Hovedinnhold

Ingen bringer blomster til den skilte

<p>BRUDD: – Bilen må til EU-kontroll hvert tredje år, og vi går til gynekologen hvert år og til tannlegen annethvert. Hva hvis man hadde hatt årlig ekteskapskontroll, skriver Sanna Sarromaa.</p>

BRUDD: – Bilen må til EU-kontroll hvert tredje år, og vi går til gynekologen hvert år og til tannlegen annethvert. Hva hvis man hadde hatt årlig ekteskapskontroll, skriver Sanna Sarromaa.

Foto: ANNEMOR LARSEN, VG
Sorgen over å ha mistet en ektemann og en familie snakker de færreste imidlertid offentlig om, enda den er så utrolig vanlig.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter 

«Kondolerer. Dette inntreffer halvparten av oss og tar 30 år å komme over», hadde en kollega av min venninne sagt til henne da hennes mann gikk fra henne i jula for to år siden.

Jeg var hos henne forrige uke – felles skjebne, felles trøst. Venninnen min har vært sykmeldt, på og av, i to år, og går fremdeles i terapi. Selv er jeg i ferd med å avslutte mitt tyngste år noensinne. Jeg har også fått min andel av sykmeldinger og terapitimer. Legen kan ikke skrive «skilsmisse» som diagnose, så på legespråket og i statistikken snakker vi om depresjoner og søvnforstyrrelser. De er jo riktige og sanne, men langt nær hele sannheten. De er bare symptomer. Det er som å skrive «hoste» når man har lungekreft.

Skilsmissene er ikke kostbare bare for individene. De koster samfunnet millioner av kroner i året, både i form av disse sykmeldingskoder som dekker over en persons sorg og ulykke og ytelser som blant annet økt barnetrygd.

Sorgen over å ha mistet en ektemann og en familie snakker de færreste imidlertid offentlig om, enda den er så utrolig vanlig. Den anerkjennes ikke engang som sorg, kanskje nettopp fordi det er så vanlig? Eller kanskje fordi man anses som delskyldig i sin egen skjebne? Ingen bringer blomster til den skilte.

Vi, venninnen min og jeg, snakket om hvor mye enklere og mer nobelt det hadde vært å ha blitt enker. Sorgen vår, og sorgen til barna våre, hadde vært så mye mer synlig, konkret og håndterlig – og sosialt akseptert. Nå er den nesten skamfull og tabubelagt. Både jeg og min venninne har fått beskjed om at vi har sørget nok, og at vi for all del måtte slutte å sutre og komme oss videre. For vår egen skyld, visstnok.

Gjerne det. Jeg hadde aller helst gått videre så det dundret og bare vært happy hele tiden om det hadde vært så enkelt som alle velmenende folk vil ha det til. Vi satt der, to triste ekskoner, som har prøvd å stable livet til oss selv og barna på beina etter en personlig katastrofe. Ingen av oss har helt lykkes ennå. Skal det fortsatt ta 29 år?

Da jeg i mitt gifte liv prøvde å bli gravid med diverse behandlinger både i inn- og utlandet, var det vondt å se alle babyer og gravidmager. Jeg var 24 år, og burde hatt den biologiske klokken på min side. Nå er jeg 38 år. Det er også altfor tidlig å bli skilt! Nå gjør alle intakte familier vondt. Ser jeg en far sammen med mor og barn, vil jeg bare rømme. Hvorfor har de lykken som jeg mistet? Jeg er som et barn som vil rope «Urettferdig», enda jeg er gammel nok til å vite at det er nettopp det livet er – urettferdig.

Les videre: Det er meningen jeg savner i Norge – jeg betrakter landet gjennom et vindu

Jeg hadde én gang en kollega som ble skilt. Hun hatet uttrykk «skilt». Det henviste bakover, alle andre sivilstatuser handler om nåtiden. «Hvorfor skal jeg defineres av at han gikk fra meg», spurte hun.

For meg er det ikke det verste å være skilt som status. Verst for meg er denne høyst ufrivillige og vonde «barnefrien». Det er som om jeg ikke er mamma lenger når jeg ikke har barna. Jeg hater hele begrepet – jeg har jo aldri verken ønsket eller krevd noe fri fra barna mine!

Før i tiden, da familien min var hel, var det å ha barnefri frivillig og velkomment. Jeg brukte tiden alltid konstruktivt: Jeg jobbet, jeg leste, jeg ryddet, jeg vasket og jeg trente. Vet dere hva jeg gjør nå? Jeg bare soser rundt! Jeg tusler og pusler uten å få til stort. Dette året er ikke bare det tyngste, men også det mest ineffektive og uproduktive året jeg har hatt. Jeg hadde faktisk planlagt å skrive en bok i 2017. Det ble det ingenting av. Jeg har fått skrevet fem kronikker. Jeg tror fire av dem har handlet om skilsmisse, fra litt ulike synsvinkler, men med den samme melankolien. Og det er jeg, Sanna Sarromaa, som pleide å dundre på med slagkraftige fyrverkerier om at nordmenn var ditt og datt, sykmeldte og tafatte. Nå er jeg sykmeldt og tafatt selv!

Når jeg ikke har barna, ser jeg hele tiden på klokka og vet akkurat hva de gjør. Selv gjør jeg ingen verdens ting. Jeg vet også nøyaktig hvor mange timer det er til jeg treffer dem igjen. Mens jeg venter, hører jeg på Ina Wroldsens «Strongest» på repeat.

Les også: Hvorfor synes folk det er tull med skilsmissejournalistikk?

Jeg vet at det ikke finnes noe alternativ, eller at alternativet er mye verre. Det er vel ingen som ønsker å leve i et forhold der bare den ene elsker. Vår gamle au pair fra Filippinene – fra tiden jeg hadde tre barn under tre år – giftet seg da hun var svært ung. Hun har prøvd å skille seg de siste ti årene uten å lykkes fordi Filippinene ikke tillater skilsmisse. Jeg vet at skilsmisser i Norge har kommet for å bli. Men kunne man begrenset utbredelsen og skadeomfanget?

Bilen må til EU-kontroll hvert tredje år, og vi går til gynekologen hvert år og til tannlegen annethvert. Hva hvis man hadde hatt årlig ekteskapskontroll? Tenk om samfunnet hadde innkalt oss til en samtale, og henvist videre de som trenger parterapi. Da kunne noe av skilsmissenes kostnader flyttes til forebygging – og alle vet jo at forebygging er mye billigere. På samme måte som samfunnet ser på kostnadene ved dårlig HMS-arbeid på arbeidsplassen, kunne samfunnet fokusere dårlig HMS i ekteskapet.

De samme folkene som sitter på familievernkontorene rundt omkring i landet og ikke tør å mene noe når skilsmisse er et faktum og barna skal fordeles, kunne jo brukes mye bedre og mer effektivt i forkant. Familieterapeutene kunne veilede par når de fortsatt er par. Etter at det har skjært seg, er det nemlig deres mandat å være nøytrale. De er så nøytrale at de blir totalt nytteløse. Det er hyggelig når mor og far er enige, og familievernkontoret kan stemple dem ut, men det er absolutt ingenting de skulle sagt når mor og far ikke er enige. Da er man advokatmat – og skilsmissen blir bare dyrere og lengre, både emosjonelt og økonomisk.

For noen uker siden var det en mann i A-magasinet som skrev til samlivsterapeuten Frode Thuen om at han ikke ønsket å være medvirkende til det som hadde rast sammen hans verden. Han ville ikke skrive under på skilsmissepapirer. Jeg følte med ham. Thuen lovte imidlertid at de fleste, selv de forlatte, ville få det bedre innen et par år. Altså to, ikke 30. Det ga et håp for 2018.

Jeg har en kjøleskapsmagnet med et sitat som påstås å være av selveste Winston Churchill. «Når du går gjennom et helvete, fortsett å gå.» 

Jeg lover.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger