Hovedinnhold

Satirens evangelium

Tegning: Morten Mørland
PARIS (VG) Charlie Hebdo diskriminerer aldri noens tro, seksualitet eller politiske overbevisning. De er like nådeløse mot alt og alle.

Det året jeg fylte tolv år oppdaget jeg amerikanske MAD Magazine. Det var noe med det bisarre idiotfliret til gjennomgangsfiguren Alfred E. Neuman der det lyste opp blant alle de internasjonale nyhetsmagasinene i bladhyllen til Narvesen, som virket uimotståelig tiltrekkende på meg.

Don Martin, Spion mot Spion-tegneseriene og «innbrett»-tegningen på MADs siste side, var den første satiren jeg skjønte noe særlig av, før jeg var i stand til å lese engelsk skikkelig.

I løpet av det neste året lærte jeg mer engelsk av MAD enn jeg gjorde på skolen. Jeg fulgte hele Watergateskandalen, som førte til president Richard Nixons avgang et år senere, gjennom MADs respektløse penn og strek.

Ettersom jeg ble eldre graviterte jeg vekk fra MAD og mot det mer anarkistiske Gateavisa. Respektløsheten ble sterkere, satiren mer grovkornet politisk. Gateavisa hadde mange inspirasjonskilder, danske, engelske og amerikanske. Og franske.

Hara-Kiri

Hara-Kiri var et av de ledende franske satirebladene. Et blad med et slags venstreliberalt verdigrunnlag, kombinert med mykpornografiske fotomontasjer og en rekke oppsiktsvekkende politiske stunt av typen Gateavisa gjerne lot seg inspirere av.

Et av de mest vellykkede stuntene var lanseringen av klovnen Michel Gérard Joseph Colucci, kunstnernavn «Coluche», som kandidat ved presidentvalget i 1981. Hele ideen ble oversett som en dårlig vits av alle andre medier. Helt til en meningsmåling offentliggjort i Le Journal du Dimanche rett før jul i 1980, ga klovnen 16 prosent av stemmene.

Coluches valgkamp ble et gjennombrudd for satiren i politikken, og har ført til at en rad med mer og mindre morsomme kandidater melder seg på hver gang statsoverhoder og ledere skal kåres i direkte valg.

Men den gang var det en ny måte å ramme inn politisk kritikk på. «Når alle politikere er klovner, hvorfor kan ikke en klovn bli politiker?» spurte Gateavisa. «I Amerika har man fått en filmcowboy til president (Ronald Reagan), hva er så i veien med Coluche?» spurte VGs faste politiske flanørsignatur «Scorpio» ironisk.

Hara-Kiri utkom som månedsmagasin fra 1960 til 1986. I 1969 fikk de en ukentlig søsterpublikasjon som de kalte Hara-Kiri Hebdo. Etter hvert skiftet de navn til Charlie Hebdo. Bladet tiltrakk seg noen av Frankrikes beste tegnere som Gotlib, Moebius og Franquin, som senere fikk store solokarrierer som landets mest populære tegneserietegnere.

Og de beholdt en trofast stab av liberale anarkister som Jean Cabu, Georges Wolinski, Philippe Honore, Michel Renaud og Bernard Verlhac. Alle fem ble drept i onsdagens massakre i redaksjonslokalene.

– Opptre irrasjonelt

MAD ble skapt etter krigen av sønnene og sønnesønnene til jødiske innvandrere i New York. En generasjon som vokste opp med Holocaust som bakteppe og som brukte humoren som kulturell overlevelsesteknikk. Man skulle kunne le av det meste, og særlig av overdreven patriotisme, selvhøytidelig moralisme, hysterisk markedsføring og alt som luktet av bombastisk skråsikkerhet.

Jeg intervjuet bladets grunnlegger gjennom førti år, William Gaines en gang i 1990, og spurte hvordan han ivaretok sin redaksjonelle frihet etter at han fikk Time Warner som eiere.

– Jeg opptrer irrasjonelt, svarte han likefrem, som om det var en konvensjonell ledelsesfilosofi.

– Hvis de begynner å blande seg begynner jeg å grine, le, skrike og rive meg i håret. Det var et råd jeg fikk da jeg vokste opp som tenåring i New York City: Hvis du blir overfalt på gaten skal du opptre irrasjonelt. Jeg har funnet ut at det virker like godt på styremedlemmer som på ranere.

Charlie Hebdo bevarte også irrasjonaliteten. I bunn var de skapt av ekte 1968-ere i en nasjon hvor 1968 virkelig var et historisk år. Men satiren slo alle veier. Og den var ikke pen. Den opprinnelige årsaken til navneskiftet fra Hara-Kiri til Charlie var at de fleste utsalgssteder nektet å selge dem etter at de hadde fleipet med en diskotekbrann som kostet over 140 mennesker livet.

Det var nettopp det som var hellig for andre, som var målet for Charlie Hebdos satire. Det var deres irrasjonelle agenda, som skaffet dem fiender i alle leire. Den siste autoritetspersonen den gamle redaksjonen rakk å latterliggjøre var forfatteren Michel Houellebecq, som i sin nye roman skal tegne et dystert fremtidsbilde av en nært forestående muslimsk maktovertagelse i Frankrike.

Han pryder omslaget i en riktig ondskapsfull karikatur hvor han feirer Ramadan i 2022 med spåmannshatt og nese større enn kjevepartiet.

Tegningen var signert Philippe Honore som altså døde på onsdag. Når man hedrer ham og de andre falne er det viktig å huske hvordan de slo i alle retninger.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger