Hovedinnhold

Den svenske forfatteren Mustafa Can skriver om terroren i Paris:

Å ikke ha noe å slåss mot er marerittet deres

<p><b>VI ER IKKE REDDE:</b> I forgårs samlet flere tusentals mennesker i Paris for å vise sin støtte til de drepte i terrorangrepet mot satireavisen Charlie Hedbo.<br/></p><p/>

VI ER IKKE REDDE: I forgårs samlet flere tusentals mennesker i Paris for å vise sin støtte til de drepte i terrorangrepet mot satireavisen Charlie Hedbo.

Foto: Kenzo Tribouillard, Afp

En tidløs tristhet flammer opp i min fars ansikt. Han senker haken ned mot brystet og blunder.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Mustafa Can, forfatter og journalist.

Jeg sitter ved min 86-årige fars side, der han ligger på en seng og venter på sin tur mens personalet stresser mellom rommene og sengene i den overfylte korridoren. Det er først der, på Søder-sykehusets akuttmottak i Stockholm, jeg leser om massakren på satireavisen Charlie Hebdos redaksjon.

Min far har falt to ganger på kort tid. Han har hatt en mindre hjerneblødning. Han prater om svimmelheten, rynkene, den verkende ryggen, de vonde knærne og de støle hoftene.

Han er svært redd. Og han er sentimental.

<p>Mustafa Can.<br/></p>

Mustafa Can.

Foto: Lars Tunbjörk

Han minnes sin ungdom i et annet land. Barndommens dufter og smaker, lyd og lys, sagn og myter. Utvandringen, og drømmen om et bedre liv. Møtet med det nye landet på slutten av 60-tallet. Kollisjonen når fattig, undertrykt kultur møtte en rik, fri og velstående vesterlandsk fremtid.

Fabrikkgulvet og den utslitte kroppen. Den produktive mønsterborgeren som ofte ble møtt med mistenksomhet, men som likevel alltid førsøkte å bekrefte sin verdi. Den fremmede som uansett alltid bedyret sin lojalitet til Sverige og lovene, alltid viste sin kjærlighet til landet og folket som tok imot ham, og senere hans familie.

Og nå, å eldes i eksil, hvordan kroppen er i ett land, mens tankene er i et annet.

Sakte, men sikkert velter tanker og minner frem.

«Fremtiden», sier han med et resignert ansikt, «har allerede vært».

Det er som om han fører regnskap over sitt liv.

Jeg lytter, ute av stand, å trøste min gamle far. Når han med vidåpen munn mister blikkene et sted langt borte, slår jeg på mobilen og sjekker nyhetene.

Med hvilke adjektiv skal man beskrive galskapen i Paris?

Han undrer hvorfor jeg rett som det er blitt så blek. Jeg forklarer ham hva som har hendt.

En tidløs tristhet flammer opp i ansiktet hans. Han senker haken ned mot brystet og blunder. Ber meg om å legge ham på siden, med ansiktet mot den kalde sykehusveggen.

En drøy halvtime senere vil han sitte oppreist, og ber meg fortelle hva avisene skriver. Terrorangrep mot det åpne samfunnet, mot det frie ord, mot ytringsfriheten, mot demokratiet.

«Alle høytidsordene er sanne, men … de fremmedfiendtlige partiene i Europa – rasister generelt – og fundamentalistene må begge være lykkelige i dag. Volden bekrefter begges verdensbilde.»

Vi fører samtaler om hvordan de ekstreme begrunner sin ekstremisme: I en sønderrevet verden er det nødvendig for å nå den endelige ro. Men det er ikke roen, men avgrunnen, som er de ekstremes drøm. Å ikke ha noe å føle seg krenket av, eller noe å slåss for, er de ekstremes mareritt. Og den trusselen er så stor, så nær, så grusom, at det ikke er plass for kompromisser. Hverken den ene eller den andre siden vil at vi - med forskjellige trosretninger, ulike ideologier og forskjellige hudfarger - skal finnes her og eksistere, vandre og puste, på de samme gatene, torg, busser, kafeer eller... de samme korridorene på sykehusene.

Far svelger noen ganger, tar seg til hodet og senker det mellom skuldrene og mumler noe jeg ikke får med meg.

Bortsett fra når han vil ha hjelp til å endre stilling eller ber om litt vann er vi stille. Først ti timer senere, etter at legen har forklart hva magnetrøntgenen viser og jeg har hjulpet far med klærne, holder han meg om skuldrene og sier:

«Moskébrannene i den siste tiden har gjort meg svært trist. Men hva er tre moskébranner mot 10 drepte journalister? Selv om en råere tone svekker tilliten mellom mennesker – hva er tusen moskébranner mot enda en drept satiretegner, samme hvor lei meg jeg blir av provoserende karikaturer av Mohammed? Ingen templer i verden er verdt ett menneskeliv. Liv går alltid foran verdier og overbevisninger.»

Jeg ber far, som har bedt fem ganger om dagen i nesten hele sitt liv, om ikke å hisse seg opp. Men han fortsetter:

«Terroristene drepte ikke bare 12 uskyldige mennesker. De hjalp i dag til med å sette i fyr tusen moskeer, og de har skapt Muhammed-karikaturer i 100 år fremover.»

Jeg leder far mot utgangen. Han bøyer seg, møter ingen blikk, ser heller ned i gulvet. Halvveis i korridoren setter seg på en stol for å hvile. Han sukker tungt og spør:

«Hva kalles følelsen som man får når man til sist innser at håpet har vært forgjeves?»

«Resignasjon, mismot», forsøker jeg.

«Kanskje det. En kamp mellom galskap og fornuft pågår. Men galskapen slår mot oss fra alle hold. Jøder, samer, og du og jeg, hvor lenge vi enn har bodd her, kan visst aldri regnes som svenske. Og ...»

«Og hva?»

«Noen vil kanskje tolke mitt 'men' som skadelig, men 'de', ja 'de' drepte også meg i dette angrepet.»

Jeg har sjelden sett far gråte, men nå sitter han på en stol i en korridor på et akuttmottak i Stockholm med tårer i øynene mens bløt snø faller fra himmelen.

Jeg setter meg ved hans side:

«Far, se deg omkring: Hjelpepleiere, sykepleiere, leger og narkoseleger og ambulansepersonell fra mange ulike land. Se, de går og løper omkring her og får det hele til å fungere, uansett bakgrunn og religion … »

«Forsøker du å trøste meg», avbryter han.

«Kanskje det! For like lite som andre ekstremister satte disse morderne verden i brann med terroren i Paris. Verden vil gjenvinne sine konturer, den gjenvinner alltid sine konturer.»

Med rødsprengte øyne rister han på hodet og svarer.

«Disse konturene gir oss ikke de uskyldige drepte tilbake. Det er for sent å trøste meg nå. Kanskje det er arrogant av meg å si det, men jeg døde i Paris i går.»

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger