Hovedinnhold

Trumps fotballdribling

Ved å angripe amerikanske fotballstjerner har Trump igjen lykkes med å vende oppmerksomheten bort fra sin mislykkede politikk. Og tilbake til det realityshowet det amerikanske presidentskapet har degradert til.

Som vanlig ved avspark i de amerikanske søndagskampene var nasjonens idrettsøyne festet på Tom Brady: Quarterback for New England Patriots, USAs største nålevende fotballstjerne og den eneste som har vært med på å vinne fem Superbowlfinaler for det samme laget.

Det alene er nok til å holde på oppmerksomheten ved kick off. Men søndag var det flere ting som fenget. 

«NFL (den amerikanske proffligaen) kan vente seg en storm av protestmarkeringer etter at president Trump sa at de som utøver sin grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet på banen, burde vært sparket», skrev Mike Carraggi, sportskommentator for nyhetstjenesten Patch.com, i forkant.

«(Patriots) befinner seg i en posisjon hvor en protest vil sende sjokkbølger gjennom hele ligaen, både på grunn av lagets uovertrufne suksess og på grunn av forholdet lagets stjerne-quarterback, en av de mest høyprofilerte, hvite idrettsmenn i verden, har til presidenten».

Hva ville Brady gjøre? Ville han bli stående, slik han hadde gjort under alle andre avsynginger av nasjonalsangen før kampstart, mens noen av lagkameratene knelte? Eller ville denne ellers så upolitiske plakatgutten for amerikanske verdier også sette kneet i marken og bøye hode i stille protest mot politiets behandling av svarte amerikanere?

Det gikk et sus gjennom kommentatorboksene da Brady tok imot armen fra sidemannen og sto skulder ved skulder med lagkameratene, riktignok uten å knele, i utvetydig solidaritet med de andre.

«Jeg er totalt uenig», sa han om Trumps uttalelser dagen etter. «Jeg mener det bare var splittende. Jeg ønsket å støtte lagkameratene mine».

O' frydefullt sjokk og vantro. Tom Brady er - eller var - en personlig venn av Trump. Et vennskap presidenten ofte skrøt av under valgkampen, siden Brady var blant de første og få superstjernene fra underholdningsindustrien som hadde gitt ham en slags anbefaling. Når selv Brady sto arm i arm med de Trump hadde kalt «drittsekker som vanærer flagget» og som burde sparkes og jages av banen - hva ville bli neste Trumps neste trekk?

Tirsdag ettermiddag hadde Trump ennå ikke reagert på Bradys forsiktige kritikk. Men det kommer nok. Det er alt for mye «fortsettelse følger»-verdi i denne episoden til å bare la den ligge. 

Selve bakgrunnen for hele oppgjøret mellom Trump og NFL, er seriøs nok. Det begynte i fjor sommer da Colin Kaepernick, quarterback på San Francisco 49érs, ble sittende taus på benken under avspillingen av Star Spangled Banner, som en symbolsk støttehandling til bevegelsen «Black Lives Matter».

Antallet svarte menn drept av politiet var gått drastisk opp de siste årene. Desperasjonen i mange afrikansk-amerikanske miljøer var økende. Det faktum at en svart mann var valgt til president i USA åtte år tidligere så ikke ut til å ha bedret forholdene nevneverdig.

Kapernicks protest ble først ikke lagt særlig merke til. Det var da han knelte ved siden av lagkameratene under nasjonalsangen før en kamp en måned senere, at protestformen tok fyr.

I løpet av det siste året har stadig flere fotballspillere deltatt i protesten under nasjonalsangen. I mars, etter at Kapernick ble løst fra kontrakten sin med laget, kom Trump for alvor på banen.

«Det er blitt rapportert at ingen vil signere ham fordi de frykter en ubehagelig tweet fra Donald Trump», sa presidenten med et fornøyd smil under et massemøte i Kentucky. «Tro det eller ei».

Det var den 21. mars. Samme dag som daværende FBI-sjef bekreftet i kongresshøringen at etterforskningen av hvorvidt russerne hadde påvirket det amerikanske presidentvalget også inkluderte etterforskning av Trumpkampanjen. Og at Trumps påstander om at Obama hadde fått FBI til å avlytte ham, bare var tull.

Tilfeldig? Neppe. Det har vært Trumps modus operandi siden han lanserte seg som kandidat. Når oppmerksomheten tar en retning han ikke liker, bruker han sine gamle reality tv-erfaring med sikker sans for dramaturgi og timing for å få tilbake kontrollen. Han gjør noe uhørt. Noe som ikke sømmer seg for en president eller en presidentkandidat. Noe som gir snakkehodene på CNN noe annet å være opptatt av. 

Bare la medier og opposisjonspolitikere hyperventilere over litt krass kritikk av fotballstjerner , det er langt å foretrekke fremfor mas om selvangivelse, russersamrøre eller diplomatiske kriser. 

I forrige uke dreide alt seg om FN-talen hans. Om Iran som skjøt opp en missil etter at Trump klart hadde antydet at han ville bort fra atomavtalen med landet. Om trusselen fra Nord Korea. Og denne uken startet med at republikanerne nok en gang tapte slaget om å avskaffe Obamas helsereform i kongressen.

Det fjerner selvfølgelig ikke den negative oppmerksomheten totalt. Men det sliper ned kantene, gjør den sløvere og mer ufokusert enn den ellers ville ha vært. 

Og den tjener en mer langsiktig politikk. Som Trump sa da han for et år siden ble spurt om han ville godta valgresultatet hvis han tapte: «Jeg vil holde dere i spenning»

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger