Hovedinnhold

Kronikk: Utenlandsopphold på godt og vondt

Noen barn med innvandrerbakgrunn sendes til utlandet mot sin vilje. De må få hjelp. Andre flytter av ulike grunner til utlandet.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Hilde Lidén, Anja Bredal og Liza Reisel, Institutt for samfunnsforskning

Flere av disse opplever utenlandsoppholdet som en berikelse. De må få anerkjennelse. Atter andre er ambivalente; de må møtes med åpenhet.

Med økt globalisering vil stadig flere barn vokse opp med tilhørighet til flere land. Det kan være barn i «norske kolonier» i Spania eller Thailand, av misjonærer, diplomater eller bistandsarbeidere, eller barn av innvandrere som tilbringer noen år i foreldrenes hjemland, eller i andre land.

På oppdrag for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har vi sett på den siste gruppas erfaringer, med vekt på norsk-pakistanske og norsk-somaliske familier. Rapporten Transnasjonal oppvekst. Om lengre utenlandsopphold blant barn med innvandrerbakgrunn lanseres nå i dag.

Bedre utgangspunkt for integrering

«Etterlatte barn» og «de tomme pultene» har fått oppmerksomhet det siste tiåret. Mange er bekymret for minoritetsbarns utenlandsopphold, men ofte er bekymringen altfor generell og forenklet. Barna og ungdommene gjøres til ofre, og foreldrene fordømmes. Slike negative stereotypier fungerer kontraproduktivt. Erfaringer med ekskludering og diskriminering er nemlig én av årsakene til utenlandsopphold.

Dessuten er det ikke grunnlag for ensidig negative beskrivelser av foreldre, barn og unges ønske om å vedlikeholde en transnasjonal tilhørighet. Flere har positivt utbytte av årene i utlandet, særlig der de har bodd sammen med mor eller hele familien og fått god utdanning. De mener oppholdet har gitt dem et bedre utgangspunkt for integrering og tilhørighet i Norge. De har blitt tryggere på sin flerkulturelle identitet, har lært å sette pris på livet i Norge, og er mer motivert for videre utdanning. Spesielt gjelder dette for norsk-somaliere med dårlig erfaring fra norsk skole.

Andre vi har snakket med er mer ambivalente og forteller om krevende overganger, både ute og tilbake i Norge. Tap av norskferdigheter går igjen. Og unge som er blitt vant til tydelig strukturerte læringsopplegg og regelstyrt disiplin i utlandet, kan få problemer i møte med ansvar for egen læring og tilsynelatende frihet i norsk skole. Vi ser at en del foreldre undervurderer disse vanskene, og det er stort potensiale for dialog og veiledning. Minoritetsbarns utenlandsopphold må inkluderes når norsk skole skal tilpasse seg elevers ulike behov og forutsetninger.

Bekymringene må spisses

Bekymringene for utsendte og etterlatte barn er langt fra grunnløse. Men de må spisses mot de barna som er sårbare, i fare eller som risikerer å miste hjemlandet sitt, Norge. Vi tenker særlig på relativt store barn og unge som sendes mot sin vilje, fordi foreldrene mener de er blitt «for norske» eller på andre måter trenger et korrektiv. De lures med på feriereise, fratas reisedokumenter, og etterlates hos slektninger eller sammen med mor, mens far returnerer til Norge. Her er det grunn til bekymring, men framfor alt handling.

Det siste tiåret har media gjentatte ganger tatt opp myndighetenes ansvar for misjonærbarna, Spaniabarna, bortførte barn og etterlatte barn. Diskusjonen har vært lite helhetlig, men et gjennomgående tema har vært barnevernets begrensede mulighet til å hjelpe. Dagens barnevernlov gjelder ikke for barn som oppholder seg i utlandet, uavhengig av om foreldrene befinner seg i Norge. Vi finner at myndighetene har fokusert på begrensningene og ikke mulighetene i barnevernets handlingsrom. Dessuten var oppfatningen lenge at folkeretten forhindret Norge i å endre loven, noe som i ettertid viser seg som en unødig streng tolkning. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har nylig foreslått at barnevernloven også skal omfatte barn som er bosatt i Norge og oppholder seg (midlertidig) i utlandet. Sverige har hatt dette tilknytningsprinsippet lenge.

I dag skal det mye til for at utenrikstjenesten kan hjelpe et barn mot foreldrenes vilje. Kravet er «akutt fare for liv og helse». Vi etterlyser en nærmere avklaring av dette premisset. I flere tilfeller må barn vente til de blir 18 år før de får egne reisedokumenter og kan returnere. For de som ikke er statsborgere kan døra til Norge - deres hjemland - være stengt for godt. Vi anbefaler en utvidet adgang til å utstede nødpass til barn uten foreldres samtykke, etter svensk modell. Dessuten foreslår vi en strafferettslig utredning. Overordnet spør vi om det er rimelig at foreldre kan dømmes for å unndra barnet den andre forelderens omsorg, men tilsynelatende har full rett til å unndra barnet omsorg fra begge foreldre.

Nye tider, ny virkelighet

Økt globalisering betyr at også overgrep, omsorgssvikt og rettighetsbrudd mot barn spenner over landegrensene. Dette skaper komplekse rettslige utfordringer og Norges handlingsmuligheter er begrensede. Vi mener likevel norske myndigheter har mye å gå på før regelverk og kompetanse er tilstrekkelig tilpasset nordmenns transnasjonale liv.

LES OGSÅ: KADRA YUSUF: Når ferien blir et mareritt.
LES OGSÅ:  Sjokkrapport.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger