Hovedinnhold

En riktig avgjørelse der og da

<p><b>VANSKELIG, MEN RIKTIG:</b> – Politiske avgjørelser tas ikke i retrospekt, de tas i <i>realtime</i>. Norsk krigsdeltakelse i Libya våren 2011 var en vanskelig avgjørelse å ta. Men den var riktig da den ble tatt, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra den libyske byen Misrata ett år etter diktatorens fall.<br/></p>

VANSKELIG, MEN RIKTIG: – Politiske avgjørelser tas ikke i retrospekt, de tas i realtime. Norsk krigsdeltakelse i Libya våren 2011 var en vanskelig avgjørelse å ta. Men den var riktig da den ble tatt, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra den libyske byen Misrata ett år etter diktatorens fall.

Foto: Harald Henden, VG
Norsk krigsdeltakelse i Libya våren 2011 var en vanskelig avgjørelse å ta. Men den var riktig da den ble tatt.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

NILS AUGUST ANDRESEN, redaktør i Minerva

THOR EGIL BRAADLAND, samfunnsgeograf og SV-medlem

Livet for vanlige folk er verre nå enn under Gaddafis regime. Den fysiske, sosiale og økonomiske tryggheten er revet bort, ifølge Morten Bøås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Libyere som opponerte mot Gaddafis styre, risikerte forfølgelse og tortur. Likevel var det mulig å leve forutsigbare liv med en viss materiell velstand for dem som aksepterte systemet.

<p>Nils August Andresen.<br/></p>

Nils August Andresen.

Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Kunne det gått annerledes? Kunne det gått bedre? I hvilken grad kan man si at norsk bombing av Libya har bidratt til denne situasjonen?

Ingen fasit

Svaret er at det vet vi ikke. Historien gir oss bare ett forsøk. Vi kan ikke gå tilbake og prøve igjen. Vi får alltid se hvordan det gikk, vi får aldri se hvordan det kunne gått. Å gjette på hva som ellers ville skjedd, er en øvelse uten fasitsvar.

Professor Terje Tvedt påstår det motsatte. Han kaller Libya-deltakelsen et «nasjonalt traume», og påpeker det store gapet «mellom offentlig entusiasme for krigen, og resultatene av den».

<p>Thor Egil Braadland.<br/></p>

Thor Egil Braadland.

Norge handlet, på bakgrunn av et vedtak i FNs sikkerhetsråd, sammen med en rekke andre land, ut fra faren for en umiddelbart forestående massakre på 700 000 sivile i Benghazi, varslet i Gaddafis tale 17. mars 2001, der han sa at han ikke ville vise verken nåde eller medlidenhet. Da regimet kjørte fram sitt tunge skyts for å knuse opprøret, vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973, som ga FNs medlemsstater folkerettslig mandat til med «alle nødvendige midler» å beskytte sivilbefolkningen i Libya.

Parallell til Syria

Ville Libya vært et friere og mer fredfullt land om ikke Norge hadde deltatt i å bombe landet i 2011?

Ett scenario er dette: Borgerkrigen kunne fortsatt lenge, med høy eller lav intensitet. Gaddafis regime ville blitt mer repressivt som en respons, med økt potensial for radikalisering – og mulige konsekvenser også for vestlige land.

En slik utvikling har vi sett i konflikten hvor Norge ikke grep resolutt inn militært, nemlig Syria.

Derfor blir det for enkelt å konkludere med at alt hadde vært bedre om Norge ikke grep inn. 

LES: Den norske bombesikkerheten

Naive politikere?

Det blir også feil å angripe norske politikere for naivitet. Tvedt kritiserer norske stortingspolitikere for deres tro på at de norske bombene skulle være «hardtslående argumenter for fred og menneskerettigheter». Demokrati innføres ikke ved bomber, er hans argument.

Det er et betimelig synspunkt, om det var sant. Men mente stortingspolitikerne dette om Libya? Er politikerne virkelig så enkle?

Sannheten er at politikerne var mye mer reflekterte rundt disse dilemmaene enn det Tvedt formidler. Statsminister Jens Stoltenberg var helt på Tvedts linje da han i Stortinget sa at «Bruken av militær makt leder i seg selv ikke til en politisk løsning på de sammensatte konfliktene i Libya. Ja, en militær intervensjon kan i seg selv gjøre slike konflikter dypere». Han la også til: «I tilfellet Libya sto verdenssamfunnet overfor flere langt fra perfekte handlingsalternativer». Partileder i SV Kristin Halvorsen var tydelig på at det «bare er politiske samtaler og forhandlinger som kan løse situasjonen». 

LES: Libya ble sviktet etter intervensjonen

Støtte til FNs strategi

Tvedt fordummer norsk politikk ved å unnlate å formidle disse sitatene. Spørsmålet som norske politikere sto overfor, og måtte svare på, på noen dagers og timers varsel for fire år siden, var ikke om man kunne bombe noen til fred, men om man kunne hindre en stor katastrofe ved å gjennomføre en liten katastrofe.

Det er ingen lett avgjørelse, men begrunnelsen for angrep var Folkeretten og støtte til FNs strategi for beskyttelse av befolkningen med alle nødvendige midler.

Der lett å sitte fire år etterpå og glemme at å støtte menneskerettighetene også er plikten til å hindre det alle rapporter fra bakken mente var et varslet folkemord.

Rwanda og Srebrenica

Det betyr ikke at det er enkelt. Norge har valgt annerledes i andre situasjoner. Det er den samme problemstillingen som vi står overfor når det gjelder IS, og som vi sto overfor i både Srebrenica og i Rwanda. Dilemmaet er hvorvidt det å være for fred alltid er det samme som å være pasifist. I våre øyne er det ikke det. På noen gitte kriterier bør og kan man gå til krig.

Tvedt skriver at det var stor internasjonal motstand mot krigen i Libya, og at den arabiske liga var skeptisk. Dette er en historiefordreiing. Det var den arabiske liga som sto bak forslaget om flyforbudssonen. Denne resolusjonen ga FN-mandat til bombingen, og også en forventning om at medlemsstatene skulle delta i de militære operasjonene.

Det er imidlertid riktig at den arabiske liga snudde da de etter hvert skjønte at NATO-landenes angrep i større og større grad dreide mot en jakt på Gaddafi.

Etterpåklokskapens luksus

Men dette skjønte Norge også. På SVs landsstyremøte i mai ble det vedtatt å trekke de norske flyene ut, som ett av de første landene. Bakgrunnen var at man så at NATO-landene, særlig Storbritannia og Frankrike, dreide operasjonen til å bli en jakt på å felle Gaddafi, som var tydelig mot FNs vedtak.

Debatten om Libya preges i dag av en rekke personer som i perfekt retrospekt, med stor sikkerhet kan fortelle om hva som ble gjort rett og hva som ble gjort feil i 2011. Det er en luksus som de færreste politikere har. Politiske avgjørelser tas ikke i retrospekt, de tas i realtime. Norsk krigsdeltakelse i Libya våren 2011 var en vanskelig avgjørelse å ta. Men den var riktig da den ble tatt.

Forslaget om en granskning er nå oppe. Det er en god idé. Norge har mye å lære. Vi kan ikke ha det slik at den mest alvorlige beslutningen noen politiker noen gang må fatte, blir tatt uten offentlig diskusjon. Grunnloven delegerer dette ansvaret til regjeringen, i sine lukkede møter. Kanskje kan vi få ut av dette noen regler, noen dogmer for hva som skal til før Norge sender soldater til krig i utlandet, slik SVs Bård Vegar Solhjell har tatt til orde for. At Stortinget diskuterer norsk krigsdeltakelse i åpent møte i forkant av en norsk deltakelse, burde vært et grunnleggende krav, slik det for eksempel gjøres i Danmark.

En granskning vil likevel ikke skru klokka tilbake.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger