Hovedinnhold

Den som trosser redselen, er modig

Det er når vi gjør noe vi er redde for, at vi virkelig er modige. Vi er redde for å provosere drapsmenn. Derfor må vi være ekstra modige nå.

«Vi er ikke redde» skrev mange parisere på plakater da de samlet seg kvelden etter massakren i Charlie Hebdo. Det tror jeg ikke er sant. Vi er redde. Spørsmålet er hvordan vi skal håndtere frykten. Svaret er at vi må sette mot i hverandre.

Det er helt naturlig å være redd når fremmedkrigere vender hjem og angriper sitt eget land, som i Paris denne uken. Vi vet at unge nordmenn har reist til Syria, og at de kan være svært farlige når de kommer hjem. Våre egne sikkerhetstjenester har vært tydelige i sine advarsler. Det er stor risiko for et islamistisk terrorangrep, også her.

Normal folkeskikk

Som nordmenn etter 22. juli-terroren, ønsker franskmenn å vise at hatet ikke kan vinne. De gir uttrykk for at de ønsker å fortsette livet som før. Terroren skal ikke få forandre deres måte å leve på.

Derfor må de late som om de ikke er redde. Vi må alle skjule redselen vår. Terroristene ønsker å spre frykt. Vi må ikke la dem se at vi er redde. For da vinner de, da taper vi.

Når vi er redde, blir vi ofte også sinte. Vi har ikke terroristene foran oss, vi kan ikke rette sinnet mot dem. Da kan lett sinnet gå mot uskyldige. For eksempel mot dem som terroristene hevder å representere: Muslimer. Muslimske nordmenn og europeere, mennesker som lever fredfylt som gode samfunnsborgere.

Dette sinnet er i så fall irrasjonelt og feilplassert. Vi må late som ingenting, og la være å vise det. Vi må omgås hverandre som medmennesker i dette landet, følge de sosiale kodene, utvise normal folkeskikk og lene oss på de ritualene som opprettholder vår samfunnsorden.

Vi må vite hvem vi skal være redd for. Hvem som er våre motstandere, og hvem som tilhører oss. For oss er ikke bare nordmenn som har bodd i Norge i flere titalls generasjoner. Oss i vår tid betyr nordmenn med ulik bakgrunn som slutter seg til de demokratiske verdiene vårt samfunn hviler på.

Dødens vei

Muslimske nordmenn er også redde nå. I likhet med andre nordmenn, frykter de terror på norsk jord. Men de føler seg også truet på andre måter. De ser moskeer bli tent på, i Sverige, i Frankrike og flere andre steder. De ser tusenvis av mennesker marsjere i tyske gater, ledet an av Pegida, bevegelsen mot islamisering av Tyskland. De ser talsmenn for høyreekstreme bevegelser i mange europeiske land, som åpent gir uttrykk for at de vil ha muslimene ut.

Mange kjenner på faren for å bli frosset ut. Å bli utestengt fra storsamfunnet. Frykten for at andre nordmenn skal frykte dem, fordi de er muslimer. Og mange er redde for at unge menn og kvinner blant dem skal slutte seg til terroristenes rekker, at søsken, barn og ektefeller skal velge dødens vei.

Toleranse og respekt

Inntil nylig var nordmenn en ganske ensartet gruppe. Vi trodde mye av det samme, og mente mye av det samme. Etter hvert som mennesker kom utenfra, ble det viktig for oss å tolerere dem som var annerledes. Vi snakket langt oftere om toleranse enn om respekt.

Antagelig burde det vært omvendt. Toleranse er å tåle det vi ikke liker. Vi kan tolerere ytringer og handlinger som vi ikke respekterer. Det er helt nødvendig i et demokrati at mennesker løser uenigheter med ord. Ikke med trusler og vold.

Toleranse er viktig for å tåle hverandre. Men respekt er en forutsetning for å like hverandre. Den du respekterer, behandler du på like fot. Det betyr at du kan kritisere og diskutere, uten å være redd for at den andre ikke tåler din kritikk.

Religionens plass i politikken

Etter striden om Muhammed-karikaturene skrev redaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, boken «Taushetens Tyranni». Her står det blant annet:

«Et samfunn med mange kulturer, religioner og etniske grupper har større behov for et mangfold av ytringer enn mer homogene samfunn.»

Det tror jeg er helt riktig. Det er nettopp de klare ytringene som skaper rom for mangfoldet. Forskjellene finnes allerede, både til glede og frustrasjon. Dersom vi ikke våger å lufte våre frustrasjoner, dersom vi ikke tør å snakke om det som er vanskelig, så vil samfunnet fremstå som mer ensrettet enn det faktisk er.

For Norge er ikke ensrettet. Vi må snakke om det som er forskjellig, dersom vi skal finne frem til det som binder oss sammen. Vi klarer ikke å finne frem til felles verdier, hvis vi ikke samtidig kan snakke om det vi er uenige om. Som religionens plass i politikken, og religionens rolle som lovgiver i menneskers liv. Vi kan ikke oppklare misforståelser hvis vi ikke kan si hva vi tenker på, eller sette ord på fordommene vi har om hverandre.

Frihet i fare

Kjernen i den konflikten vi nå står oppe i, er motsetningen mellom religionsvern og ytringsfrihet. Nær sagt alle nordmenn står sammen i fordømmelsen av drap på grunn av ytringer. Men det er ulike vurderinger av hvor langt ytringsfriheten rekker. Mange muslimer vil ha et vern mot det de oppfatter som krenkelser av deres religion.

Men et slikt vern er en umulig tanke i et åpent demokrati som det norske. I vårt land kan folk tro hva de vil, og de kan si hva de vil. Det ene er ikke mulig uten det andre.

Dypest sett er det kanskje dette vi er redde for; at friheten vår står i fare. Vi må gjøre det som er nødvendig for å forsvare den. Det krever mot – av oss alle.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger