Hovedinnhold

Vi er ikke redde

Tegning: Morten Mørland.
Man må kjenne frykten for å kunne trosse den.

Denne saken handler om:

Ingen vet helt hvordan den oppsto. Noen tekstlinjer fra en gammel salme. En melodi som minnet om en av de eldste Negro Spiritualene. En veldig enkel form for gospel: Hvert vers består av en linje som gjentas tre ganger, og så stykkes opp med «Deep in my heart, I do believe …» før versets hovedlinje gjentas for siste gang.

I 1901 het den «I’ll overcome someday». I 1948 ble den publisert i et sangmagasin med Pete Seeger som redaktør, under navnet «We will overcome». Og på 1960-tallet fant den sin endelige form som samlende sang for hele den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen under navnet «We shall overcome».

Tittelen er det mest kjente postulatet. Men det er vers nummer fem, som virkelig har nerve.

We are not afraid – vi er ikke redde.

Den sang borgerrettighetsbevegelsen mens de marsjerte gjennom det dypeste mørket i de amerikanske sørstatene på første halvdel av 1960-tallet.

De sang mens de ble kastet stein på, spylt med vannkanoner, slått med batonger og angrepet av glefsende hunder. De sang den mens medlemmer av bevegelsen ble bortført om natten og lynsjet på øde landeveier. De sang den mens de marsjerte gjennom byer fylt av hat, i et land hvor man ikke engang hadde klart å beskytte presidenten mot en snikskytter.

We are not afraid.

Selvfølgelig var de redde. De var vettskremte. Men de fortsatte å marsjere, fyrt opp på en blanding av religiøs og politisk overbevisning om at de ville overkomme hatet, truslene og volden en eller annen dag. Slik trosset de frykten.

I disse dager går Oscaraktuelle «Selma» sin seiersgang over amerikanske kinoer. Den handler om en av Martin Luther Kings berømte protestmarsjer fra den lille byen Selma til Montgomery i Alabama i 1965, for å kreve samme anledning som hvite borgere til å stemme ved valgene.

Selma ble valgt med omhu. Det var et av de mest rasistiske hølene i sørstatene, med Jim Clark, en av de aller mest brutale sheriffene som ansvarlig for ro og orden.

Marsjen ut av Selma ble en av de blodigste i hele bevegelsens historie. Og tv-bildene bidro til å snu den amerikanske opinionen. Et halvt år senere underskrev president Lyndon B. Johnson stemmerettsloven som gjorde det til en føderal forbrytelse å hindre noen i å bruke stemmeseddelen.

Så metoden var effektiv, men den kostet. Og det var ingen garantert seier for demonstrantene da de gikk rett mot det tungt bevæpnede politikorpset på bybroen i Selma, syngende på «We are not afraid».

Jeg tenkte på motet til borgerrettighetsbevegelsen da jeg i forrige uke intervjuet 74 år gamle Bernard Willem Holtrop i Paris. Han hadde vært med i Charlie Hebdo siden starten for nærmere femti år siden. Onsdag 8. januar kom han for sent til redaksjonsmøtet, og det reddet livet hans.

Da fotograf Helge Mikalsen og jeg møtte ham to dager senere, var han på vei til et nytt redaksjonsmøte for å lage en ny utgave av Charlie Hebdo, med samme profil, tema og innhold som vennene og kollegaene var blitt drept for.

Han var ikke redd, sa han, og han ville ikke ha politibeskyttelse, fordi «hvis noen virkelig ønsker å drepe deg, klarer de det på en eller annen måte før eller siden». Da vi forlot ham tuslet han alene de siste kvartalene mot Liberations lokaler, i et Paris som hadde to gisseldrama under oppseiling knyttet til saken han sto for.

Som borgerettighetsarbeiderne i sørstatene, oppsøkte han faren bevisst, fordi han ikke så noe annet alternativ.

Der slutter selvfølgelig likheten. Charlie Hebdos tegnere og skribenter tilhørte Frankrikes privilegerte elite som hadde fått alle rettighetene Martin Luther Kings kvinner og menn drømte om, i fødselsgave.

Borgerettighetsarbeiderne hadde «ikke annet å miste enn sine lenker», i en klassisk marxistisk prosess.

Charlie Hebdo-redaksjonens liv og rettigheter er truet nedenfra i en komplisert global konflikt som dels er militær, dels religiøs, dels demografisk, dels politisk, dels økonomisk.

Det de har til felles er at frykten er deres aller største utfordring; enda større enn lynsjingene i Alabama og Kalasjnikov-skuddene i Frankrike. Frykten kunne den gang og kan fortsatt brukes til tvinge noen til taushet, til lydighet, til underkastelse.

Den kan også brukes som et maktpolitisk våpen for å uthule nettopp de rettighetene man ønsker å beskytte. Retten til å bevege seg fritt. Til å si hva man vil uten fare for represalier.

Skal det sivile samfunn opprettholdes, må frykten trosses. Det må skje ut fra en fra en overbevisning, dypt nede i sjelen, om at vi skal overkomme den en vakker dag.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger