Hovedinnhold

Min generasjon er mer fordomsfulle og intolerante enn dagens unge

<p>GRUMS PÅ NETTET: -Det stemmer at nettvett ikke sto på pensum da vi gikk på skolen, og jeg skulle ønske det var hele forklaringen på oppførselen vår, men jeg frykter at sannheten er mer skremmende enn som så, skriver kronikkforfatteren. </p>

GRUMS PÅ NETTET: -Det stemmer at nettvett ikke sto på pensum da vi gikk på skolen, og jeg skulle ønske det var hele forklaringen på oppførselen vår, men jeg frykter at sannheten er mer skremmende enn som så, skriver kronikkforfatteren. 

TEGNING: ROAR HAGEN/VG
Jeg skjønner godt om unge blir fristet til å skygge banen og la oss gamle ha kommentarfeltene for oss selv.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

EIRIK CHRISTOPHERSEN, skribent. 

Stian A. Lothe er sjokkert over at godt voksne mennesker sprer hets, hat og fordommer på sosiale medier, og spør: «Kom sosiale medier for brått på den eldre garde?» Det stemmer at nettvett ikke sto på pensum da vi gikk på skolen, og jeg skulle ønske det var hele forklaringen på oppførselen vår, men jeg frykter at sannheten er mer skremmende enn som så.

Les Stian Lothes kronikk: Ta kommentarfeltene tilbake!

Det hjertet er fullt av, har en tendens til å strømme ut gjennom fingrene på sosiale medier, og min generasjon er nok dessverre mer fordomsfulle og intolerante, og ikke minst reddere, enn dagens unge. Og når man tenker over det, er det egentlig ganske forståelig.

Da Oddvar Brå brakk staven satt jeg på gulvet i filmrommet på barneskolen. Hver klasse hadde fått lov til å velge seg én øvelse vi skulle få se under ski-VM. Vi trakk vinnerloddet. 

<p>EIRIK CHRISTOPHERSEN.</p>

EIRIK CHRISTOPHERSEN.

Foto: PRIVAT

Spør du en ikke-vestlig innvandrer hvor han var da Brå brakk staven, ser han antakelig bare dumt på deg. Det skyldes ikke nødvendigvis at han, eller hun, mangler respekt for norske verdier. Snarere skyldes det at han, hvis han i det hele tatt var født, befant seg i Mogadishu, Bagdad eller Kabul, og hadde annet å gjøre denne februardagen i 1982 enn å se på ski-VM.

1982 var en annen planet. Det bodde ca 30.000 ikke-vestlige innvandrere i Norge den gang. I dag er det mer enn en halv million, når man inkluderer barn av innvandrere. De eneste med mørkere hud jeg kjente da jeg vokste opp var enten adoptert eller hadde norsk far og utenlandsk mor.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Selv da vi dro til «storbyen» Larvik for å gå på videregående, var verden like hvit. På russebildet fra Larvik handelsskole i 1988 er det ikke ett ansikt som kan tyde på at vedkommende ikke er «norsk-norsk». En muslim hadde jeg selvfølgelig aldri møtt. Nå har den gamle handelsskolen i Larvik blitt moské, og dersom byggeplanene går igjennom, vil den snart bli en av Norges største.

Som barn tar du det for gitt at den verdenen du vokser opp i er slik verden alltid har vært og sannsynligvis alltid kommer til å være. Vi som vokste opp på 80-tallet hørte riktignok historier om at i gamle dager hadde det vært egne gutte- og jenteklasser, at gutter ikke hadde håndarbeid og jenter ikke hadde sløyd. Det var bare et par tiår siden den praksisen tok slutt, men for oss hørtes det like forhistorisk ut som vikingtokt og heksebrenning.

Om vi hadde manglende oppdragelse i nettvett, var det ingenting å si på oppdragelsen på andre områder. Vi var barn av sosialdemokratiet, og innså det selvfølgelige i at alle mennesker var like mye verdt og inni var vi alle like. Vi sang «Noen barn er brune» med innlevelse og respekt, selv om det var litt komisk at noen barn visstnok var nesten blå.

Det var ikke viljen til inkludering det skorta på, men vi fikk liksom aldri muligheten til å praktisere det på noen. Derfor ble det hele også ganske abstrakt. I stilene om hvordan verden ville se ut i år 2000 mangla det ikke på roboter, romskip og flyvende biler, men jeg kan ikke huske at noen skrev om muslimer og moskéer. Så langt rakk ikke fantasien.

Mennesker reagerer ulikt på forandring. Noen omfavner det nye og ser muligheter. Andre har som utgangspunkt at enhver forandring nødvendigvis må være til det verre – i hvert fall inntil det motsatte er uomtvistelig bevist. Jeg hører dessverre hjemme i den siste kategorien. Det er slitsomt å være bakstreversk. Det blir mye unødvendig bekymring og det blir mange tapte slag.

Enda verre er det for dem som i tillegg har en tilbøyelighet til å tolke endringer som inntreffer samtidig, som at de automatisk er knytta sammen i en årsakssammenheng. Har man mista jobben og blitt smitta av resistente bakterier, samtidig som man ser stadig flere hijaber i gatene, er det lett å få 2+2 til å bli 5.

Heldigvis har barn og unge en fantastisk evne til å ta den verdenen de vokser opp i som en selvfølge, og det gjør meg optimistisk for framtida. De som vokser opp nå har allerede langt på vei felles referanserammer til tross for forskjeller, og de virker befriende fargeblinde. Men hvordan skal vi sørge for at min generasjon gjør minst mulig skade i den tida vi er her?

I sangen «Mormor» beskriver Odd Børretzen sin bestemor:

«Min vesle mormor var rasist, og jeg var meget glad i henne. Hun, min bestemor, var rasist, men det var ikke så farlig, for hun møtte ingen svensker og ingen negre og ingen katolikker, for verden var så stor. De visste ikke hva hun mente om dem og hva de mente om henne er ikke godt å si. Hun var redd for svensker, negre og kinesere og det er ikke mye å si på det, for hva visste hun om kinesere?»

Mormora til Odd Børretzen var heldigvis ikke på Facebook, og både svensker, negre og kinesere fikk leve i lykkelig uvitenhet om hva hun mente om dem. Like heldige er ikke de modige, unge innvandrerstemmene som deltar i debatten i dag.

Jeg skjønner godt om de, og andre unge, blir frista til å skygge banen og la oss gamle ha kommentarfeltene for oss selv, men jeg håper de har tålmodighet med oss. Jeg håper også at de som har nettvett på pensum bærer over med oss som ikke hadde det, for den gode saks skyld. Det er ikke lett å lære gamle hunder nye triks, men umulig er det jo ikke.  

--

Eirik Christophersen jobber som seniorrådgiver i Flyktninghjelpen. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger