Hovedinnhold

Lei av perfeksjonsjaget!

<p>PERFEKTE NORDMENN: – Jeg vet ikke hva som er mest slitsomt; en time med trening, eller å måtte se på alle de andre etter treningen, mens jeg slåss mot meg selv for å begynne å tilpasse meg deres konforme normer om perfeksjon som de prøver å oppnå, skriver kronikkforfatteren.</p>

PERFEKTE NORDMENN: – Jeg vet ikke hva som er mest slitsomt; en time med trening, eller å måtte se på alle de andre etter treningen, mens jeg slåss mot meg selv for å begynne å tilpasse meg deres konforme normer om perfeksjon som de prøver å oppnå, skriver kronikkforfatteren.

Foto: JAN PETTER LYNAU, VG
Hvorfor ønsker alle nordmenn å være så perfekte?

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

LORELOU DESJARDINS, fransk blogger, kjent som A Frog in the Fjord

For et par uker siden snek vinteren seg ordentlig på. Jeg bestemte meg for å begynne på innendørs gruppetrening på treningsstudioet. Jeg ville helst ha jogget utendørs i skogen, hvor man ikke invaderes av dum musikk idet folk betrakter seg selv i speilet mens de strammer musklene sine. Men, men.

<p>Lorelou Desjardins.</p>

Lorelou Desjardins.

Jeg meldte meg på en lavintensiv step-time. Ikledd mitt fem år gamle treningstøy som jeg ikke har byttet ut enn så lenge buksene er hullfrie. Jeg så meg rundt. Det var bare jenter der, alle mellom 20 og 35 år gamle. Samtlige var tynne, perfekt oppdolla med sminkede ansikter og nye, flashy sportsklær med farger som framkalte hodepine. Jeg har aldri skjønt hvorfor man har på seg sminke på trening.

Jeg svettet i en time der inne, foran en annen blond instruktør med perfekt manikyr og med en overlykkelig klang i hvert ord hun sa: «Det viktigste av alt er å bevege seg og å ha røde kinn, det spiller ingen rolle om dere ikke klarer å henge med i mitt tempo.»

Etter en time med svetting og etterslep i alle bevegelsene alle de andre jentene tilsynelatende lærte da de ble født, gikk jeg til garderoben og møtte de samme jentene, denne gangen nakne. Perfekte kroppskurver og med private deler barberte. Med gylden brunfarge, tross novembermørket.

Les også: Lorelou Desjardins – Nordmenn er født med ski på hjernen

Jeg vet ikke hva som er mest slitsomt; en time med trening, eller å måtte se på disse jentene mens jeg slåss mot meg selv for å begynne å tilpasse meg deres konforme normer om perfeksjon som de prøver å oppnå. 

For jeg er klar over at tiden og energien som kreves for å nå dem, ikke vil være verdt tilfredsstillelsen å komme i mål. Jeg foretrekker heller å bruke den tiden på å lese tegneserier og å holde middagsselskaper for vennene mine.

Hvorfor ønsket om perfeksjon?

Siden jeg flyttet til Norge, har enkelte mysterier om nordmenn forblitt intakte: Hvorfor vil alle være perfekte? Og hvorfor er alles definisjon av det perfekte den samme? 

Det finnes selvsagt normer om perfeksjon overalt i verden, også i Frankrike. Men de er simpelthen forskjellige fra norske normer, og mer mangfoldige. 

Frankrike er et stort land, og noen subkulturer har ett sett normer om klær og krav til holdninger, mens andre har andre koder. Hvis du befinner deg i Neuilly, en rik forstad til Paris, er antageligvis foretrukken pynt grå perler og hårbøyle, mens blant Vercors’ urbane hippie-bønder kan det være dreadlocks og håndlagde smykker av leire. I Norge later det til å kun eksistere én norm, frontet av TV og media, men også av vanlige folk gjennom gruppepress.

Det stopper ikke ved kropp, søken etter perfeksjon og konformitet er overalt i Norge; hjemme hos folk, hvor Stockholm-tepper, hvite vegger og den samme vasen og lysestakene er representert. Jeg har innredet min leilighet i alle verdens farger, og føler meg som en gal maksimalist heller enn en godkjent minimalist. Jeg har hørt mange kommentarer, stort sett negative, fra nordmenn som kommer på besøk hos meg: Oj, det var spesielt. Du vet vel at du må selge denne leiligheten en dag?

Les også: Lorelou Desjardins – Finnes en typisk norsk humor?

Facebook- og Instagram-kommentartråder, hvor alles mål synes å være å finne seg en kjæreste, lage babyer, få tilbake den flate magen, kose seg med foreldrepermisjon inntil siste dag, kjøpe en enebolig og bruke opp ferien på en hytte eller i Syden. Barn er nødt til å være sunne (åpenbart), men også sportslige, smarte, ydmyke, klare alt samtidig og være kule. Nøyaktig det samme som de tidsklemte voksne prøver i dette landet.

Gud forby at stueveggen males i rosa og gule striper, at man drar til Mongolia med barna på sykkeltur, at man ikke vil ha barn i det hele tatt, at man synes at et par ekstra kilo kan være både vakkert og sexy, eller at man klager på et barn som er en pest og en plage. Ikke la meg begynne engang om skiturer om vinteren, som er en aktivitet man er nødt til å være interessert i her i landet.

Kall meg kynisk, men jeg tror at hvis livet ditt var så perfekt, ville du ikke følt behovet for å rope ut om det til omverdenen. Jeg har skjønt, etter mange år i det norske samfunnet, at mange folk misliker langrenn, at de ikke bryr seg om barna deres er skitne, eller ikke blir best i alt. De flytter bare til et nabolag hvor kravene til perfeksjon er færre, og sier ikke for høyt hva de egentlig tenker. Enkelte tilpasser seg ikke normen, og holder det for seg selv.

Men å tilpasse seg normen om perfeksjon er hardt arbeid. Og det som jeg synes er problematisk, er når sosialt press gjør at de som jobber hardt for å tilpasse seg perfeksjonens norm ser ned på dem som ikke bryr seg. Eller ikke klarer det.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

En dårlig unnskyldning

«Ja, men det skyldes Janteloven, alle må være like», repeterer nordmenn som et mantra. Det er ikke sant, det er ikke det Janteloven handler om, i hvert fall ikke slik den ble beskrevet av Aksel Sandemose. I boken er Janteloven et undertrykkelsesverktøy, ikke en metode for å frigjøre folk og sørge for likhet. Dette er ganske selvsagt når han for eksempel gjengir en historie om sjefen til faren hans til jul som gir familien ti kroner i «gavekort» i butikken sin (mye penger på den tiden). Sandemoses mor innkasserer, i rein lykkerus, ulike varer for bare åtte kroner for å vise at de ikke er grådige, men sjefen trakk pengene fra farens lønns i mange måneder, og familien måtte sulte i skam.

«Du skal ikke tro at du er noe», sier overklassen til underklassen. «Du skal ikke tro at du er så bra som oss.» Hvor er likheten her? På en eller annen måte var den norske underklassen såpass godtroende at de ikke bare godtok dette uten opprør, men fortsatte å tre denne normen nedover hodene på hverandre lenge etter at arbeiderrettighetene fikk feste i det norske samfunnet.

Med oppdagelsen av oljen, ble det norske samfunnet som helhet rikere, og nå har jakten på perfeksjon og konformitet nådd nye, absurde høyder. I tillegg til at folk i det norske samfunnet fortsetter å undertrykke sine medborgere hvis de ikke oppfører seg på forventet måte, er terskelen for «normen» også forandret. Alle må være rike og lykkelige. Du bor i landet med verdens rikeste og mest like befolkning i verden, så utrett noe! 

De som ikke klarer det, enten fordi de blir stresset på veien (noen ganger starter det i barndommen), eller gjør som meg; nekter å strekke seg etter disse målene, blir dømt av andre. «Hvem bryr seg om hva andre mener?», spør du kanskje. I Norge er det ekstremt viktig hva andre mener. De er redde for å bli ekskludert. For oss utlendinger er problemet mindre, siden vi er outsidere likevel. Som en svensk radiojournalist engang sa til meg: «Jeg var ekskludert i fem år fra bygda da jeg bodde på Toten, og jeg merket det ikke engang.»

Mange nordmenn er så kry over at det er mindre klasseskiller i Norge enn i andre europeiske land, som i Storbritannia og Frankrike. Men jeg tror at nordmenn byttet klasseundertrykking med en annen form for undertrykking: en kollektiv norm om perfeksjon som de presser andre til å etterleve. Og med økningen i depresjoner og press-betingede psykiske lidelser blant norsk ungdom tatt i betraktning, synes jeg at nordmenn burde begynne å vurdere å bryte opp mønsteret de kaller Janteloven. 

Se for deg hvor fri du kunne følt deg. Alt du trenger å kvitte deg med, er lenkene dine (og den stripete vasen på kjøkkenbordet ditt).

afroginthefjord.com

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger