Hovedinnhold

Kronikk: Hva nå for Frankrikes jøder?

<p>TIL ISRAEL: Nesten 7000 franske jøder har emigrert til Israel det siste året. Det er ventet at flere forlater Frankrike i 2015. Moshe Medion (49) vil med stor sansynlighet forlate Frankrike til høsten.<br/></p>

TIL ISRAEL: Nesten 7000 franske jøder har emigrert til Israel det siste året. Det er ventet at flere forlater Frankrike i 2015. Moshe Medion (49) vil med stor sansynlighet forlate Frankrike til høsten.

Foto: Helge Mikalsen, VG
Etter terrorangrepene i Paris føler Frankrikes rundt 500.000 jøder seg truet. Nå må det franske samfunnet konfrontere jødehatet, krever de.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

KARIN ABRAHAM, skribent.

17 døde i Paris. Bare noen timer etter det blodige angrepet mot satiremagasinet Chalie Hedbo, rammet terroren kosherbutikken Hyper Cacher. Attentatmannen bar på en liste over jødiske skoler i området.

Frankrikes vel 500.000 jøder føler seg stadig mer truet. Hva nå?

Stadig mer utsatt

<p>Karin Abraham.</p>

Karin Abraham.

– Nå flytter vi til Israel. Vi føler oss ikke sikre her i landet. Det har gått for langt.

Det høres kanskje i overkant dramatisk ut. Men bak ligger en rekke brutale angrep mot jøder i Frankrike. Det startet tvetydig i 2006, da tenåringen Ilan Halimi ble kidnappet, torturert og drept. Gjerningsmennene, minoritetsungdom fra Paris’ forsteder, erkjente i etterkant at målet var løsepenger. Siden Halimi kom fra en jødisk familie, antok de at det var penger å hente.

I 2012 angrep fransk-algerske Mohammed Merah blant andre mål en jødisk skole i Tolouse. Tre barn og en rabbiner ble drept. Terrorangrepet mot det jødiske muséet i Brussel i mai 2014, ble utført av Mehdi Nemmouche, også med algerisk opprinnelse.

I likhet med Ahmedi Koulibaly, med familiebakgrunn fra Mali, skal disse to ha vært tilknyttet ekstreme islamistiske grupperinger, både i Frankrike, og i Afghanistan, Pakistan og Syria.

Lokk på debatten

Etter terroren skinner en dyp mistro til fransk presse, «vanlige» franskmenns interesse og myndighetenes evne til å beskytte dem, gjennom i intervjuer med franske jøder.

«Ingen er overrasket», «Ingen ville demonstrert, hadde terroren bare rammet jøder» og «Pressen snur og vender på alt». Mye er nok sagt i affekt. Men mange mener allikevel at volden mot jøder og årsakene bak, ofte dysses ned i den franske offentligheten.

For å klargjøre: Volden er reell. Statistikk viser at på tross av at franske jøder utgjør mindre enn 1 prosent av befolkningen, er de idag ofre for halvparten av rasistiske angrep i Frankrike.

At det er en villet linje i Frankrike å ikke ta tak i vold mot jøder, er derimot lite sannsynlig. Det er nok riktigere å si at mange viker unna, siden et oppgjør også vil måtte medføre noen ubehagelige erkjennelser.

Dissonans

– Sosial ulikhet forklarer ikke antisemittismen, ei heller kjønnssjåvinismen i forstedene eller skjellsord som «skitne franskmenn», advarte den franske filosofen Alain Finkielkraut allerede i 2005, etter at store forstedsopptøyer hadde satt Paris i brann. Venstresiden vil ikke erkjenne at det er et sammenstøt mellom sivilisasjoner, utdypet han i et intervju til tyske Der Spiegel i 2013.

I skjæringspunktet mellom masseinnvandring, islamistisk radikalisering og storsamfunnets frykt for å kaste bensin på det multikulturelle bålet, dysses det ubehagelige ned.

Dette samme gjelder også i andre europeiske land. Nylig dokumenterte svensk tv i programmet «Uppdrag Granskning», hvordan jøder i Malmø åpent utsettes for trakassering og hatvold. Oftest står innvandrere fra Midtøsten bak. Programmet illustrerer imidlertid godt hvordan lokalpolitikere og andre vegrer seg fra å rette pekefingeren mot det de anser som utsatte og marginaliserte innvandrerungdom.

Men jødene er oftest i mindretall. I Frankrike er det rundt 500.000 jøder, mens landets muslimske befolkning teller omtrent 5 millioner. At brorparten av antisemittismen nettopp kommer derfra, problematiserer tanken om at muslimer må gis særskilt beskyttelse som en ny og sårbar minoritet.

I Frankrike blir dissonansen ikke mindre av det faktum at det store flertall av franske jøder, i likhet med landets muslimske befolkning, også er immigranter fra Nord-Afrika fra 1950 – og 60-tallet og utover.

Fra flere kanter

Dette er imidlertid langt ifra alt. Gamle antisemittiske holdninger vedvarer. Franske jøder opplever også press fra det ytre høyre – så vel som fra venstresiden.

Etter at en rekke demonstrasjoner utviklet seg til voldelige angrep mot jøder under Gaza-krigen i sommer, advarte statsminister Manuel Valls om en «ny» og «normalisert» antisemittisme. «Den blander Palestina-aktivisme, med jihadisme og et hat mot Israel og franske verdier,» sa han da.

Sannheten er at det ikke lengre er lett å skille snørr fra barter. Et særfranskt uttrykk for dette er komikeren Diedonné, som med latterliggjøring av Holocaust og sin Quenelle, en omvendt nazihilsen, har forent nynazistiser, venstreaktivister og innvandrermiljøer.

Hva nå?

«Je Suis Juif», «Jeg er jøde», erklærer mange etter terroren. Franske myndigheter har dramatisk økt sikkerheten ved jødiske institusjoner og skoler. Men nesten 7000 jøder flyttet til Israel i 2014. Meningsmålinger viser at nærmere 75 prosent av franske jøder vurderer å flytte.

Allikevel: Så lenge situasjonen ikke er helt prekær, veier nok økonomiske og andre praktiske hensyn inn. Selv om innvandrende jøder tas imot med åpne armer, er ikke Israel, med sine høye levekostnader og nedbygde velferdsstat, et lett land å flytte til.

Mer sannsynlig er imidlertid en krypende forståelse i Frankrike, og i andre europeiske land, om at en nå for alvor må begynne å ta tak i disse problemene.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger