Hovedinnhold

Kronikk: Venstresiden har et problem

<p><b>1968 PÅ NYTT:</b> Krigsvåren 2014 var det som om kulturvenstre i Sverige gjorde en tidsreise tilbake til 1968, skriver VGs faste skribent, Claes Arvidsson.<br/></p>

1968 PÅ NYTT: Krigsvåren 2014 var det som om kulturvenstre i Sverige gjorde en tidsreise tilbake til 1968, skriver VGs faste skribent, Claes Arvidsson.

Foto: Roar Hagen, VG
Russlands brede propagandakampanje for å etablere et bilde av krigen mot Ukraina som en kamp mot fascismen vinner gjenklang på den svenske venstresiden. For å forstå tiltrekningskraften Putin har for Vänsterpartiet, holder det å gå til partiprogrammet.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

CLAES ARVIDSSON, svensk forfatter og skribent, bosatt i Norge.

«Splitt og hersk» er en gammel og velprøvd taktikk, som ikke har gått av moten. Russland dyrker vennskapsbånd med alle politiske partier og bevegelser som kan bidra til å svekke EU og NATO. Mens høyrenasjonalister i Front National og Jobbik inngår i støttroppene, er man klare til å danse også på venstresiden når Putin byr opp.
Et eksempel er tyske Die Linke, som sendte valgobservatører til den såkalte folkeavstemningen på Krim. Og ja – valgfarsen fikk et godkjentstempel. Valgresultatet i Hellas bød på en ekstra bonus: Regjeringspartiet Syriza har gode kontakter med Kreml, inkludert den særs omstridte ideologen Alexander Dugin.

Venstresidens selvbilde 

<p>Claes Arvidsson.<br/></p>

Claes Arvidsson.

«Kampen mot fascismen angår oss alle! Støtt frihetskampen i Ukraina!» Plakater med dette budskapet dukket første gang opp i Malmö i vinter. De var undertegnet av «Donbassforeningen». På Facebook knytter de seg opp til Putinland med de gamle sovjetsymbolene, hammeren og sigden. Donbassforeningen har nå avleggere i andre svenske byer, og på dagsordenen står møtevirksomhet og demonstrasjoner.

Det er vanskelig å trekke noen annen slutning enn at dette er en del av den brede propagandakampanjen Russland driver for å etablere et bilde av krigen mot Ukraina som antifascisme, og i en videre ramme som en kamp mot et truende vesten som er ute etter å ødelegge Moder Russland. Og ikke minst er dette egnet til å slå an på venstresiden: Det knytter seg opp til en sentral fortelling i venstresidens selvbilde: Kampen mot nazisme og fascisme.

Nettopp det siste lå bak da Vänsterpartiet i Sverige valgte å støtte sine venner i Ukraina med bistandsmidler fra det statlige Sida i kampen mot det høyreekstreme partiet Svoboda. 

Søkelyset rettes nå både mot hvordan bistandsmidlene ble utbetalt, og mot mottakeren. I avsløringen inngår både anklager om at pengere har blitt utbetalt til private kontoer, og om forfalskning av regnskapsrapporter. Kort sagt virker det som om naive svensker har blitt rundlurt.

Anti-amerikanisme

Men saken handler om mye mer enn utbetalingen av flere hundre tusen svenske kroner via et prosjekt som formelt ble avsluttet i 2014. Mens det svenske Vänsterpartiet har beskrevet Borotba som en «ukrainsk venstrebevegelse mot nazisme og for feminisme» har den samme bevegelsen blitt beskrevet av en forsker som en «pr-avdeling for separatistene i Øst-Ukraina». En annen forsker har vektlagt innslagene av sovjetnostalgi og separatisme, og organisasjonens rolle som del av antimaidanbevegelsen.

Vänsterpartiet har tatt tydelig stilling for Ukrainas territorielle integritet. Det er utmerket.

Men for å forstå tiltrekningskraften Putin har for partiet, holder det å gå til partiprogrammet. Det er solid forankret i marxistisk klasseanalyse og anti-amerikanisme. Ifølge programmet er USA en stat som permanent fører krig mot «virkelige eller påståtte fiender»: «At en imperialistisk makt på retur forsøker å kompensere for tapet av økonomisk styrke med militære angrep, er et mønster vi kjenner igjen fra historien. Det vi ser er hvordan et system i krise må opprettholde seg selv med vold.»

Dette passer perfekt sammen med Putins propagandabilde av det beleirede Russland. Noe annet som føyer seg inn i det russiske narrativet er beskrivelsen av informasjonssamfunnet: «Verdensomspennende mediemonopol begrenser det frie ordet og menneskenes rett til kunnskap. Når hundretalls millioner mennesker holdes nede i arbeidsledighet, fattigdom og uvitenhet er dette i seg selv en effektiv hindring for demokratiet, uansett hva slags formelle friheter som finnes på papiret.»
Når den russiske utenriksministeren Lavrov sier at USA ikke er noe liberalt demokrati, nikkes det sannsynligvis anerkjennende.

Tilbake til 1968

Krigsvåren 2014 var det som om kulturvenstre hadde gjort en tidsreise tilbake til 1968.

Ifølge dikteren og samfunnsdebattanten Göran Greider var det «åpenbart at EU lenge har oppført seg ufølsomt når de gjerne har villet innlemme Ukraina i det man må kalle EUs interressesfære».

Forfatteren og leder for Aftonbladets kulturredaksjon Åsa Linderborg klagde over hvordan konflikten mellom Ukraina og Russland ble beskrevet: «Russofobien bestemmer infallsvinkler og faktautvalg: det er Russland som er roten til det onde, mens den vestvennlige opposisjonen styres av en til nå oppdemt frihetslengsel.»

Jan Myrdal – nestor for det man kan kalle venstresidens venstreside – forsvarte Putins opptreden mot det han omtalte som en vestlig eksistensiell trussel mot Russland. Det at stater i den tidligere østblokken har ønsket og fått lov til å bli med i EU, omtalte han som en tvangsintegrering.

Jan Myrdal er initiativtaker til den årlige Leninprisen. Sovjetnostalgisk så det holder, altså. I år gikk prisen til artisten Michael Wiehe, året før til forfatteren Jan Guillou. Begge var glade for utmerkelsen.

Ja, venstresiden har et problem. Og Putin koser seg.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger