen i samme ærend som dem selv, ingen andre, og moren var for svak til å gå selv.

Hundretusener på flukt: – Det er ingen tvil om at dette er etnisk rensing

Voldtekter

Historiene mange av disse menneskene bærer med seg vitner om enorme overgrep av den burmesiske hæren.

Saken fortsetter under bildet

SKJEBNEFELLESSKAP: To kvinner prøver så godt de kan å hjelpe sine barn i mangel på vann og mat. Foto: TERJE BRINGEDAL,VG

– De kom midt på dagen, da vi var i moskeen, sier Mohammed Younous (75) fra Vusadong.

– Alle ble samlet på ett sted, og vi trodde først vi skulle få mat, men så tok de med seg de vakreste jentene.

Øynene til den eldre mannen med hvitt skjegg, hvit kjortel og hvitt hodeplagg blir røde og fylles med tårer.

Han forteller at jentene ble voldtatt, og at soldatene begynte å drepe andre.

– De tok barnet fra en kvinne mens hun ga brystmelk, sier han.

Beskjeden fra soldatene som kom skal ifølge 75-åringen ha vært at «dette er ikke ditt land».

Der er man kanskje ved konfliktens kjerne. Tillater burmesiske myndigheter - eller den burmesiske hæren - at denne minoriteten fortsatt skal få bo i Myanmar?

Kommentar: Rohingya-folkets endeløse tragedie

Massedrap

Mohammed Osman er 27 år. Det han sier er så ufattelig at det er vanskelig å tro. VG kan heller ikke verifisere hverken det han eller de andre flyktningene forteller oss, men historiene de kommer med handler om samme type overgrep som de siste ukene har gjort at såvel statsledere som FN-topper har tatt i bruk betegnelser som «etnisk rensing» og «folkemord» - om det som har utspilt seg i delstaten Rakhine i Myanmar.

– Av 22 familiemedlemmer er jeg den eneste som overlevde, sier Osman.

Han beskriver en scene der alle sammen ble bundet med et stort tau. Så ble de brent til døde.

Selv klarte han - som den eneste, ifølge seg selv - å komme løs før det var for sent. 27-åringen rømte inn i jungelen. Preget av den sjokkerende opplevelsen, drev Osman rundt i et par dager uten å vite hvor han var, men etter fire dager nådde familiens eneste gjenlevende grensen til Bangladesh.

I likhet med mange flyktninger før dem, var ikke faren over for rohingaene da de hadde kommet bort fra dem som utøvde volden mot dem. Men for enkelte av disse menneskene var det hverken varmen i Sahara eller dårlige båter over Middelhavet som beseglet deres skjebne.

– Tre døde etter at elefanter angrep dem i jungelen, og fire andre ligger skadet her, sier Mohammed Younous.

Kaos

Historiene er endeløse. Abul Hassim Saddique (50) viser frem en hånd som ble skadet av en machete eller kniv idet han prøvde å flykte.

Saken fortsetter under bildet

STERKE INNTRYKK: Over halvparten av de som har kommet er barn. Foto: Terje Bringedal VG

Kvinnen Setara sier at sønnen hennes ble drept. Han var like stor som guttene som står rundt og hører henne snakke. De er kanskje åtte - ti år. Tre av hennes familiemedlemmer ble drept, sier hun, og retter ut håndflaten før hun drar den over halsen for å forklare.

Flyktningleiren ved grensen til Myanmar er ingen leir - i den forstand at det er hvite FN-telt innenfor et gitt område.

Dette er kaos. Det er matmangel. Det er vannmangel. Det er sanitærmangel. På dagen er det over 30 grader. Det er fuktig, gjørmete. Faren for epidemier er overhengende.

Saken fortsetter under bildet

DRAMATISK: En nødhjelpsutdeler pisker desperate flyktninger så de skal holde seg unna lasteplanet på bilen som har med seg mat og tepper. Foto: TERJE BRINGEDAL, VG

Lukten er det første som slår imot en. En udefinerbar eim av fuktighet, leire, avføring og tusenvis av mennesker som ikke får vasket seg.

Nødhjelp kommer, men behovet er overveldende, og tilgangen går gjennom små, smale og overtrafikkerte veier.

Den sterkestes rett

En lastebil med tepper og litt mat kommer. Folkemengden omringer lasteplanet. Slåssing og kamp om det lille bilen har med oppstår.

Flere kvinner nærmest henger i armene mine. De ber om at jeg skal gå inn og få tak i noe til dem. Dette er slik det ser ut når den sterkeste overlever, tenker jeg.

Barn og kvinner faller i sølen. De gråter. En av kvinnene kommer seg på beina, men klarer knapt å stå oppreist. Men det er ingen til å hjelpe.

Igjen blir jeg bedt om å gjøre noe.

På lasteplanet har de unge utdelerne fått en pisk som de bruker med all kraft de har mot de sultne og desperate flyktningene - for å holde dem på avstand.

En kvinne står med et lite barn på armen. Barnet har gjørme over seg, men er stille. Moren trygler om et eller annet. I denne kampen er hun sjanseløs. Så bryter hun sammen.

TUNG BØR: Barnet er møkkete, men stille. Moren har gitt opp nødhjelpen som kom, og bryter sammen. Foto: Terje Bringedal VG

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder