Hovedinnhold

Kronikk: Jeg er redd

<p><b>REAGERTE MED ROSER:</b> Over hele Norge samlet folket seg for å markere sin avsky mot terrorangrepet i juli 2011. «Jeg tror mange var stolte over at det var slik vi møtte den uendelige volden», skriver Snorre Valen - men legger til at en annen følelse var enda sterkere: «Og det var raseri».</p>

REAGERTE MED ROSER: Over hele Norge samlet folket seg for å markere sin avsky mot terrorangrepet i juli 2011. «Jeg tror mange var stolte over at det var slik vi møtte den uendelige volden», skriver Snorre Valen - men legger til at en annen følelse var enda sterkere: «Og det var raseri».

Foto: Markus Aarstad, VG
Når samfunnet rammes av terror hjelper det ikke å tåkelegge. Vi må handle modig, gjøre klare valg og aldri la frykten få styre. Å være redd eller sint er naturlig. Jeg er også redd. Mest av alt for at det nå gjøres dårlige valg for landet vårt.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SNORRE VALEN, stortingsrepresentant (SV)

Rosetoget i Trondheim var en av de største folkeansamlingene i byens historie. Og selvfølgelig regnet det tungt og uten stans. Trond Giske holdt sin fineste tale noensinne, og vi gråt, de fleste av oss som sto der. Tord Lien fra Frp hadde nettopp knekt foten, men hinket gjennom byen for sin døde venn i AUF, og alle andre som ble rammet. Vi sang. Vi sto sammen, og snakket om kjærlighet og demokrati. Jeg tror mange var stolte over at det var slik vi møtte den uendelige volden som var påført vennene våre, ungdommene våre.

Men i hele tiden etter 22. juli var det en annen følelse som kanskje satt enda sterkere. Og det var raseri. Først med kong Haralds tale i den nasjonale minneseremonien kjente jeg meg igjen:

«I denne tiden er det viktig å huske på at sorgen har mange uttrykk, og det må være rom for dem alle. Følelse av skyld og angst, raseri og tomhet».

Ble avkledd

<p>Snorre Valen.</p>

Snorre Valen.

Foto: Helle Gannestad, VG

Jeg fulgte rettssaken mot Anders Behring Breivik. Beslutningen om ikke å kringkaste rettssaken er uforståelig. Han kan ikke gjemmes bort, for hans forskrudde tanker og ideologi er gift for et samfunn. Desto større grunn til å vise de fram i all sin gru.

Det var tøft å følge saken. Men jeg måtte. For jeg var så stolt over den.

Det var vår alles rettssak, vårt felles oppgjør med terroristen. Selv fra AUF-erne var tonen avmålt og rolig, humoren krøp til og med fram ganske ofte. Og i det ble terroristen avkledd. I det ærlige møtet mellom oss og ham.

Men det var ikke bare ro i salen. Jeg var så stolt over rettssaken, fordi jeg, uten forbehold, hater terroristen – helt oppriktig, og inderlig. Jeg ønsker ham alt vondt, og ingen tilgivelse. Og slik kommer det nok alltid til å være.

Et dårlig kompass

Vi har ikke en rettsstat fordi vi er snille, og alltid har evnen til å opptre rasjonelt og empatisk. Tvert imot. Det at vi alle, i en tenkt situasjon, kunne handlet galt, latt affekten overta når noen nær oss utsettes for urett, er det viktigste argumentet for rettssikkerheten vår. Å være redd eller sint er naturlig, men det er et dårlig kompass. Rettsstaten gir soleklar beskyttelse av både anklagede og dømte nettopp fordi alternativet er barbari og urettferdighet. Og alle terroristers ønske, når de angriper uskyldige i navnet til en eller annen tilbakestående politisk fantasi, er å forstyrre denne erkjennelsen.

Anders Behring Breivik ønsket lynsjestemning mot innvandringskritikere. Det fikk han ikke til, tvert imot har vi en ærligere og bedre debatt om innvandring, rasisme, kultur og religion i dag enn før.

De samme fellene

Jeg forstår hvorfor regjeringen ønsker å utvide mulighetene for å overvåke oss alle, i terrorbekjempelsens navn. Jeg har selv ristet på hodet over at vi har en nasjonalforsamling med ubevæpnet vakthold. Jeg har sittet på kontoret mitt og vært redd når bombetrusler har kommet, og væpnet politi stiller opp utenfor Løvebakken.

Jeg har sett meg over skuldra på Oslo S, i VG-huset, og forbi departementene, etter hendelsene i Paris. Og jeg har vært rasende.

Men frykt og raseri er et veldig dårlig utgangspunkt for å innføre generell bevæpning av politiet, eller utvide fullmaktene til overvåkning.

Uten ryggrad

For aller mest redd er jeg for er at vi skal gi etter og gå i de samme fellene som andre demokratier som er utsatt for terror, som USA etter 11. september. Fortsatt er ikke torturfengselet Guantánamo stengt. Den eneste som sitter i fengsel for CIAs omfattende torturprogram er CIA-agenten som varslet om ugjerningene.

Edward Snowdens avsløring av masseovervåkning av privatlivene våre burde skapt daglige demonstrasjoner, men han sitter gjemt i autoritære Russland fordi ingen vestlige land har ryggrad til å ta imot ham.

Mulla Krekar interneres i det som virker som en høyst tvilsom prosess. For første gang i moderne tid sier en europeisk minister (vår egen Siv Jensen) rett ut «ja» på spørsmålet om hun er villig til å bryte menneskerettighetene.

Husk regjeringens tvangsflytting av én mann neste gang politikere sier at de «ikke kommenterer enkeltsaker», og husk Siv Jensens forakt for menneskerettighetene neste gang Børge Brende med bekymret mine snakker om samme tema.

Innrøm raseriet

Det er en tåke over oss i Norge etter 22. juli og terroren i Paris. Vi sier kjærlighet, åpenhet og demokrati til hverandre mens det som skjer er det motsatte.

Vi forteller oss selv hvor uredde vi er, mens vi lar frykten styre viktige prinsipielle beslutninger om personvern, menneskerettigheter og rettssikkerhet.

Vi risikerer å bli det terroristene anklager oss for å være: Hyklere.

Vi burde gjøre motsatt. Innrømme at vi er redde. Innrømme raseriet. Men nekte å la oss styre av det. Slik rettsstaten var ment å være.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger