Hovedinnhold

Man kan ikke bare peke og si «du er hvit, og burde visst bedre»

<p>KULTURELL APPROPRIASJON?: – Vi må huske at Siv Jensen vokste opp i en tid da man lekte cowboy og indianer, ikke cowboy og amerikansk urfolk, skriver Stian A. Lothe i denne kronikken. </p>

KULTURELL APPROPRIASJON?: – Vi må huske at Siv Jensen vokste opp i en tid da man lekte cowboy og indianer, ikke cowboy og amerikansk urfolk, skriver Stian A. Lothe i denne kronikken. 

Foto: SKJERMDUMP/INSTAGRAM
Denne uken har jeg på et absurd vis klart å rote meg inn i et slags trekantdrama mellom Siv Jensen, Ulrikke Falch og meg selv.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

STIAN LOTHE, skribent. 

Jeg har kritisert Falch for hennes uthenging av Jensen, selv om jeg kan være enig i deler av budskapet hennes. Jeg har vist sympati med Jensen, selv om hun kanskje ikke er min politiske Månestråle. Jeg velger nå å uttrykke meg samtidig som jeg har delte meninger i «kostyme-gate». La oss sette i gang.

<p>Stian Lothe.</p>

Stian Lothe.

Foto: Thomas Nilsson, VG

Først og fremst er det viktig å få definert kulturell appropriasjon. Dette er et ganske nytt og vanskelig begrep, i hvert fall her i Norge. I korte trekk går det ut på å ta elementer fra en annen kultur enn sin egen. Eksempler på dette kan være klær, sang eller hårfrisyre. For at dette skal regnes som kulturell appropriasjon må som regel den som adopterer disse elementene komme fra en kultur som har en høyere status i samfunnet. Den kulturen som en låner fra må som regel være marginalisert i dag, historisk eller begge deler. 

Bakgrunn: Reagerer på Siv Jensens kostyme

Da jeg bodde i USA tenkte jeg ofte på hvordan en debatt om kulturell appropriasjon, eller stjeling for å bruke et bedre ord, ville sett ut i Norge. Uheldigvis startet den med feil utgangspunkt. I stedet for at en person kledde seg ut i vår eget urfolk, samene, sin folkedrakt, tok debatten utgangspunkt i en gruppe som vi har lite, om ikke noe, med å gjøre. En del av meg skulle egentlig ønske at Siv Jensen hadde møtt opp i en samisk folkedrakt. Da kunne vi diskutert med utgangspunkt i en folkegruppe vi nordmenn selv har undertrykt gjennom en aggressiv fornorskingspolitikk. Men slik ble det ikke.

Det er på tide med et eksempel på kulturell appropriasjon. Miley Cyrus hadde i en periode rastafletter og la om stilen sin til hip hop. Begge deler er kulturelle elementer med røtter i afrikansk-amerikansk kultur, og Cyrus ble kritisert for å stjele fra en kultur som hun, en privilegert hvit kvinne, ikke hørte til. I tillegg brukte hun svarte statister i musikkvideoene sine og ble kritisert for å bruke disse menneskene til egen profitt.

De fire årene jeg gikk på college i USA var kulturell appropriasjon stadig et hett tema. Det var til og med del av orienteringsprogrammet da jeg startet. Vi ble oppfordret til å unngå å kle oss i kulturelle plagg som kunne virke støtende. Jeg tenkte at det ikke kom til å bli så vanskelig. Men jeg må innrømme at det var mange sosiale koder å holde kontroll på, og fra tid til annen klarte jeg å støte ulike mennesker jeg møtte på min vei. Jeg ba som regel om unnskyldning selv om jeg ikke alltid forsto hvorfor de følte seg krenket.

En gang ble det bråk da en student sendte inn klage på navnet til en suppe i kantinen. Den het «African peanut soup». Jeg husker at da jeg leste navnet, tenkte jeg at det måtte være en veldig stor peanøtt. Men slik tenker nok ikke folk flest. Jeg tror navnet ble endret til «West African peanut soup» før skoleåret var over for å snevre inn og unngå å generalisere hele kontinentet. 

«African peanut «soupgate»» skulle vise seg å bare være peanøtter i forhold til « Sombrerogate». «Sombrerogate» ble utløst av en rik hvit jente på universitetet. Det som skjedde var at «sombrero girl» (kallenavnet hun fikk etter skandalen) møtte opp beruset i mathallen med en sombrero på hodet.

En student av meksikansk opphav gikk så opp til henne og spurte hvorfor hun hadde på seg en sombrero. Hun svarte at hun likte å drikke tequila, og at det ikke var et problem siden hun hadde fått hodeplagget av foreldrene på ferie i Canada. Studenten som konfronterte «sombrero girl» prøvde å forklare at dette var et spesielt plagg for ham og hans kultur og at det var upassende av henne å bruke det fordi hun hadde en fiks idé om å bli drita på tequila.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Resultatet ble en splittet campus. Den ene halvparten mente at hun hadde gått over streken og den andre så ikke problemet og kalte en hatt for en hatt. Det førte til flere svært opphetede møter der studenter, professorer og ledelsen delte sine meninger. «African peanut «soupgate»» er utvilsomt et eksempel på en krenkelseskultur som har gått for langt. Ikke bare fordi Afrika er et kontinent og derfor vanskelig å krenke, men også fordi det er snakk om en suppe. 

Samtidig, når man kjenner til amerikansk historie og det enorme klasseskillet mellom de ulike demografiske gruppene, er det lett å kjenne en viss medfølelse for den meksikanske studenten som konfronterte «sombrero girl». I USA finnes det stereotype oppfatninger av meksikanere som late og harde på flaska. At den hvite jenten valgte å bruke en sombrero som sitt festantrekk er derfor problematisk i en slik setting.

Og her kommer spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til at en norsk finansminister kler seg i et kostyme inspirert av klærne til den amerikanske urbefolkningen? Er hun, som en hvit kvinne plassert på den andre siden av Atlanterhavet, i en maktposisjon over en marginalisert gruppe mennesker som hun ikke deler historie med? Mer overbyggende, i hvilken grad har hvite mennesker, en utvilsomt mer privilegert del av verdens befolkning, et kollektivt ansvar for grupper vi personlig ikke har noe med å gjøre? Jeg har ikke svaret, men jeg tror ikke Siv Jensen i indianer-kostyme kan regnes som den ultimate manifestasjonen av hvite privilegier. 

Vi må kunne ta hennes intensjoner med i betraktningen før vi dømmer. Vi må huske at Siv Jensen vokste opp i en tid da man lekte cowboy og indianer, ikke cowboy og amerikansk urfolk, før vi skjeller henne ut. Jeg har kanskje ikke så mange svar, men jeg har et forslag til hvordan vi kan føre denne debatten videre på en konstruktiv måte. I stedet for å sette enkeltpersoner i gapestokk for deres feilsteg, må vi bli flinkere til å informere om hvorfor vi mener at et antrekk ikke er passende, hvorfor vi mener det kan virke krenkende for allerede marginaliserte grupper. 

Det er ikke min jobb å fortelle folk hvordan de skal kle seg på karneval og at folk bør tenke seg om før de kler seg, er ikke akkurat en banebrytende påstand. For alt jeg vet er karneval den eneste situasjonen hvor folk kan kle seg ut lik en kultur de verdsetter, men ikke tilhører. Til slutt vil jeg gi et lite tips til de som fører kulturell appropriasjon som sin kampsak. For å bli forstått, må man vise at man er villig til å se nyansene og gå sitt publikum i møte. Om man ønsker å endre folks holdninger, kan man ikke bare peke og si «du er hvit og burde visst bedre.» En slik skammeliggjøring gjør kanskje de røde rosa i kinnene, men også de blå mørkeblå.

--

Stian Lothe jobber som juniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået Apeland

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger