Hovedinnhold

Kronikk: Europas 9/11

Det er reelt sett ingen vestlig enighet om å forsvare de skrøpelige frihetsrettighetene, skriver den danske forfatteren og professoren Frederik Stjernfelt.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Frederik Stjernfelt, professor ved Københavns universitet.

Med det ufattelige islamist-angrepet på den lille franske ukeavisen Charlie Hedbo har Europa fått sitt 11. september, sitt 9/11. Det er ingen tvil om at dette blodige angrepet direkte mot europeisk ytringsfrihet vil sette et skille mellom før og etter, som minner om den amerikanske sjokkerfaring for snart 15 år siden med de styrtede tvillingtårnene.

Islamismen er problemet

<p>Frederik Stjernfelt.</p>

Frederik Stjernfelt.

Det må nå bli slutt på at vi skal belæres om at ytringsfriheten slettes ikke er truet av religiøse krefter. Det bør være slutt på at vi skal høre at islamister og terrorister kun er «noen få som ødelegger for de mange» – at det bare er ekstremister som bruker islam som påskudd og slettes ikke har noe med religion å gjøre.

Verken forsvarere eller motstandere av islam har brydd seg om å se i øynene at problemet er islamismen – den omfattende vekkelse som har løpt gjennom store deler av islam – fra grunnleggelsen av Det muslimske brorskapet i 1928, voksende i en uoverskuelig mengde avvskalninger og smågrupper, mer eller mindre rabiate, og som utgjør en sterk kraft i intertnasjonal islam i dag, i vekst etter Den arabiske våren, og med ny styrke med opprettelsen av den såkalte Islamske Staten.

Det er en religiøs-politisk bevegelse som går tvert mot opplysning, demokrati, rettsstat, likhet for loven – mot modernitet, likestilling, trosfrihet, ytringsfrihet og gudløshet.

Islamismen har sterke voldelige fløyer og grupperinger som får støtte også blant islamister som selv ikke tyr til vold. Det er overflødig å si at den langtifra omfatter alle muslimer – men den er så sterk at den har varierende grad av innflytelse i alle islamske land, såvel som land med muslimske diasporaer.

Dens absolutte styrke er vanskelig å forstå – undersøkelser synes å vise at islamistiske sympatier finnes hos et stort mindretall av for eksempel britiske eller danske muslimer. Det er mange mennesker som vil Vesten vondt, av overlagte, prinsipielle grunner, ikke av sosial eller økonomisk nød – det er naivt å tro at dette vil endres ved sosiale forbedringer. Som alle ideologiske vekkelser vil islamismen tidligst svekkes når den aktuelle generasjonen nærmer seg graven.

Kløften i våre samfunn

Kampen mot islamismen er både sosial, politisk, økonomisk og militær, men det er viktig å forstå at det helt sentralt er en ideologisk kamp, og den vil neppe slutte i vår levetid. Så mye viktigere er det derfor at Vesten i et helt annerledes omfang enn hittil står fast på sine egne grunnprinsipper: Opplysning, liketilling, toleranse, ytringsfrihet, trosfrihet, demokrati.

I bølgen av forferdelse og kvalme som kommer etter et terrorangrep som det mot Charlie Hebdo, kan utsagn som dette kanskje virke som en selvfølge. Men ta ikke feil. Den tilsynelatende enighet som preger sjokkerte statsledere, politikere og sjefredaktørers profesjonelle uttalelser midt i tumultene vil ikke holde.

De 25 årene som har gått siden Rushdie-fatwaen og enda sterkere de 10 årene siden karikaturstriden har erodert en kløft gjennom de vestlige samfunn. Og en sentral del av problemet er denne kløften: Det er reelt sett ingen vestlig enighet om å forsvare frihetsrettighetene.

I bølgen av internasjonal solidaritet som nå strømmer mot Paris som resultat av det europeiske 9/11, må man naturligvis bruke pinsett og mikroskop for å se denne kløften. Men den er der.

Hva hadde for eksempel den danske avisen Politiken som overskrift i dekningen av begivenheten selve dagen? Jo: «Flere av de drepte har vært ansvarlige for tegninger av profeten Muhammed.»

Ansvarlige, altså, det betyr ifølge ordboken: «som har ansvar for en bestemt aktivitet (...) og som rettes til ansvar hvis noe går galt.»

Politiken mener altså at de drepte tegnere kan stilles til ansvar –– akkurat slik de islamistiske morderne mente det, og gjorde det.

Men det gjelder neppe den europeiske befolkningen. Det er sannsynlig at begivenheten reelt avgjør det danske valget senere i år – og det er en uhyggelig mulighet at den også vil spille sterkt inn på det franske valget, der Marine Le Pen neppe unngår å gå styrket ut av det hele. I det hele tatt kan vi forvente et europeisk skred til høyre – henimot større lukkethet og nasjonalisme. Det er en forferdelig konsekvens – men ansvaret må deles av de på den andre siden av kløften: De store delene av sentrum-venstre-fløyen som i 25 år har forsømt å forsvare opplysningens grunnleggende prinsipper, som har benyttet enhver leilighet til å bagatellisere ytringsfriheten, som har backet opp om bisarre religiøse figurers rop om «krenkelse», og som har hevdet at tegninger og vold er det samme.

Det er naturligvis få som i dag friskt går ut og roper: «Charlie Hebdo har selv bedt om dette!», og lignende. Men vært sikker på at synspunktene er der fortsatt – og de vil om ikke lenge prege overskriftene igjen, nå i en annerledes klartekst.

Skrøpelig sivilisasjon

Opplysning, frihetsrettigheter og demokrati har preget en forsvinnende liten brøkdel av verdenshistorien. Disse verdiene har konstant vært anfektet og bekriget av religion, absoluttistmer og totalitarismer - ikke minst på det europeiske kontintent, der de har sine viktigste røtter.

Det har kanskje syntes sterke i deler av det 20. århundret – men reelt har de kun preget et lite hjørne av kloden i en ganske kort periode, ikke mer enn de siste seks til åtte generasjonene. De er skrøpelige, og de kan forsvinne igjen.

Det europeiske 9/11 i Paris påkaller at vi gjør oss det helt klart disse prinsippene aktuelt ikke har én, men to motstandere: Den islamistiske vekkelsen på den ene siden – og Vestens egen indre schizofreni på den andre.

«Et angrep på oss alle» – denne lavpannede formel har mange sjefredaktører og kommentatorer valgt for å skjule schizofrenien. Men utsagnet er ikke bare makelig, det er også løgnaktig: Angrepet er ikke på oss alle. Angriperne har nøye planlagt presist det medium som i motsetning til alle andre faktisk har turt å stå opp mot islamistene. Det er det eneste medium som ikke har innrettet seg og bøyd seg for det islamistiske presset.

Det store flertallet av vestlige medier har kjøpt seg fri fra truslene gjennom unnskyldninger og gjennom å frita bestemte emner for satire – og da angripes de da heller ikke.

Men i stedet for å posere som noen satans menn som sannelig også er i kryssild, kunne redaktørene og kommentatorene heller tre inn i ringen. For et første skritt i denne kampen tas ved å reelt yte den solidariteten man later som man representerer.

Det kaller på ansvaret hos superligaen av vestlige medier – de ledende TV-stasjonene, avisene, magasinene, nettmediene. Hvis samtlige av disse går sammen om å vise Charlie Hebdos karikaturer hvert år den 7. januar, vil det være umulig for terroristene å isolere, true og drepe små, marginale medier som denne franske ukeavisen. Det kunne vært et verdig trekke som i handling ville demonstrere at Vesten ikke gir opp.

Som den drepte sjefredaktør Charb sa det: «Jeg vil heller dø stående enn å leve på mine knær.»

--

Teksten ble først publisert i danske Weekendavisen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger