Hovedinnhold

100 år siden tsarens fall

Det er i dag 100 år siden tsar Nikolaj II ble tvunget til å gå av i den første av Russlands to 1917-revolusjoner. Russerne vil neppe ta til gatene på samme måte i 2017.

Da den siste tsaren ble begravet i St. Petersburg i 1998, møtte jeg Romanov-familiens overhode på det tidspunktet. Han het også Nikolaj og ville ha vært Nikolaj III om Russland fortsatt hadde vært et tsardømme.

– Takk Gud for at jeg ikke er tsar her i landet, smilte den distingverte herren da jeg spurte om hva han ville gjøre om han hadde vært monark. 

"Putin har aldri lagt skjul på at han frykter at Russland skal oppleve «fargede revolusjoner», som dem vi har sett i flere av nabolandene.

Levningene av Nikolaj II ble begravet på 80 årsdagen for at han og familien ble henrettet i kjøpmannen Ipatievs hus i Jekaterinburg juli 1918.

Det var kvinnene på spinnerifabrikken som først gikk ut på gatene i 1917, i fortvilelse over at de ikke hadde mat til å fø sine barn. Protestene spredte seg raskt i den daværende russiske hovedstaden Petrograd, senere Leningrad, i dag St. Petersburg.

Åtte måneder senere kom den neste revolusjonen og bolsjevikene, anført av Vladimir Lenin, overtok makten og beholdt den til Sovjetunionens sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet.

Den gang, for 100 år siden, var det altså sult som gjorde at folk protesterte mot tsaren. Revolusjoner skyldes ofte det. Russland har opplevd økonomisk nedtur de siste årene, både på grunn av lavere oljepriser og sanksjonene fra vesten. Men russerne er vant til å slite, til at livet ikke alltid er så enkelt. 

Problemene skulle være til å leve med nå: middelklassen kan kanskje ikke dra på badeferie til Spania eller skiferie til Østerrike som før, men det skulle ikke være nok til at det skulle bli noen revolusjon.

Dessuten: Dagens russiske tsar, president Vladimir Putin, er jo en populær politiker, mer populær enn noen gang. Annekteringen av Krim og den nasjonalistiske holdningen i Kreml de siste årene har bare gitt ham ytterligere støtte i folket.

VG-kommentar: «Hva hvis russerne kommer?»

Putin har aldri lagt skjul på at han frykter at Russland skal oppleve «fargede revolusjoner», som dem vi har sett i flere av nabolandene. Selv om presidenten har en støtte i folket på over 80 prosent, er han tilsynelatende livredd for at dette skal «smitte» til Russland.

De såkalte Bolotnaja-protestene i 2011 og 2012 viste at det ikke er helt utenkelig. Skjønt – i dag har Putin et enda sterkere grep om russerne. Vi skal også huske på at demonstrasjonene den gang skjedde i den perioden som Dmitrij Medvedev var president og Putin statsminister (fordi han ifølge forfatningen ikke kunne fortsette som president i mer enn to perioder etter hverandre).

Les også: «Når den russiske bjørnen bråvåkner»

I dag er patriotismen stor. Selv om de må spare en måned ekstra for å få råd til å kjøpe ny flatskjerm, har de færreste russere noe ønske om å gjøre revolt.

Det handler mer om en stagnasjon, kanskje minner den om Brezjnev-tiden, som tross alt ikke førte til noe folkelig opprør i hans regjeringstid fram til 1982.

Putin er tydelig opptatt av å holde seg orientert om hvilke strømninger som er i samfunnet. Det gjør han fordi han er en intelligent mann som forstår at ting kan snu fort, ikke minst i russisk politikk.

Det har ikke vært noen stor markering av 100 år til nå. Kanskje fordi de to revolusjonsjubileene er litt plagsomme for Putin. For han vil jo helst fremstille Russlands historie som en eneste stor triumf. Og er det noe Putin – og folk flest – ikke vil ha, så er det revolusjon, men stabilitet og samhold. 

Som Russland har opplevd de siste årene med Krim-annekteringen og en samlet front mot vestens sanksjoner som de to viktigste ingrediensene, sammen med bråket omkring doping i Sotsji-OL.

Om det blir noe mer markering av oktoberrevolusjonen, med alt hva den førte med seg, er mer åpent. Putin sa en gang at Sovjetunionens sammenbrudd var «det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe», og selv var han en del av det som KGB-agent. 

<p><b>TRIO:</b> Lenin, Stalin og Putin. </p>

TRIO: Lenin, Stalin og Putin. 

Foto: Alexander Demianchuk, Reuters

Dagens styre i Kreml ser seg ikke tjent med en kategorisk fordømmelse av Sovjet-tiden. Men mens vi i vesten er flinke til å peke på ting som avviker fra hvordan vi mener Russland burde håndtere sin egen fortid, så skal det også sies at det er eksempler på det motsatte.

Les også: Kasparov sammenligner Putin med Stalin

Ja, Putin har sagt positive ting om Josef Stalin, men han har også fordømt Stalin som en kriminell diktator.

Uansett er Putin altså mest opptatt av å bruke historien til å samle russerne, mer enn å hvitvaske historien.

Og sånn sett er ikke den folkelige februar-oppstanden så mye å styre med, sett fra et Putin-perspektiv.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger