Hovedinnhold

Engelen fra vest

ZHELEZNO-DOROZHNO (VG) Barna drar i Cecilie Nordstrøm (26) fra alle kanter. De vil ikke gi slipp på henne.
Den nyutdannede siviløkonomen sliter med tårene.

En jente har hverken utviklet fotblad eller hender - likevel henger hun seg på. En annen har Downs syndrom. En tredje muligens Parkinson. En gutt står i en spesiell gåstol for barn. Vi har sjelden eller aldri sett noen smile bredere enn ham.

Engelen er på besøk på barnehjemmet Krylovo, i den russiske enklaven Kaliningrad, helt på grensen til Polen.

- Det er like vanskelig å forlate dem hver gang, sier Cecilie og prøver febrilsk å skjule at følelsene presser på.

Det startet en maidag i 2000.

VG var på reportasjetur til Kaliningrad fylke. En sosialarbeider i hovedstaden Kaliningrad ymtet frempå om at vi kanskje skulle prøve å dra til Krylovo. Der var det noen multihandikappede barn som sårt trengte hjelp. Men det var veldig langt unna.

Vi dro likevel.

Det som møtte oss, var sjokkerende: Vi traff de russiske barna som ingen vil ha. Stuet bort. Forlatt av foreldrene. De var plassert på barnehjemmet der ute i skogen for å dø.

Mange av dem var sengeliggende hele døgnet og hadde ikke bleier. Stanken var uutholdelig.

Mange lå der helt uttrykksløse, de hadde ikke vært utenfor internatet på årevis. Og fikk ingen stimuli for å utvikle seg.


Hjemme i Bergen satt en siviløkonom-student og leste VG. Eller rettere sagt: Pappa Atle Nordstrøm leste VG denne lørdagen. Han viste reportasjen til datteren Cecilie.

Hun hadde allerede gjort en stor innsats ved internat nummer tre i Kaliningrad by. Et sted for friske barn. Da hun nå leste om hvordan disse aller svakeste av de svake ble anbrakt, var Cecilie fast bestemt: Hun ville hjelpe barna på Krylovo.

Pappa Atle er en sindig kar. Han støttet datteren fra første stund, men satte samtidig en klar betingelse for å hjelpe henne: De skulle ikke bare stikke innom med noen pappesker med klær og mat.

De skulle starte et langsiktig hjelpeprogram for barnehjemmet.

En onsdag morgen i juli 2002 er vi igjen på vei til Krylovo. Cecilie og pappa Atle er på sitt femte besøk, vi har ikke vært der siden mai 2000.

Det sitrer av spenning i bilen. Vi forteller hverandre om ansiktene som gjorde så stort inntrykk da vi så dem første gang.

Da Cecilie først besøkte Krylovo høsten 2000, ble hun møtt av samme syn som VG noen måneder tidligere. Barna som var glemt - av alle.

På veien terroriserer vi Cecilie med blåruss-mytene. Om siviløkonomer som bare er opptatt av aksjekurser og opsjoner, og som slett ikke tenker på andre.

Til slutt snur Cecilie seg mot oss i baksetet og sier halvt irritert:

- Siviløkonomer er mennesker de også!

Men på Krylovo regnes knapt Cecilie som menneske.

- Hun er en engel, sier barnehjemsdirektør Galina Peletskaja og ser ut som hun mener det hun sier.

Det glitrer i barneøyne når datter og far fra Norge ruller inn porten til barnehjemmet i en sliten russisk bil.

Rett ved porten står en norsk buss som de kjørte ned til Kaliningrad for omtrent et år siden.

De ville at barna endelig skulle komme seg ut av barnehjemsområdet. Til havet - Kaliningrad har noen av Europas flotteste strender - til byen, til konserter.

Før kjente de ingen annen verden enn Krylovo, som på ingen måte er verdens midtpunkt (selv om det geografisk er bortimot midt i Europa). En bortgjemt landsby i en bortgjemt del av Russland.

Valerij har vannhode. Føttene er fullstendig forkrøplede. Han ligger som vanlig i sengen sin. Men 15-åringen smiler og ler og er i storhumør.

Han flørter med den blonde norske kvinnen, som gjerne lar seg «forføre». Valerij vil veldig gjerne fortelle hvor flink han er blitt til å telle. Han putter ringer på et ringspill, samtidig som han teller, i parløp med Cecilie.

- 17, 18, sier hun.

- 19, 20, fortsetter han og smiler bredt.

Også Lisa har vannhode. Håret står rett opp. Hun griper Cecilies hånd intenst. Bare holder og holder. Vil ikke slippe.

- Disse barna trenger nærhet, sier Cecilie.

Av en eller annen merkverdig grunn har alle barna samme diagnose. Selv om vi ser med det blotte øye at de er svært forskjellige.

Noen er kanskje ikke mentalt handikappet i det hele tatt, bare fysisk. Andre er kanskje døvstumme, men feiler ikke noe annet.

- Mange av dem er slett ikke mentalt syke, fastslår pappa Atle, som også omringes av små mennesker.

Det handler om et annet syn på mennesker. Under kommunismen ble handikappede, særlig mentalt tilbakestående, gjemt bort. I Sovjetunionen skulle de ikke synes. De ble stuet bort for å dø.

Mange har det samme synet på dem nå.

- Men det hjelper. Når vi tar med barna til havet for å bade, er det ingen som reagerer. Folk begynner å bli vant til dem, sier barnehjemsdirektør Galina.

Gjennom henne har Cecilie Nordstrøm gjennomført sitt prosjekt. Pengene som er samlet inn, klærne, toalettene, sengene - alt blir kanalisert gjennom henne. Men Cecilie sjekker at hver eneste rubel blir brukt riktig.

- Noe kan en jo bruke siviløkonomer til også, smiler Cecilie.

Den mest iøynefallende forskjellen på Krylovo anno 2000 og i dag er, for VG, nettopp bleiene og lekene. Barna ligger tørre i sengene sine, og har leker i hendene.

Slik så det slett ikke ut for to år siden.

Direktør Galina er ekstra glad for Cecilies hjelp nå. For president Putin har sviktet henne. 43 rubler pr. dag pr. barn - det tilsvarer en drøy tier - er ikke stort å skryte av.

- Jeg prøver først og fremst å gi barna bra med mat. Også grønnsaker og frukt, selv om det ikke er hver dag de får det.

Fylkesmyndighetene har mye å tenke på. Sykehus og skoler mangler også penger, sier hun.

Det er kø til barnehjemmet. Galina tror det fødes flere multihandikappede barn enn før. Kaliningrad er blitt et narko-reir, og hun tror at det er en viktig årsak:

Alt ved fødselen gir foreldrene fra seg barnet.

Narko-smugling er blitt en av de viktigste businessene i Kaliningrad. Men tollerne er like opptatt av Cecilies hjelpesendinger.

- Det russiske byråkratiet driver meg til vanvidd. Noen ganger har jeg bare lyst til å eksplodere på kontoret til en eller annen tolldirektør. Men jeg prøver å beherske meg . . .

Barnehjemsdirektør Galina rister på hodet:

- Det føles som om de tror at hjelpesendingene er til meg personlig. Det er håpløst.

Cecilie klarer det, fordi hun er ressurssterk på alle måter. Mellomfag i russisk og ett års skolegang i Krasnodar (sør i landet) gjør at hun kan skjelle og smelle på russisk - hvis det skulle være nødvendig. Og det er det innimellom.

Pappa Atle har også lært triksene. Hvis russiske myndigheter får snusen i hvor mye de bruker på barnehjemmet, kan det bli trøbbel. Derfor har far og datter sine metoder.

- Du må være litt kjeltring for å lykkes med humanitært arbeid her i Russland, smiler de.


- Jeg er veldig glad for alle som har hjulpet oss med å få til det vi har klart foreløpig. Men det er mye som gjenstår. Blant annet har vi veldig lyst til å gi barnehjemsbarna et tilbud når de blir for gamle til å være der. Grensen er 18 år. Etter det har de ikke noe tilbud, sier hun.

Cecilie tenker og planlegger. Og pappa, som har veldig mye praktisk sans, evaluerer tankene hennes.

- Det er ikke så vanskelig å hjelpe hvis du vil, sier Cecilie og mener at mange prater om det, men få gjør noe.

- Du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke har det godt med deg selv.

- Men det kryr jo av rikinger i Kaliningrad og ellers i Russland som kunne ha hjulpet disse barna?

- Ja, men det er dessverre ingen kultur for slikt her borte ennå. Veien til kapitalismen har skjedd så fort, etter vill vest-prinsippet. Nå ser de at vi gjør noe, kanskje vil rike russere etter hvert også stille opp.

- Selv er du kanskje allerede rik?

- Nei! I hvert fall ikke på penger.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Utenriks

Se neste 5 fra Utenriks