Hovedinnhold

«Jeg var stor tilhenger av WikiLeaks da de startet opp.»

<p>LEVNES LITEN ÆRE: – Det overveldende inntrykket er at Julian Assange og WikiLeaks, bevisst eller ubevisst, bistår Russland i å ødelegge det amerikanske politiske systemet, skriver Edward Lucas.</p>

LEVNES LITEN ÆRE: – Det overveldende inntrykket er at Julian Assange og WikiLeaks, bevisst eller ubevisst, bistår Russland i å ødelegge det amerikanske politiske systemet, skriver Edward Lucas.

Foto: REUTERS
Det svake punktet i systemet vårt er tillit: tillit til pressen, tillit til institusjonene, tillit til politikere, tillit mellom land. Russland angriper dette systematisk, med bevisst eller ubevisst støtte fra WikiLeaks.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

EDWARD LUCAS, skribent i The Economist

Russlands hacking og lekkasjer er beviselig en langt større trussel mot demokratiet vårt enn atomvåpen er. Hvorfor rette stridshoder mot et land når du heller kan ødelegge det politiske systemet fra innsiden?

Det er budskapet i den siste av WikiLeaks’ «avsløringer» om CIAs hackingmetoder.

<p>Edward Lucas.</p>

Edward Lucas.

Sannheten er enkel. Etterretningsbyråer eksisterer for å utføre etterretningsoperasjoner. Det ligger i navnet. Vestlige etterretningsbyråer spionerer på motstanderne våre – Russland, Kina, Iran, organisert kriminalitet og på andre mål. Det får de betalt for å gjøre.

De rekrutterer agenter og bruker også elektroniske triks. De arbeider alene og i samarbeid med allierte.

Med sine multimilliard-budsjetter og mange tiår med erfaring i betraktning, kommer det ikke som en overraskelse at de er ganske gode til å gjøre jobben sin. Det ville vært overraskende – og en reell skandale – om de ikke var det.

Verken i Edward Snowdens stjålne materiale, eller i den siste dataplyndringen av CIA, finnes noe tegn overhodet på at amerikanske, britiske eller allierte byråer gjør noe ulovlig eller uetisk.

De spionerer ikke for å tjene amerikanske næringsinteresser. Ei heller utpeker de vestlige regjeringers nasjonale, politiske motstandere som etterretningsmål.

Les også: CIA: Wiki-lekkasjen er farlig for USA

Hvis CIA eller FBI har innhentet materiale forbundet med Trumps presidentkampanje, så er det fordi enkeltindivider tilknyttet samme kampanje har vært i kontakt med kjente russiske etterretningsoffiserer.

Det ville virkelig vært en skandale – men hvis det er sant, så krever det en forklaring fra Donald Trump, ikke fra amerikanske etterretningsbyråer.

Den faktiske skandalen er ikke at CIA lager oversikt over sårbare punkter i gamle operativsystemer. Heller ikke at byrået er interessert i hvordan internett-drevne enheter, som Samsung-TV-er, kan brukes i overvåkningsøyemed. Ei heller at byrået er interessert i hvordan man kan utnytte datasystemer i sjåførløse biler.

Våre motstanderes etterretningsbyråer gjør alt dette, og mer til.

Den siste avsløringen viser heller ikke at kryptert kommunikasjon, som Signal, WhatsApp og lignende, ikke lenger er trygge å bruke. Tvert imot er budskapet det motsatte. Kryptering er nå allment utbredt, gratis og lettvint. Etterretningsbyråer klarer ikke å knekke den. Så de er nødt til å angripe «sluttpunktet» i stedet.

Det betyr å skaffe seg tilgang direkte på datamaskiner, smarttelefoner og andre enheter for å lese materialet før det sendes inn i krypteringstunellen.

Det er ingenting sjokkerende eller nytt i dette: enhver med et snev av interesse for etterretning eller datasikkerhet, vet at direkte tilgang til enhetene har vært høyt prioritert for etterretningsbyråene de siste fem årene.

Vi gjør rett i å bekymre oss for datasikkerhet – men de egentlige synderne er de store teknologiselskapene som tjener penger på vår private informasjon. Vi burde også bekymre oss for de mange institusjonene som bedriver skjødesløs lagring av kunde-, forsynings-, arbeidstaker- eller aksjonærdata, og gjør disse sårbare for cyberkriminalitet.

Den egentlige skandalen, når det kommer til WikiLeaks, er todelt. Først, at noen i det hele tatt brøt seg gjennom CIA. Byrået vedgår at en underleverandør antagelig er kilden. Etterretningseksperter har advart det amerikanske spionlauget i årevis om den overdrevne avhengigheten deres av hjelp fra private aktører.

Man sparer kanskje penger på å bruke eksterne leverandører, og fleksibiliteten øker. Men det gir dårlige kår for sikkerheten. Entreprenørenes kommersielle interesser forvrenger også beslutningstakingsprosessen.

Amerika burde følge sine alliertes eksempel i kun å legge hemmeligheter i hendene på offentlig ansatte, som er motivert av patriotisme, ikke karrierisme, og som har avlagt livslang ed om taushet. Det kan koste mer penger på kort sikt, men det lønner seg på lang sikt.

Men den største skandalen er WikiLeaks selv.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg var stor tilhenger av WikiLeaks da de startet opp. Jeg beundrer genuine varslere som risikerer karrieren eller fengsel for å avsløre selskapers eller myndigheters forbrytelser. Men WikiLeaks har ikke lenger noe å gjøre med dette edle formålet. De opererer svært selektivt. De publiserer aldri materiale som skader Russland eller Kina.

Ei heller virker man interessert i å bidra til å avdekke sannheten. WikiLeaks dumper enorme mengder dokumenter, alt samtidig, og gir ikke journalister og andre mulighet til å bedømme hva dokumentene faktisk sier.

Med dokumentdumpingen følger sensasjonelle, feilaktige pressemeldinger og tvitring. For eksempel hintet WikiLeaks om at CIA kan ha fingert russisk deltakelse i hackingen av Demokratene.

Et øyeblikks ettertanke viser hvor usannsynlig dette er.

Det ville ikke bare ha vært fullstendig ulovlig og sinnssykt risikofylt, men også politisk umulig: hvorfor skulle CIA, under en demokrat-presidentadministrasjon, hacket seg inn i Demokratenes presidentkampanje og sluppet ødeleggende e-poster?

Fordi spionene visste at Hillary Clinton kom til å tape, og ville besudle Trumps forestående seier? Til og med som plott i en spionfilm ville det vært for lite troverdig.

Det overveldende inntrykket er at WikiLeaks, bevisst eller ubevisst, bistår Russland i å ødelegge det amerikanske politiske systemet ved å injisere frykt, usikkerhet og tvil inn i et allerede svært polarisert og opphetet klima.

Russland later ikke til å ha noe imot å bli knyttet til alt dette. Det passer Kreml å ha et truende, nesten allmektig rykte.

Vi bør huske på at Russland ikke er en supermakt. Landets økonomi er på størrelse med Californias – men basert på gammeldagse naturressurs-industrier. Infrastrukturen, offentlige tjenester og demografiske fremtid er elendige.

Men Vladimir Putin utnytter Vestens svakheter på virtuost vis. Det svake punktet i systemet vårt er tillit: tillit til pressen, tillit til institusjonene, tillit til politikere, tillit mellom land. Russland angriper dette systematisk.

Jeg tror ikke at Russlands intervensjon i det amerikanske presidentvalget utelukkende favoriserte Donald Trump. Men ved å så mistillit og forvirring, har det fremmanet den største politiske krisen siden Watergate.

WikiLeaks er en del av dette. Og det virker kun fordi vi tillater det.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger