Hovedinnhold

No man is an island

<p>NYTENKER? – Hvordan tenker den katolske kirke om skjærsilden i dag? Ja, det kommer litt an på hvem du spør. En som har levert en radikal nytenkning av temaet, er den katolske teologen Joseph Ratzinger, senere kjent som pave Benedikt XVI. </p>

NYTENKER? – Hvordan tenker den katolske kirke om skjærsilden i dag? Ja, det kommer litt an på hvem du spør. En som har levert en radikal nytenkning av temaet, er den katolske teologen Joseph Ratzinger, senere kjent som pave Benedikt XVI. 

Foto: AFP
Finnes det en himmel hvor voldsmann og offer lever sammen i evig glede? Bare skjærsilden muliggjør en så absurd tanke.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

KIM LARSEN, katolikk og lærerutdanner ved NLA Høgskolen i Bergen

Ved inngangen til helvete i Dantes guddommelige komedie, står disse ordene skrevet: «La alt håp fare, dere som her går inn». I dette store litterære verket leser vi om mennesker som stekes i sitt eget fett, de druknes og kveles, de lider i gjørme og hete, og det blir bare verre og verre jo dypere ned i helvete man kommer. Her spares det ikke på litterære virkemidler. Menneskene straffes til sin egen last, den kardinalsynd de aldri ville kvitte seg med i det jordiske livet. De hissige går løs på hverandre. De klorer, slår og biter. De sløve ligger og gurgler i en mudderdam.

<p>Kim Larsen. </p>

Kim Larsen. 

Helvete, slik Dante forestiller seg det, er et håpløshetens sted – og hans guddommelige komedie er kanskje den første skikkelige horror-fortellingen i europeisk litteratur. Likevel er det håp for noen, men ikke for dem som befinner seg i de nedre gemakker. Først når Dante beskriver skjærsilden og paradiset, aner vi at straffen og pinslene kan ta slutt. For hvis du er så «heldig» at du har nådd skjærsildsberget, da er det bare å bite tennene sammen, ta din straff og be dine bønner. Snart viskes den syndige tilbøyeligheten ut. Snart venter paradiset.

Ifølge Dante er straffen og lidelsen de døde opplever i skjærsilden, helt ulik den som råder i helvete. I skjærsilden er det håp for menneskene. Tiden er kanskje lang, men den er forbigående, og oppholdet har en rensende hensikt. Vandringen oppover de syv etasjene på skjærsildsberget medfører at de syv dødssyndene – hovmodet, grådigheten, misunnelsen, raseriet, lysten, fråtseriet og latskapen – vaskes bort. Dette oppleves som en lidelse og er en straff som den enkelte må gjennomleve. I Dantes forestillingsverden er skjærsilden den tunge veien man må gå for å få renset bort den siste rest av ondskap som fremdeles kleber ved mennesket.

Dantes fargerike forestilling om skjærsildens straffende og rensende aspekt har preget vår forståelse av denne tilstanden mellom himmel og helvete helt siden det kirkelige dogme om «det tredje dødsriket» kom i 1274.

Men hvordan tenker den katolske kirke om skjærsilden i dag? Ja, det kommer litt an på hvem du spør. En som har levert en radikal nytenkning av temaet, er den katolske teologen Joseph Ratzinger. På 70-tallet skrev han en bok om eskatologi, læren om de siste ting, hvor tanken om skjærsilden ble behandlet. Mange fattet interesse for det han skrev først noen tiår etter utgivelsen. For mannen bak nytenkningen var ingen ringere enn den senere pave Benedikt XVI. Og som pave skrev han encyklikaen Spe salvi (oversatt til norsk: Frelst i håpet), hvor hans tenkning om denne renselsestilstanden på ny dukket opp.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Etter min vurdering tar pave Benedikt et indirekte oppgjør med Dantes forståelse av skjærsilden, særlig forestillingen om konkret straff og Dantes forståelse av tid. Benedikt minner om den klassiske kristne tanken om at tiden opphører etter døden. Han forestiller seg derfor en annen og eksistensiell tid (Existenzzeit), hvor det skjer en indre transformasjon av mennesket, slik at mennesket blir satt i stand til å møte Gud og forenes med ham. Skjærsilden løftes frem som stedet for håp og gjenopprettelse. Renselsesilden er intet annet enn et møte med Jesus Kristus selv. Det er Guds kjærlighetsild de avdøde møter, en ild som renser bort alt som er urent og all skade mennesket har forårsaket. Det kan være smertelig å se det skarpe lyset, dersom man har vært lenge i mørket. Men dette er en «salig smerte». Paven skriver: «I møte med hans blikk, smelter all falskhet bort», og tar til orde for at dette møtet med den rettferdige og nådige Gud endrer og frigjør mennesket, så det kan gjenfinne sitt sanne jeg. Denne konfrontasjonen med seg selv, sin egen svakhet og onde tilbøyelighet, kan oppleves som sårt og bittert. Men i selve møtet ligger også frelsen. Ilden blir altså en metafor for alt det Guds kjærlighet gjør med mennesket. Ilden renser, frigjør og frelser. 

Denne renselsesprosessen er viktig, for ifølge Benedikt kan ikke voldsmannen sitte til bords i himmelen sammen med sine ofre uten at rettferdighet har funnet sted. Nåden er alltid gratis, men den kansellerer ikke rettferdigheten og utsletter ikke de konsekvenser skylden har medført. Den gjør ikke galt til rett. Den enkelte må stå ansvarlig for det livet han eller hun levde på jorden, for ingen kan komme til himmelen uten at alle «våpnene» er lagt bort, også de lastene man ikke visste om, men som like fullt påførte mennesker mye sorg og smerte i det jordiske livet.

Skjærsilden har derfor en eksistensiell karakter. Her kan mennesker hjelpe hverandre, ja, så å si be hverandre opp og frem, og inn i himmelen. Tanken er at «no man is an island». Sjelene som har forlatt denne verden kan få «trøst og lindring» ved de gjenlevendes bønner og messsefeiringer, og ifølge Benedikt finnes det en tett forbindelse mellom de levende og de døde – fellesskapet av de troende. Kjærligheten som bandt dem sammen i det jordiske livet, tar aldri slutt. Alle liv er flettet sammen.

Kanskje Dantes noe forvrengte forestilling om helvete, skjærsilden og paradiset likevel har bidratt til en forståelse av lastenes alvor. Heldigvis påpeker Benedikt at Guds rettferdighet samtidig er nåde. «Det er ikke uten betydning hvordan vi lever, men smusset som har besudlet oss, varer ikke evig …» Det skulle tatt seg ut hvis vi alle fikk som fortjent.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger