Hovedinnhold

Kronikk: Terroristene vant

<p><b>IKKE REDDE:</b> På Place de la Republique i Paris i går uttrykte hundretusenvis samhold og motstand mot terroristene. Statsledere og ledende, europeiske politikere ledet an i markeringen. Foto: REUTERS</p><p/>

IKKE REDDE: På Place de la Republique i Paris i går uttrykte hundretusenvis samhold og motstand mot terroristene. Statsledere og ledende, europeiske politikere ledet an i markeringen. Foto: REUTERS

Foto: Charles Platiau, Reuters

Ytringsfrihetens og satirens fane ble holdt høyt etter massakren i Paris onsdag. Det varer nok ikke lenge, for ekstremistene har allerede vunnet.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Dagfinn Nordbø, satiriker.

Det mangler ikke på honnørord i disse dagenes mediebilde. Det handler om å slå ring om ytringsfriheten, og ikke la seg presse eller kneble av dem som truer med vold. Men den kampen er dessverre tapt for flere år siden. Det skjedde på midten av 2000-tallet, etter Jyllandspostens karikaturtegninger. Halen på de aller fleste mediefolk er trygt plassert mellom bena, og der vil den forbli – hvis ikke vi forandrer holdning. Selvsensur er jo nå regelen i de aller fleste mediehus, selv om svært få redaktører og journalister innrømmer det. Provoserende ytringer om islam blir stort sett unngått i avisenes spalter. Man vil jo ikke ha noe bråk, og i tillegg har en del debattanter oppfunnet ordet «islamfobi», en hersketeknikk som går ut på å degradere alle religionskritikere til syke mennesker.

Det fører til at den religiøse debatten fjernes fra mainstream debattarenaer og ned til kommentarfeltenes søplete slagmark. En god indikasjon på at frykten regjerer i redaksjonene, kan ses av de britiske avisenes forsider dagen etter angrepet. Ikke én av dem hadde tegninger fra Charlie Hebdo på forsiden.

På gummisåler

I Norge fikk tegningene relativt god dekning inne i TV og i papiravisene, men kun Dagbladet våget seg på tre små faksimiler på forsiden av hva saken dreide seg om – nemlig religionskritisk satire. I Berlin trykket BZ hele fronten og baksiden utelukkende av Charlie Hebdo-forsider. Og, det er selvsagt det som er veien å gå: Skal fryktregimet brytes, må satiren alminneliggjøres.

Den friheten som redaktører holder svulstige festtaler om, er allerede død når de samme redaktørene holder stram kustus på hva som skal offentliggjøres. Er dette merkelig? Egentlig ikke.

Det er lett å få bilder på netthinnen når du vet at 70 nordmenn i dette øyeblikk bedriver voldelig jihad i Syria og Irak, med voldtekt, mord og halshugging som daglige gjøremål. Det er svært sannsynlig at noen få som kommer tilbake, vil være noen hardkokte, hjernevaskede jævler som vil prøve å utføre terrorhandlinger i Norge. Hvilken redaktør ønsker å stå ansvarlig for at deres egne ansatte blir slaktet ned på sin egen arbeidsplass? Ingen, og jeg forstår dem godt.

Slapp norsk satire

I en slik situasjon er poenget likevel å holde hodet kaldt. Mediefolk i Norge slår altså ring om satiren? Nei, det er ikke lett å se. Satire i norske aviser er mangelvare, bortsett fra den som kommer fra den stadig skrumpende gruppen av avistegnere som fremdeles finnes.

Skarp satire i skriftlig form eksisterer nesten ikke, og i hvert fall ikke religionskritikk. Satiresider på nett er stort sett så rørende snille at innholdet kan serveres barnehagebarn, så politisk korrekt som det er mulig å få det. Disse småpussighetenes mestre kan overhodet ikke sammenlignes med den hardtslående franske satiren som Charlie Hebdo og Le Canard Enchainé har praktisert.

Torsdag Kveld Fra Nydalen og Underholdningsavdelingen holder seg stort sett til å tulle med kjendiser, kle seg nakne en gang iblant og si «fitte» høyt på TV. I Norge er satiren redusert til lett underholdning, som ikke truer noe som helst og som kan inntas som garnityr på fredagstacoen i de tusen hjem.

Hvilken satire trenger vi?

Jeg ønsker meg en tøffere satire i Norge. Det er fullt mulig, og etter de barbariske handlingene i Paris er satiren mer påkrevet enn noensinne. Selvsensuren som praktiseres i dag, kan overvinnes ved å rett og slett å være smartere. Charlie Hebdo sparte ingen, og det trenger heller ikke vi å gjøre. Redselen for å vise Muhammeds ansikt er overdrevet, og det er da heller ikke nødvendig.

Satiren i Midtøsten er beintøff mot ekstremistene, og overgår norsk satire uten problemer. IS blir gjenstand for massiv utdriting på statlig irakisk TV. Et irakisk gameshow parodierte IS gjennom gameshowet «Hvem vil slakte en million?» I Jordan har et satirisk teaterstykke om IS turnert med suksess i hele landet. Disse og en rekke andre eksempler på satire som nøytralisering av islamister kan leses i The Globe and Mail.

Vekk med selvsensuren

Jeg tror altså at en skarpere satire er mulig, selv i dagens klima. Poenget er å gjøre den mer intelligent og målrettet, og bruke betydelige ressurser. Vi skal få en ny humorkanal på TV2, så utfordringen er herved gitt. Om noen skulle finne på å lage en norsk versjon av The Daily Show med Jon Stewart, minner jeg om at Stewart rår over 150 tekstforfattere – det er tre ganger så mange som finnes i hele Norge.

Salt kritikk av islam og andre religioner, er det også mulig i norsk satire? Ja, det var jo mulig i Hallo i Uken, fred være med dem. Og det er fremdeles mulig hvis landets redaktører slutter å ha den pistrete halen så ukledelig viftende mellom bena.

Det skylder vi Charlie Hebdo.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger