Hovedinnhold

Ernas politikk har det gjort det vanskeligere for oss med en psykisk lidelse

<p>IKKE POLITIKK FOR PSYKISK SYKE: – Solberg har påtatt seg rollen som en beskytter av de med hull i CV-en og de med psykiske lidelser, men politikken hennes og det regjeringen har vedtatt de siste fire årene, har gjort at de hun skulle beskytte, må lide i det små, skriver kronikkforfatteren. </p>

IKKE POLITIKK FOR PSYKISK SYKE: – Solberg har påtatt seg rollen som en beskytter av de med hull i CV-en og de med psykiske lidelser, men politikken hennes og det regjeringen har vedtatt de siste fire årene, har gjort at de hun skulle beskytte, må lide i det små, skriver kronikkforfatteren. 

Foto: Audun Braastad, NTB scanpix
Erna Solberg bruker kanskje store ord i sine nyttårstaler, men i realiteten har det blitt mer belastende å ha en psykisk lidelse under regjeringen hennes.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

JOACHIM AGERUP LØKKEVIK, forfatter, tidl. student ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo og medl. i Arbeiderpartiets Homonettverk.

Jeg ble første gang behandlet i psykiatrien januar 2008, da på grunn av depresjon basert på private og studiemessige årsaksforklaringer. Siden da har jeg vært innlagt én gang til for alvorlig depresjon med selvmordsforsøk, deretter tre ganger grunnet manisk psykose. 

<p>JOACHIM AGERUP LØKKEVIK.</p>

JOACHIM AGERUP LØKKEVIK.

Foto: PRIVAT

Hele tiden var jeg student ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo. Jeg måtte to ganger begynne på et nytt kull, da jeg måtte ta opp semestre. Jeg ble satt på den ene medisinen etter den andre, og alle mine forsøk på å få senket dose, eller frustrasjon over at jeg følte meg som «levende død» av bivirkningene av medisinene, ble møtt med at jeg helst ikke burde snakke så høyt om det og bare ta medisinene mine. Høsten 2010 ble jeg deprimert igjen, og da valgte jeg å avslutte studiet etter sju semestre og gjøre det om til en bachelor, noe som var første gang i Universitetet i Oslos historie. Derfor måtte det bli tatt opp av programrådet.

Jeg bestemte meg for å fortelle min historie gjennom å utgi en bok, «OSLO 2012: En psykose». Tredje opplag av boka er nå i salg, og har tydeligvis truffet en nerve i debatten i Norge, da den selger som aldri før, og har blitt tatt opp av blant annet Akademika og Bokklubben Ex Libris.

Da jeg ga ut boka i 2011, var det min historie om en kritikkverdig behandling av meg av psykiatrien i Norge, og epilogen i boka ble trykket som et debattinnlegg i en norsk riksdekkende avis.

Jeg skriver om meg selv som et alter ego i boka, for med stigmaet av å ha en psykisk sykdom, var jeg ikke klar for å møte verden som meg selv, merkelig nok da jeg faktisk skrev en bok. Jeg har blitt møtt med skepsis av kolleger og sjefer, venner og familiemedlemmer. Siden jeg første gang ble syk, har alt blitt sett i lys av at jeg har bipolar lidelse.

Jeg har vært i NAV-opplegg i ni år, men ingen steder der jeg fikk praksisplass eller vikariater ville ansette meg på fast basis. Jeg følte hele bestandig at arbeidsplassen ikke hadde ressurser, hverken penger eller involvering, til å kunne ha meg som ansatt. Nå er jeg 40 prosent uføretrygdet.

28. september kommer oppfølgeren til boka. Den blir på en måte lillebroren, og den rake motsetningen. Dette blir mer som en oppskriftsbok for hvordan jeg har taklet livet de siste to årene.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg har på egen hånd tatt ansvar for egen behandling, der behandlerne hører på meg, og jeg ikke på dem. Jeg har også funnet min personlig metode, som strikking, såing av frø og hobbygartnervirksomhet, gåturer og lignende. Dette holder lidelsen i sjakk.

Da Høyre vant valget i 2013, og Erna Solberg holdt sin første nyttårstale samme år, var det mange som jublet da hun oppfordret bedrifter til å ansatte folk med hull i CV-en, og også de med en psykisk diagnose. Paradokset er da at Solbergs politikk har gjort det mye vanskeligere for oss med en psykisk lidelse å leve i Norge. Mange av oss er enten delvis eller helt uføretrygdede, ofte har vi barn. Solberg har nærmest gått i krig med de uføretrygdede, der hun har kuttet i barnetillegget, gjort behandlingstilbud dyrere, og økt grensen for frikortet.

Samtidig har Høyre innført fraværsgrensen i skolen, slik at det omtrent er umulig å få en time hos sin fastlege nå, da man må vente i flere måneder grunnet skoleelever som tar all tid. 

Det nytter ikke å bare oppfordre bedrifter og arbeidsgivere generelt til å ansette de med en psykisk diagnose, uten å lage noen handlingsplaner for hvordan dette skal gjøres. Det burde være krav til at man må ansette de med en diagnose, på lik linje som visse arbeidsplasser har krav til kjønnsfordeling.

Erna Solberg bruker kanskje store ord i sine nyttårstaler, såkalte ord hun kan smykke seg meg, men i realiteten har det blitt en belastning å ha en psykisk lidelse under regjeringen hennes. Jeg håper på et regjeringsskifte 11. september, slik at vi som er på bunnen slipper opplevelsen av å bli ranet, samtidig som våre penger går til den desidert rikeste andelen av befolkningen.

Solberg har påtatt seg rollen som en beskytter av de med hull i CV-en og de med psykiske lidelser, men politikken hennes og det regjeringen har vedtatt de siste fire årene, har gjort at de hun skulle beskytte, må lide i det små.

De med psykiske lidelser kan ikke bli kastet under båten på denne måten lenger.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger