Hovedinnhold

Kommentar: Lytt til den muslimske ungdommen

<p>FORVIRRET: Mange muslimske ungdommer sliter med å håndtere en muslimsk verden i brann, og en norsk ytringsfrihet de oppfatter som hyklersk. De må bli sett og hørt, mener kommentator Shazia Sarwar.<br/></p>

FORVIRRET: Mange muslimske ungdommer sliter med å håndtere en muslimsk verden i brann, og en norsk ytringsfrihet de oppfatter som hyklersk. De må bli sett og hørt, mener kommentator Shazia Sarwar.

Foto: Roar Hagen, VG
De har mye på hjertet, og det koker i hodet. Vi voksne må slutte å avfeie dem, deres bekymringer og deres frykt. Særlig nå, etter Paris-angrepet.

Denne saken handler om:

Av SHAZIA SARWAR
Jeg har visste at enkelte muslimske ungdommer er sinte, men visste ikke at de var så mange. Jeg har blokkert støyen. Tenkt at de må finne seg noe bedre å gjøre enn å forbanne samfunnet de lever et uforskammet godt liv i.

<p>Kommentator Shazia Sarwar<br/></p>

Kommentator Shazia Sarwar

Foto: Roger Neumann, VG

I dagene etter Paris-angrepet, og i kjølvannet av Pegida-demonstrasjonene i Tyskland og nå i Norge, var jeg så redd at jeg valgte å høre på dem. Sånn for å lodde hvor mye jeg skal frykte dem. De lærte meg en lekse eller to om min egen ignoranse og uvilje til å se verden fra der de står.

– Hykleriet

”3. Verdenskrig har starta, bror”, skriver en på sin Facebook. ”Jeg syns du er stygg, mora di er stygg. Det er ytringsfrihet :P”, skriver en annen til en meningsmotstander. De poster bilder av verdenslederne som gikk i front av støttemarsjen etter Paris-angrepet og kaller dem hyklere. De leser spaltemeterspaltemeter med støtteerklæringer til Max Hermansen signert samfunnets viktigste stemmer.

De deler VG-saken om samme Hermansen som mistet jobben fordi han kalte kongen en fjott. De lurer på hvor ytringsfrihetsforkjemperne var da Islamisten Ubaydullah Hussain ble nektet fotballdommer-lisens på grunn av sine ekstreme meninger. Hadde ikke han ytringsfrihet, lurer de på. Det de oppfatter som hykleri, opprører dem.

Mange norsk-muslimske ungdommer er forvirret. Vi foreldrene ser det ikke, fordi vi vokste opp i en helt annen tid, med helt andre forutsetninger. Min generasjon ble opplært til å være takknemlig for de mulighetene vi fikk, sammenlignet med våre foreldre. De sto i gjeld til Norge, vi følte at også vi sto i gjeld til Norge. Vi hadde ærefrykt for landet vårt. Den nye generasjonen føler et helt annet eierskap til Norge. De står ikke i gjeld til noen – dette er deres land, og de krever likebehandling.

Forskjellsbehandlet

Likebehandling er ingen selvfølge for dem. De har utenlandskklingende navn og blir ikke kalt inn til jobbintervju. Noen gir opp, fordi deres egne og foreldrenes ressurser ikke strekker til. De resterende jobber beinhardt på skolen, fordi de vil bedre sine sjanser på arbeidsmarkedet, og fordi foreldrene krever det. Presset er så stort at innvandrerungdom har signifikant høyere depressive symptomer enn sine norske venner. Særlig i storbyene, hvor mange lever i sosialt segregerte miljøer.

Der vi har oppfostret en generasjon som kjører limousin til skoleballet, har vi glemt at vi har norske ungdommer som er bekymret for sin fremtid. Vi har glemt at de tilhører en gruppe hvor det er fire til seks ganger flere registrerte arbeidsledige enn hos etnisk norske. I Frankrike er arbeidsledigheten for universitetsutdannede franskmenn med nord-afrikansk opprinnelse fem ganger høyere enn for etniske franskmenn.

Uklokt

Vi kan avfeie dette bakteppet. Men det er ikke klokt. Like uklokt er det å underspille at de er produkt av sin samtid. Det er en post 9/11-samtid. De kjenner ingen annen verdensbilde enn krigen mot terror, drepte i Irak, drepte i Afghanistan, Taliban, Al-Qaida, droneangrep i Pakistan, Israel-Palestina-konflikten, Egypt-opprøret, Den arabiske våren, Boko Haram – rett og slett en islamsk verden i flammer. Og nå, en gryende muslimfiendtlighet over hele Europa. I mangel på tilhørighet, kjøper enkelte ungdommer en fortelling om at hele verden er mot muslimer. Og de søker sammen. De finner styrke i antall. De forføres av bokstavtro hatpredikanter.

Og det er her vi svikter. Som samfunn. Som foreldre, i det muslimske sivilsamfunnet. Vi hører kakofonien, vi spisser ikke ørene. Selv om vi er bedre rustet enn alle andre land i Europa.

Hva vi kan gjøre

Vårt ansvar er å gi dem like muligheter. En norskfødt ingeniør skal ikke kjøre drosje, fordi ingen vil ansette ham i jobben han har brukt livet til å kvalifisere seg til. Foreldrenes ansvar er å slå ned på ”vantro”-retorikken helt i dens spede begynnelse. Vi omtaler ikke våre medmennesker med slike nedlatende ord. Det er ikke bare storsamfunnet som skal slutte med oss- og dem-retorikken. Muslimskepsisen må også muslimske organisasjoner ta ansvar for. De må utfordre islamistisk tankegods i langt større grad. Også mediene må ta sin del av skylden. Det er en grunn til at en gammel artikkel om at minoritetsstudenter kaprer toppstudiene i skrivende stund går som en farsott blant muslimske ungdommer. Den tilbyr noe sjeldent, et lyspunkt. Mediene gir dem for få lyspunkter. Vi har en jobb å gjøre her.

Inkludering er viktig. Det er ikke et ord som skal være forbeholdt festtaler. Inkludering i storsamfunnet er fremste medisin mot radikalisering. Og den skal ikke bare foregå på arbeidsmarkedet. Selv om du er redd dem, bli kjent med dem. På skolen, i nabolaget, på fotballbanen.

De som mener at storsamfunnet alene har skylda, må gå i seg selv. Bildet er langt mer sammensatt enn som så. De voldelige ekstremistene når vi kanskje aldri. Men vi kan nå de frustrerte, de som bare bråker for å bli hørt.

Det vi kan gjøre er å gi dem muligheten til å føle seg som fullverdige borgere. Det de må gjøre er å forstå og se det samfunnet de lever i. Og de må bli sett av oss.

@ShaziaSarwar

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger