DEMONSTRANTER: Stadig flere amerikanere ser seg lei på at politikerne velger sine velgere og ikke motsatt.
DEMONSTRANTER: Stadig flere amerikanere ser seg lei på at politikerne velger sine velgere og ikke motsatt. Foto: OLIVIER DOULIERY / GETTY IMAGES / AFP

Slik manipuleres valg i USA

UTENRIKS

Vil du vite hvem som kan ende med store deler av makten i USA de neste 12 årene bør du følge med på hvem som ender med makten ute i delstatene etter neste ukes mellomvalg.

Publisert: Oppdatert: 04.11.18 13:15

– «Gerrymandering» har ingenting å gjøre i moderne demokrati. Det er ikke mulig å forsvare et slikt korrupt system, sier Drew Penrose, lov- og policydirektør i organisasjonen Fair Vote, som jobber for det de mener er et mer rettferdig valgsystem, til VG.

– Muligheten for «gerrymandering» gjør årets mellomvalg ekstra viktig etter min mening. Men det viktigste er ikke hvem som vinner kontroll over Kongressen her i Washington, D.C. Det viktigste er hvem som får guvernører ute i delstatene og hvem som vinner de lokale kongressene der. De som gjør det vil få makt til å endre på grensene til valgdistriktene, og dermed potensielt utfallet av alle føderale kongressvalg helt frem til 2030, sier professor i politikk ved George Washington University i USAs hovedstad, Gary Nordlinger, til VG.

Nå lurer du som leser kanskje på hva «gerrymandering» er. Det er ikke så rart. De færreste nordmenn kjenner til dette begrepet. Faktisk er det en ganske høy andel amerikanere som heller ikke gjør det.

Men det burde de absolutt. Fordi det altså kan ha stor påvirkning på hvem som vedtar lovene som bestemmer over livene deres i lang tid fremover.

Kort fortalt betyr «gerrymandering» at man tegner opp geografiske valgdistrikt på en måte som gir ditt eget parti en fordel over det andre partiet. Og nå snakker vi altså i USA, der man i praksis har et topartisystem.

Folketelling

Så hvorfor er dette viktig?

La oss forsøke på en pedagogisk gjennomgang av noe som først kan fremstå som litt tørt og kjedelig, men som er nødvendig å forstå for å skjønne hvorfor mange ender opp med å bli sjokkerte over at et land som USA kan ha et system som tillater noe så udemokratisk.

Ved valget til Representantenes hus, et av de to kamrene i Kongressen i Washington D.C., er alle de 435 setene oppe til valg annethvert år.

Siden 60-tallet har det vært slik at hver delstat deles inn i distrikter med like mange innbyggere i hvert distrikt. Deretter velges én representant fra hvert distrikt – altså 435 – til Representantenes hus. Det betyr at hver kongressmann/kvinne representerer like mange mennesker og at de mest folkerike statene har flest representanter.

Men ettersom folketallene i de inndelte distriktene vil endre seg over tid har man besluttet at hvert tiende år skal det være folketelling i USA. Neste gang det skjer er i 2020. Etter en slik folketelling må distriktene tegnes på nytt, for å sørge for at de igjen inneholder like mange mennesker. Det skjer året etter folketelling, altså i 2021.

I 36 av USAs 50 stater er det de folkevalgte delstatspolitikerne som gjør dette. I praksis betyr det at det partiet som har makten i hver enkelt stat bestemmer hvor grensene for disse distriktene skal gå.

I mellomvalget neste uke skal også 36 stater (ikke nøyaktig de samme 36 statene, men mange av dem) velge sine guvernører og mange av representantene til sine lokale kongresser. De som da blir valgt, vil sitte i fire år. Dermed er det disse som i 2021 får tegne opp distriktene som vil gjelde de neste ti årene, til 2031. Det står de stort sett fritt til å gjøre slik de selv ønsker.

Færrest stemmer – flest representanter

Og det er nå det begynner å bli interessant. Det er nå folk som lærer om dette begynner å heve øyenbrynene, og skjønner hvorfor folk snakker om «et demokratisk problem».

Ta en kikk på figuren over. Den viser en tenkt delstat. For å forenkle eksempelet har den bare femti innbyggere, og det skal velges fem representanter. 40 prosent av innbyggerne støtter det røde partiet. 60 prosent støtter det blå partiet. I Norge, hvor vi har forholdstallsvalg til Stortinget ville det bety at det røde partiet fikk to representanter og det blå partiet fikk tre. Det fremstår rettferdig.

Men i USA er altså denne staten delt opp i fem distrikter med like mange – 10 – innbyggere i hvert distrikt, og hvert av disse skal velge en representant hver.

Dersom det da er det blå partiet som har makten når distriktene skal tegnes opp, kan de enkelt inndele dem på en måte der distriktene tilsynelatende ser like ut på kartet, mens de i realiteten er delt inn slik at blått parti vinner flertall i alle distriktene. Dermed får de også alle statens fem representanter. Til tross for at de «bare» har støtte fra 60 prosent av befolkningen.

Er det derimot de røde som har makten, så kan de med litt kreativitet tegne opp grensene på en måte som gjør at de faktisk ender opp med flertall. De gjør de ved å samle flest mulig blå velgere i noen få distrikter og fordeler resten av de blå velgerne på de andre distriktene, men sørger for at de i alle disse har færre enn halvparten av innbyggerne.

Dermed vinner de blå to distrikter soleklart, men taper tre distrikter med små marginer. Resultatet blir dermed tre representanter til de røde og to til blå. Det til tross for at de røde i hele staten samlet fikk langt færre stemmer enn de blå.

En slik måte å tegne opp grensene på gjør at noen av valgdistriktene ofte får ganske absurde utseender når man ser dem på et kart. Sjekk ut de fire eksemplene i illustrasjonen under her, så skjønner du hva vi mener.

Begge partier

Og det var nettopp dette Republikanerne gjorde med stor suksess etter mellomvalget i 2010, da forrige folketelling var. De vant mange av de lokale delstatsvalgene, og fikk mulighetene til å distrikter som var til deres klare fordel.

Ta en kikk på distrikt 7 fra Pennsylvania i illustrasjonen over, for eksempel. I kongressvalget i 2012 fikk Demokratene 50 prosent av stemmene i delstaten, men likevel fikk partiet bare fem av 18 av Pennsylvanias seter i Representantens hus. Resten gikk til Republikanerne, som fikk 49 prosent av stemmene. Det skyldes distrikter som distrikt 7. Og nå snakker vi altså i det virkelige liv, og ikke i vårt tenkte eksempel over her.

Det er når slikt skjer dette ifølge Drew Penrose i Fair Vote og professor Gary Nordlinger blir et demokratisk problem. Men, påpeker de, vi må ikke tro at Demokratene er uskyldige her.

– Nei, begge partiene driver med «gerrymandering». Grunnen til at man ofte hører at det er Republikanerne som utnytter dette systemet er at de fikk flertall i mange stater i forkant av forrige folketelling. Dermed var det i stor grad de som fikk mulighet til å endre på grensene for valgdistrikt. Dette nyter de godt av nå. Men jeg garanterer deg at demokratene vil gjøre det samme straks de får muligheten, sier Nordlinger.

Og det finnes det eksempler på at de gjorde i delstater der de satt med makten etter 2010. Som Penrose sier:

– Å tegne distriktene for å gjøre dem fordelaktig for enkelte partier eller enkeltrepresentanter har alltid foregått, men ettersom teknologien har blitt bedre og man vet mer om hva de som bor ulike steder stemmer, kan man nå tegne distriktene med langt mer nøyaktig presisjon enn før, forklarer han.

Det utnyttet Republikanerne helt bevisst og med stor suksess etter valget i 2010, da det altså var de som vant mange av delstatsvalgene. Nordlinger forteller hvordan det har fått en ganske snodig følge.

– Vi ser ofte at politikerne er mer redde for å tape et primærvalg enn for å tape selve hovedvalget. Fordi de vet at distriktet er tegnet opp på en måte som gjør det ekstremt vanskelig for noen fra det motsatte partiet å slå dem.

Politikere velger sine velgere

I det kommende mellomvalget er det anslått at Demokratene på landsbasis må få alt fra syv til 11 prosentpoeng flere stemmer enn republikanerne for å kunne få flertall i Representantenes hus.

– Grunnen til det er altså at de må vinne mot Republikanerne i distrikter republikanere har designet for at den republikanske kandidaten skal vinne over motstanderen. Det er selvsagt ikke så enkelt, slår Nordlinger fast.

Både han og Penrose øyner likevel håp for fremtiden. Så langt har 14 stater besluttet å ta bort muligheten til å tegne distriktene fra de folkevalgte politikerne og heller gi dem til uavhengige kommisjoner.

California, som USAs største stat, besluttet å gjøre dette i 2008.

– Jeg tror flere vil følge Californias eksempel, men aller helst skulle vi i Fair Vote sett at man dropper distrikter helt og heller velger et representativt utvalg fra hele delstaten, sier Drew Penrose.

Også professor Gary Nordlinger tror flere stater vil følge landets største, men advarer mot at det neppe gjelder alle.

– Utfordringen er selvsagt at det er de folkevalgte selv som må gi fra seg denne makten til å tegne opp distriktene. Det er det ikke mange som ønsker å gjøre. Heldigvis ser vi at innbyggere i flere og flere stater blir klar over problemet og er møkk lei av at det ofte er slik at politikerne velger sine velgere i stedet for at det er velgerne som velger sine politikere.

Her kan du lese mer om