Hovedinnhold

Etter Paris

<p><b>STRATEGISK KAMP:</b> – Vi må forstå appellen som islamistideologien genererer: myndiggjøring, religiøsitet, eventyr, gruppetilhørighet, isolasjon og skuffelse – vi må gi dem som er utsatte for radikalisering, et alternativ, skriver Maajid Nawaz, selv tidligere jihadist. Bildet er fra den lille byen Lunel i Frankrike der et tjuetalls ungdommer har dratt til Syria for å kjempe for IS.<br/></p>

STRATEGISK KAMP: – Vi må forstå appellen som islamistideologien genererer: myndiggjøring, religiøsitet, eventyr, gruppetilhørighet, isolasjon og skuffelse – vi må gi dem som er utsatte for radikalisering, et alternativ, skriver Maajid Nawaz, selv tidligere jihadist. Bildet er fra den lille byen Lunel i Frankrike der et tjuetalls ungdommer har dratt til Syria for å kjempe for IS.

Foto: Kristofer Sandberg, VG
Den ideologiske fortellingen til jihadistene må rykkes opp med roten og utslettes.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

MAAJID NAWAZ, forfatter og styreleder i den britiske tenketanken Quilliam

Hendelsene i Paris har skaket verden, og vi alle griper oss selv i å spørre: Hvordan kunne en terroristcelle gjennomføre et så koordinert og ødeleggende urbant angrep? Uunngåelig nok ser vi hen til sikkerhetsapparatet – har vi ikke lært noe fra Mumbai og Charlie Hebdo? Hvor var etterretningen? Hvor var advarselen? Var terroristene franske statsborgere? Var de allerede kartlagt som risikoindivider?

<p>Maajid Nawaz.<br/></p>

Maajid Nawaz.

Foto: Quilliam

Disse spørsmålene bør og må bli stilt.

Krigskappløp

Imidlertid er det slik at hvis vi virkelig har lært noe fra det siste tiåret med jihadistopprør, er det dette at vi kan ikke bare lene oss på kinetisk kontraterrorisme-håndtering. Vi må se videre, forbi den umiddelbare taktiske sfæren, og inn i den strategiske.

Til syvende og sist koker dette ned til å rykke den ideologiske fortellingen opp med roten – som livnærer disse angriperne – og utslette den.

Hvis vi ikke gjør det, kommer vi til å fortsette krigskappløpet med jernnever mellom terroristene og sikkerhetstyrkene. Politiet og sikkerhetstjenestene, tross alle økte midler, større overvåkningsmakt og all verdens velvilje, kan ikke, realistisk sett, stoppe hvert eneste angrep. Slike angrep, når de først slipper gjennom filteret, har en disproporsjonal ødeleggende effekt på måten vi lever på.

Les også: Jakten på navnene avgjør alt

Måtehold er avgjørende

Sosial polarisering, copycat-angrep, frykt, avsky og overdreven respons – alle disse reaksjonene er de fundamentale, ønskede produktene av terrorisme. Vi kaller det «judokast-prinsippet», og innebærer at terroristene driver stater inn i et hurtigresponsmodus, som med sine sekundæreffekter og tyngde, volder mer skade enn gavn, idet det smeller.

Måtehold i terrorresponsen er derfor helt avgjørende. Selvsagt, med det som har skjedd i Paris, er det vanskelig å overbevise folk om å be om måtehold når følelsene tar over.

Det er ikke dermed sagt at en fortsatt revurdering av sikkerhetsapparatet vårt ikke bør være en prioritet. Hva kan bli gjort på kort sikt? For det første kan vi bemerke oss at terroristene angrep såkalte myke mål, ikke symbolske, som Charlie Hebdo. Dette krever en justering i fordelingen av politi- og sikkerhetsstyrker i byområder. I tillegg må vi ta med: større forflytningsevne, flere politi i sivilt, bedre flyt av etterretning mellom politi og etterretningstjenester, en gjennomgang av urbane forsvarssystemet og befolkningsgeografi i responsenhetene.

Listen fortsetter.

Les også: Advarer mot krigshissing etter Paris

Ideologisk reformasjon på grasrota

Disse tiltakene vil bli gjennomført og vi burde berømme motet til disse menn og kvinner, fra alle trosretninger og bakgrunner, som risikerer livene sine for å holde oss trygge. Operasjonene medfører imidlertid grenser for hvor langt de kan gå og hvor mye de kan gjøre. Spørsmålet vi virkelig burde stille oss er hvordan kvele grupper som ISIS slik at de ikke lenger klarer å fyre oppunder identitetsforskjeller og ri på stemningsbølgene. Vi må ramme kilden og forflytte oss fra «muldvarp i gressplen»-tilnærmingen, som har vært gjeldende strategi i det siste tiårets terrorbekjempelse.

Dette handler i siste instans om samfunnets samhørighet på grasrotnivå – målbart, langsiktig, handlekraftig og konfrontativt.

Med andre ord befinner vi oss ved et paradigmeskifte i terrorbekjempelsens landskap – taktisk kontra strategisk, kinetisk kontra det psykologiske. I virkeligheten ligger svaret i en delikat balanse mellom kompromissløs anti-terrorhåndtering og ideologisk reformasjon på grasrotnivå. Det er i midlertid sistnevnte som vi observerer at neglisjeres, og det er sistnevnte langvarig suksess avhenger av.

Les også: Jihadismen er ikke Vestens skyld

Alternative fortellinger

Hva kan så gjøres for å gi anti-ekstremisme frontlinjeplassering i kampen mot grupper som den såkalte islamske staten? Oppløsning av det giftige verdensbildet deres er første steg, så isolere dem fra forsyningsnettverket deres og vinne propagandakrigen som raser på sosiale medier.

Vi må forstå appellen som islamistideologien genererer: myndiggjøring, religiøsitet, eventyr, gruppetilhørighet, isolasjon og skuffelse – vi må gi dem som er utsatte for radikalisering, et alternativ. Ja, vi må bekjempe grupper som IS, men måten å vinne denne kampen på er først og fremst å lage en alternativ visjon og en fremtidsfortelling som er mer tiltalende, mer inkluderende og mer spennende enn den som tilbys av jihadistene.

Les også: En ekstremt viktig stemme

Derfor, mens vi sørger over Paris, gjenreiser og vurderer hvordan vi skal reagere, må vi se lenger enn til sikkerhetstenkning utført på refleks og ikke regne ideene som kommer av kinetisk respons for magiske løsninger. I stedet må vi likestille anti-ekstremisme og styrking av grasrotprosjekter med anti-terror-tiltak, og sette dem først når vi responderer.

Kun ved å titte dypere inn i tilblivelsen av disse motbydelige ideene og ideologiene i våre egne samfunn, vil vi virkelig bli i stand til å oppnå balanse igjen.

Vive la France.

(Oversatt av Sian O'Hara.)

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger