Hovedinnhold

Flyttebyrået Frp

<p>KJØRER SOLO: Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) og Innvandrings- og Integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp). Her sammen med Utenriksminister Børge Brende (H) </p>

KJØRER SOLO: Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) og Innvandrings- og Integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp). Her sammen med Utenriksminister Børge Brende (H) 

Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix
Regjeringspartiet Frp har flyttet etablerte grenser i norsk politikk, med velsignelse fra Erna Solberg. Det må hun nå betale for.

Søndag kveld lanserte justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) det han mente var løsningen for å bekjempe «pedofile monstre» i Norge. Han vil kastrere dem kjemisk. 

Tidligere i uken sa innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) at hun ønsket å «utfordre» menneskerettighetene for å kunne holde asylsøkere på lukkede mottak inntil de kunne sendes ut.

Begge utspillene er selvfølgelig legitime politiske standpunkter. At politikere lanserer drastiske virkemidler på alvorlige utfordringer som seksuelle overgrep mot barn eller misbruk av asylinstituttet er normal politisk aktivitet. Begge utspillene ble også møtt med kraftige motargumenter, både fra politiske motstandere og fra ulike fagmiljøer. Noen ble også indignert over at Frp i det hele tatt kunne tillate seg å foreslå noe sånt.

LES OGSÅ: VG-podcasten Giæver og Joffen med livesending fra Tromsø, Bergen og Trondheim

Statsminister Erna Solberg var ganske raskt ute med å legge Listhaugs «utfordring» død. Forslaget om kjemisk kastrasjon er heller ikke regjeringens politikk. Og slik dør debattene ut. Det vekker knapt oppsikt lenger at en statsråd sier ting som er langt fra regjeringens politikk, og statsminister Erna Solberg har knapt puls når hun nå gang etter gang må ut og forsikre Norge om at hennes statsråder ikke snakker på vegne av regjeringen. Særlig ikke når de snakker om å sleike imamer oppe etter ryggen. 

Selv kan jeg knapt huske sist gang Sylvi Listhaug sa noe som var regjeringens politikk, hun bruker sin plass i offentligheten stort sett til å fremme politikk som ikke får plass i den regjeringen hun sitter i. Og jeg tror hun tok sin statsministers påminnelse om regjeringens språknorm med et skuldertrekk.

LES OGSÅ HANNE SKARTVEIT: Den norske protestbølgen

Dette er nytt i norsk politikk. Frp har, med samtykke fra Erna Solberg, nærmest opphevet den politiske kostnaden ved å sitte i regjering. Som statsråd for Erna Solberg står man fritt til å fremme partiets primærstandpunkter, også når de er i strid med regjeringens politikk. Den tradisjonelle ansvarligheten som har fulgt med regjeringsmakt er borte. Frp har fått lov til å være i posisjon og opposisjon samtidig, og bruker muligheten stadig vekk. Enten det handler om asylforlik, justispolitikk, avgifter eller Norges politikk overfor Russland. Statsministeren virker helt likegyldig til problematikken, som om dette bare en kostnad hun er nødt til å ta for å få lov til å være statsminister.

Men den koster. Høyres politikk blir stadig mer usynlig. Før dette valget er det like vanskelig å skjønne hva Erna Solbergs Høyre vil med Norge, som hva Støres Ap vil. Solberg-regjeringens politikk virker nærmest å bli til mens de går, eller sitter og krangler om budsjettene. Og de gangene Frps statsråder en sjelden gang taper, har de full anledning til å markere sin uenighet, enten personlig eller ved å la sin hele eller deler av sin egen stortingsgruppe stemme mot regjeringen.

LES OGSÅ FRITHJOF JACOBSEN: Norges tristeste statsminister

Politisk ansvarlighet pulveriseres, linjene blir uklare. Fordelen for det borgerlige samarbeidet er at ingen av fire partiene trenger å ta fullt ansvar for den politikken som faktisk føres. Høyre og statsministeren kan peke på de tre andres behov for seire, Frp kan kjøre dobbelt helt uten hindringer og samarbeidspartiene KrF og Venstre har helt frem til nå kunnet bestemme avstanden til regjeringen de selv har innsatt gjennom en skriftlig avtale etter valget for fire år siden.

Høyre er både vinneren og taperen i dette spillet. Vinneren fordi Erna Solberg har laget et samarbeidsklima som kan håndtere nærmest alle uenigheter ved bare å være enige om å være uenige. De tre andre borgerlige partiene avkreves nærmest null offentlig lojalitet til prosjektet, og kan gjøre stort sett som de vil uten konsekvenser. Det har Listhaug og Amundsen forstått. 

Men Høyre blir også taperen fordi partiets egen politikk drukner i støyen fra de tre andre. Man kan lure på om Høyre har noe annet hovedmål i politikken enn at Erna Solberg skal være statsminister? I denne valgkampen er det vanskelig å få øye på.

Velgerne ser det, og straffer Høyre. I skyggen av Aps dramatiske nedtur viser målingene at Høyre mister både oppslutning og mandater. Enn så lenge mister de såpass mange at regjeringsmakten er truet. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger