Hovedinnhold

Charlie Hebdo og terrorangrepene

<p><b>FORSIDEN:</b> Den dagsferske utgaven av Charlie Hebdo lyder: «De har våpen. Faen ta dem, vi har champagne».</p>

FORSIDEN: Den dagsferske utgaven av Charlie Hebdo lyder: «De har våpen. Faen ta dem, vi har champagne».

Foto: Charlie Hebdo.
Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble utsatt for et grusomt terrorangrep 7. januar i år. Tolv av magasinets folk ble drept i angrepet. Her er lederartikkelen i den ferske utgaven av magasinet, i salg i dag.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

LEDER I CHARLIE HEBDO 18. NOVEMBER 2015

«En kveld vi vil huske lenge»*

Denne fredagskvelden i en parisisk bistro, ender diskusjonen mellom venner av Charlie, som ofte, med å fortelle for n’te gang hva som hendte den 7. januar. Alle forteller hva de har opplevd denne dagen, hvor de befant seg, i redaksjonslokalene eller ute på fortauet. Mens vi kommenterer hverandres traumaer og forskjellige angst, kommer en politimann som er satt til å beskytte oss og spør: «Har dere tenkt å bli her lenge? Det er et angrep akkurat nå på Stade de France». Vi ber om regningen med en gang, vi betaler så fort som mulig og hopper i bilen. Etter å ha kjørt i femten minutter gjennom Paris er vi hjemme, sitter foran TV, låst inne for å beskytte oss mot ulvene som har nettopp kommet inn i Paris.

«I motsetning til hva som skjedde i januar, er det denne gangen en blind massakre».*

Paris er blitt angrepet på nytt. Folk ante jo at attentatene i januar vil bli fulgt av andre attentater. Vi ventet i resignasjon på å få det i hodet, som et Damokles-sverd, eller V1- og V2-raketter under krigen. Blod og tårer, var Churchills profeti. Der er vi nå. Uten å legge merke til det, har pariserne av 2015 blitt londonerne fra 1940, fast bestemt på å ikke gi etter, hverken for redselen eller til resignasjonen, uansett hvilke tanker de får i hodet. Det er det eneste svaret å gi terrorister. At terroren de prøver å skape skal bli forgjeves.

«Didier Deschamps har avlyst sin konferanse»*

Vi tok feil etter angrepet på Charlie: vi trodde det vil skje igjen. Men nei, ingenting var likt. Simultane angrep, belter med eksplosiver, noe vi aldri før har sett i Frankrike. Neste gang vil det bli noe annet igjen. Kanskje en lastebil stappet med eksplosiver, eller noe som ikke en gang politiet har forestilt seg. Vi føler at vi henger en god lengde etter terroristenes perversitet, frie menneskers kriminelle fantasi er svakere enn fantasien til mordere underlagt en ideologi. Som om den eneste friheten deres religiøse ideologi tillater dem var å drepe. Et slags islamistisk mai '68: Fantasien har makten, men bare makten til å drepe. Nyte uten begrensninger, men utelukkende nyte gleden av å massakrere uten begrensninger.

«Det er ingen grunn til at Frankrike, som har engasjert seg i Syria, ikke skulle bli rammet».*

Etter de grufulle attentatene, går vi på en annen lidelsesvei. Analysene, forklaringene, teoriene. Og det begynte allerede fredag, på direkten på TV ‘en. «Spesialister» påstår at disse angrepene skyldes at Frankrike bombet Daeshs oljebrønner. Gisseltaking i Bataclan er ikke ferdig før de samme skyld-skapende teorier hamres inn. Det er fordi vi har gjort noe at de angrep oss. Ofrene skal bære ansvaret, som med karikaturene av Mohammed, som de påstår var starten på alt som skjedde etterpå. Franskmennene får skylden for å ta parti, for å engasjere seg. For å være til, rett og slett. I virkeligheten har Frankrikes ansvar hverken begynnelsen eller slutt i disse kriminelles øyne. Menneskerettigheter, ytringsfrihet, den franske sekularisme, for dem er disse verdiene nok til å rettferdiggjøre deres forbrytelser. Vi blir foreslått «forklaringer» som ligner på «årsaker» og som ender med å bli «rettferdiggjøring». Det er fremdeles litt tidlig, men om noen dager, når følelsene har roet seg, vil de begynne å gå rundt de døde, de profesjonelle åtseletere som alltid finner gode årsaker for dem som dreper. Slik er det, det er en del av prosessen i ethvert attentat: forferdelsen, følelsene, banaliseringen, rettferdiggjøringen.

«Kunne dere høre disse mennesker rope noe?»*

Mange ord har blitt uttalt i disse tragiske dagene, bortsett fra ett: Religion. Religion har blitt et belastende ord. Ingen tør å si det, men alle har forstått at det er religionen som har motivert disse drapsmenn, og ikke påståtte geopolitiske betraktninger. Selv om det finnes tusen måter å tro og å praktisere, og selv om vi vet at man kan være både troende og demokrat, både ha en religiøs tro og respektere meningenes mangfold, vet vi også at religionen kan bli endret til et krigsvåpen. Det andre ordet som er så vanskelig å uttale er «islam»: Islam har de siste tjue årene blitt en slagmark hvor de radikale vil utslette de som ikke tror, og underlegge seg de moderate med makt. Frankrikes muslimer føler det sikkert ikke bekvemt å se massakrer begått i deres religions navn og samtidig føle mistenksomhetens nett snøre seg rundt dem. Og siden de ikke har noe å vente fra Frankrikes muslimske ledere, som alltid har vært under enhver kritikk, må Frankrikes muslimer greie seg selv, takle situasjonen på egen hånd. De trues fra begge kanter, til å bli marginalisert vekk fra resten av det franske samfunnet, eller bli slukt av radikalismen.

«De skal ha ropt 'Allah hu akbar!'»*

De eneste som har noe interesse av å se franskmenn gå løs på hverandre, er terroristene. Det er det eneste de venter på, å se hatet overta franskmennene, som den allerede har overtatt terroristenes hjerner. Terroristene forsøker alltid å dra verden inn i deres egen vold, for det er deres språk, og på dette område kommer de alltid til å være sterkere enn oss. Men vi må ikke, for å unngå uenighet, gi avkall på retten til å kritisere religionen, under påskudd at folk kan bli irritert av at denne retten utøves. Blant alle de fundamentale frihetene som utgjør våre liv er det også denne friheten som morderne har villet utrydde den fredagskvelden.

«Våre journalister er mobilisert for at deres skal oppleve denne fredagskvelden».*

*Setningene som avsluttes med * ble uttalt på direkten på tv-kanalen LCI kvelden attentatene fant sted.

(Gjengitt med tillatelse fra Charlie Hebdo-redaksjonen)

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger