Hovedinnhold

Syttitalls-kameratene

Den som ikke skjønner at Wam og Vennerøds syttitallsproduksjon er et unikt tidsdokument, kan bare snurpe igjen smella si.
Foto: Illustrasjon: Roar Hagen
Foto: Illustrasjon: Roar Hagen

Akkurat Nå
Anders Giæver

Ingen sto lenger fra hverandre i norsk film på syttitallet enn Olsenbanden og Wam og Vennerød.

Olsenbanden var en serie situasjonskomedier bygget over samme formel hvert år, «oversatt» fra dansk, og med folkekjære revyskuespillere i alle roller. Svend Wam og Petter Vennerød laget rasende angrep på samfunnet, som de selv omtalte som «det sosialdemokratiske helvete».

Opprør

Og likevel, når man ser dem igjen etter tretti år, er det faktisk likhetene mer enn forskjellene man først legger merke til. Både Olsenbanden og Wam og Vennerøds filmer er postkort fra en forgangen tid, et Oslo som ikke lenger eksisterer, et Norge som fortsatt var en slags light-versjon av østblokken, gjennomregulert, slitent og gjennomsiktig.

Begge representerte et opprør. Olsenbanden var en godlynt protest mot regulering, kringkasting- og vinmonopol og en hyllest til den foretaksomme gründeren og det private initiativ. Wam og Vennerød raste mot politi, psykiatri og sosialvesen.

Begge lå godt på siden av hva smaksdommerne mente var høyverdig kultur, selv om slakten av Wam og Vennerød ikke var like samstemt og rituell som mange, ikke minst filmskaperne selv, har gitt uttrykk for i ettertid.

På hver sin måte var både Olsenbanden og Wam og Vennerød motkultur, i et samfunn hvor det skulle atskillig mindre til og avvike fra normalen enn i dag.

Filmduoens tre første produksjoner, «Fem døgn i August» (1973), «Lasse og Geir» (1976) og «Det tause flertall» (1977) distanserer seg fra de senere filmene på flere måter. Først og fremst ved at de i stor grad er tatt opp på gaten i Oslo.

Hitchcock-opptredener

Wam og Vennerød skapte en hjemmestrikket versjon av den italienske «neorealismen» med sine første filmer. I Italia hadde en ny generasjon regissører etter krigen tatt filmen ut av studioet på Cinecitta og ut i Romas gater, hvor de skapte en filmrealisme som brøt med de lettbente komediene og fascistiske krigsdramaene.

Wam og Vennerød tok også gatefolket i bruk. De brukte skuespillere som var ukjente på film, TV og teater fra før av, men som var godt kjente navn i den norske undergrunnskulturen:

Skribentene og forfatterne Torgeir Schjerven og Lasse Tømte spilte hovedroller i «Lasse og Geir» og «Det tause flertall». En av Oslos første dragartister, Stein Rosenlund som døde nylig, var en gjenganger i flere av filmene, og ble også brukt i produksjonsselskapets Mefistofilms faste vignett. Fakiren og gatesangeren Einar «El Jucan» Olsen dukket også opp her.

I tillegg gjorde gjerne Svend Wam Hitchcock-opptredener i sine egne filmer, i små, men mystiske statistroller. I «Lasse og Geir» sneiet han forbi hovedpersonene med et rødt flagg. I «Hvem har bestemt» var han en arrestert og blodig terrorist som ble ført bort. I «Det tause flertall» malte han et nazisymbol på en VG-reklame.

(«Misforstå for Guds skyld ikke denne scenen», skrev Gateavisa om den siste. Så jeg tør ikke prøve å tolke den nå, 30 år senere en gang.)

Frikersjargong

Dette fargerike persongalleriet, presentert i en offentlighet som fremdeles var totalt dominert av menn i dress som sa «De» i stedet for «du» til hverandre, ga Wam og Vennerøds filmer et nesten eksotisk preg. De skildret en annen, alternativ offentlighet og virkelighetsoppfatning som beveget seg under overflaten.

Når man ser Lasse og Geir i dag, er det mye som virker datert, ikke minst dialogen.

«Kan'ke du snurpe igjen smella di. Du maaaser som et lok'motiv», har gått så mange ganger gjennom vaskemaskinen hos Harald Eia og Bård Tufte Johansen, at man begynner å fnise bare hovedpersonene begynner å snakke den merkelige, lett teatralske 70-talls frikersjargongen sin.

Men, tro det eller ei, det var nesten slik mange pratet i Slottsparken, langs Karl Johan, på Forsøksgym og i okkuperte bygårder på syttitallet. En egen sosiolekt, litt på siden av det arbeiderklassespråket man hadde konstruert i AKP til bruk for sjølproletariserte studenter.

Etter «Det tause flertall» i 1977 forandret filmene til Wam og Vennerød seg. De trakk seg vekk fra gaten, bygget opp sin egen nesten faste stab av profesjonelle skuespillere og ble mer konsentrert om livsnytelse og retten til å leve sitt eget liv som man vil.

Men som tidsdokument er syttitallsfilmene deres unike. Det er nesten som man kjenner den sure lukten av Oslo fra før røykeloven, industrinedleggingen og dusj i hvert eneste hjem.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger