Hovedinnhold

Innføringen av lutheranismen kulminerte i et kristent diktatur

Etter reformasjonen fikk vi kongelig diktatur, totalitær religionstvang og lutherske sharia-lover, skriver den danske Luther-eksperten Jens-André Herbener.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

JENS-ANDRÉ P. HERBENER, mag.art. i religionshistorie og semittisk filologi, aktuell med boken «Luther – antidemokrat og statsidol»

Ifølge en rådende populær lutheransk myte var Martin Luther en av de viktigste pionerer for moderne folkestyre, frihetsrettigheter og skille mellom kirke og stat. Myten har fått ekstra luft under vingene i forbindelse med reformasjonens 500-års jubileum som feires i disse dager.

<p>Jens-André P. Herbener.</p>

Jens-André P. Herbener.

Foto: Herbener.dk

Problemet er at myten i beste fall er et uttrykk for selektiv historieskrivning, i verste fall er det snakk om regulær historieforfalskning.

For det første var Luther selv en av historiens verste hatpredikanter, innbitt antidemokrat, tilhenger av dødsstraff for hekser, utro ektefolk, blasfemikere, paver, gjendøpere og i siste del av sitt liv også en rabiat jødehater. For det andre bidro reformasjonen til at det på viktige samfunnsområder ble enda verre enn hva som hadde vært situasjonen tidligere.

Etter reformasjonen i Danmark-Norge fikk vi således en enda mer despotisk kongemakt, enda sterkere religionstvang, enda mer barbariske lover, langt flere hekseforfølgelser, enda mer sensur og enda mer religiøs indoktrinering av barn. Dertil kommer en langt tettere forbindelse mellom kirke og stat enn før. Protestanismen var ikke den eneste årsaken til alt dette, man så også eksempler på en lignende utvikling i andre deler av Europa. Men protestantismen var utvilsomt en av de viktigste årsakene til den negative utviklingen.

Innføringen av reformasjonen i 1536-37 endte i en langt mer autoritær kongemakt enn hva som tidligere var tilfelle.

Inntil 1660 hadde Danmark-Norge valgkongedømme (monarki der tronfølgen bygger på valg, ikke på arv). Kongeriket ble styrt i et fellesskap bestående av en konge og et riksråd som besto av biskoper og menn fra adelen. Riksrådet valgte kongen og begrenset kongens makt ved hjelp av diverse forpliktende avtaler. Dersom kongen brøt sin forpliktelse om å regjere i henhold til det som var avtalt, kunne man realisere avtalens såkalte motstandsrett, som ga folket rett til å gjøre opprør.

Denne folkelige retten til motstand ble avskaffet med reformasjonen. Heretter var en svekket motstandsrett begrenset til kun å gjelde for en liten krets av embedsmenn. Kongen delte etter 1536 ikke lenger makten med biskopene – som ble ekskludert fra riksrådet.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

I 1660-61 opplevde Danmark-Norge et systemskifte: Det resterende riksrådet ble nedlagt. Dette reduserte ikke bare adelens makt, men etablerte også fundamentet for eneveldet, et diktatur basert på arv, der all makt i prinsippet var samlet hos kongen.

Ifølge Kongeloven av 1665 hadde den eneveldige kongen «uinnskrenket enevoldskongedømmes makt» over sine undersåtter. Kongen sto selv utelukkende til ansvar overfor Gud. Monarkiet etter reformasjonen ble dessuten og i stigende grad et teokrati. Kongens makt utgikk fra Gud, og derfor var kongen Guds stedfortreder i landet.

Samlet sett førte innføringen av lutheranismen i Danmark-Norge altså ikke til mer folkelig medbestemmelse, men til en kraftig styrking av kongemakten, noe som kulminerte i et kristent diktatur.

For det andre var det ikke slik at reformasjonen i Danmark-Norge dannet grunnlaget for skillet mellom kirke og stat. Tvert imot førte den på sentrale områder til det motsatte, nemlig fremveksten av en lutheransk konfesjonsstat (en stat som er forpliktet på en bestemt religion) og statskirke. Altså til en sammensmeltning av kirke og stat.

Helt konkret endret reformasjonen på dyptgående vis forholdet mellom kongemakten og kirken. Fra at kirken i Danmark-Norge i middelalderen hadde vært en del av en internasjonal organisasjon med egen lovgivning, eget rettssystem og egen toppsjef (paven), ble den nå helt underlagt kongemakten og forvandlet til en statskirke. Der stat og kirke tidligere hadde vært adskilt på viktige områder, utgjorde de nå en enhet.

Dette innebar at kongen ikke lenger bare var øverste leder på det verdslige plan, men nå også på det religiøse området. Således hadde kongen ifølge Kongeloven «alene den høyeste makt over hele presteskapet, fra den høyeste til den laveste». Til gjengjeld skulle han selv dyrke den ene, sanne lutherske gud, samtidig som han hadde hovedansvaret for at alle hans undersåtter gjorde det samme.

For det tredje arbeidet kongemakt og kirkemakt etter innføring av reformasjonen tett sammen for å skape en totalitær konfesjonsstat, der alle innbyggerne var underlagt lutheransk religion, både offentlig og privat. En god stund før etableringen av det kongelige eneveldet i 1660-61 ble det altså innført et strengt religiøst enevelde.

Den statsreligiøse tvang, ensretting, kontroll og disiplinering av befolkningen, som kulminerte på 1600-tallet, kom til uttrykk på et utall områder. Her et et lite utvalg:

I 1569 ble de såkalte fremmedartikler utstedt. De omhandlet den «rette og sanne» lutheranske religion, som alle tilreisende skulle sverge under ed på at de tilhørte. Dersom en person nektet å avlegge en slik ed, måtte vedkommende forlate landet innen tre dager. Dersom personen likevel ikke reiste, skulle vedkommende henrettes.

I 1629 ble det bestemt at de «ivrigste og mest gudfryktige» menn skulle utvelges. Dette var i praksis et religiøst politi som hadde som oppgave å overvåke folks privatliv. Straffene for ugudeligheter som drukkenskap og spill omfattet bl.a. formaninger, offentlig gapestokk og landsforvisning.

I 1630 ble det besluttet at husfar og -mor skulle holde andakt i hjemmet hver morgen. Sammen med sine barn og tjenestefolk skulle de påkalle Gud, og hver for seg skulle de fremsi bønner. Flere ganger om dagen.

I 1645 ble den såkalte kjeppeforordning utstedt. Ifølge den skulle mannlige vakter være til stede i kirkene, og deres oppgave var å gå rundt og slå folk i hodet med lange kjepper, dersom de sovnet.

I 1683 ble Dansk Lov innført i Danmark, og i 1687 Norsk Lov i Norge. Ifølge disse lovene var alle andre religioner enn den lutherske forbudt i hele kongeriket. Dette skulle håndheves meget strengt. F.eks. skulle alle «munker, jesuitter og lignende papistiske geistlige» som oppholdt seg i «kongens riker og land», henrettes. Videre skulle enhver som spottet Guds «hellige navn, ord og sakramenter», straffes ved å få tungen skåret ut mens vedkommende levde, deretter skulle personen halshugges.

I 1730/35 ble den såkalte sabbatforordningen innført. Den påbød alle å gå i kirke på søn- og helligdager. Den som uteble måtte betale en bot; hadde man ikke penger skulle man settes i gapestokk på kirkegården. Videre forbød loven arbeid, drikking, teater, skuespill og lignende synder på søn- og helligdager.

I 1736 ble det innført tvungen konfirmasjon. Dersom man nektet var adgangen til sentrale deler av privatliv og samfunnsliv avsperret. I verste fall kunne man bli landsforvist.

Overordnet sett begynte den totalitære religionstvangen i Danmark å slå sprekker fra ca. 1680, men man må helt frem til godkjenningen av Grunnloven i 1849, før dåps- og konfirmasjonstvangen i landet ble avløst av religionsfrihet. I Norge var det konfirmasjonstvang helt frem til 1912.

Les videre: Reformasjonsjubileet handler ikke bare om religion

For det fjerde ble rettssystemet betydelig mer barbarisk med reformasjonen. Bibelens Moselov ble nå i stor grad lagt til grunn for statens strafferett. Dermed fikk landet en religiøs lovgivning som har klare likhetstrekk med noen av de mest grusomme delene av den sharia-lovgivning som fundamentalistiske islamske land som Saudi Arabia, Iran og Sudan har i dag. Ja, i enkelte tilfeller overgikk de lutherske straffene de islamske i utspekulert grusomhet og avskrekking.

Bakgrunnen var at Luther hadde avvist den katolske kirkes kanoniske lov som menneskeskapt. Dermed oppsto det et rettslig tomrom, og dette ble av lutheranske stater ofte erstattet og fylt med Moseloven, som ble ansett for å være Guds egen lov.

Konkret avfødte reformasjonen i Danmark-Norge drakoniske innskjerpinger av statens straffelov. Det ble for første gang innført en «gjengjeldelsens lov», som innebar dødsstraff for forhold som man i middelalderen ofte hadde nøyd seg med å straffe med bøter og botshandlinger. Allerede kort tid etter reformasjonen innførte den luther-begeistrede Christian 3. dødsstraff for ekteskapsbrudd, så vel som for drap.

Strafferetten i Dansk Lov og Norsk Lov fra rundt 1680 var strukturert etter Bibelens ti bud, og loven var i seg selv et veritabelt redselskabinett. Det kan nevnes halshugging, pisking, avhugging av hender, brennmerking, utskjæring av tunge, brenning av levende mennesker, livsvarig straffearbeid i jern, radbrekking (knusing av kroppens knokler), partering og offentlig utstilling av avkappede kroppsdeler.

Som om dette ikke var nok ble det i 1697 og 1738 innført en skjerping av straffen for visse typer drap. Ifølge loven av 1738 skulle forbryteren først bindes til en påle og piskes en gang i uken i ni uker. Så skulle hans knokler systematisk knuses nedenfra og opp, og som avslutning skulle vedkommende mens han fortsatt levde legges på «steile og hjul».

Det er verdt å understreke at det var fromme lutheranske konger som var ansvarlige, både for utstedelsen av disse straffelovene og for at de ble satt ut i livet. Særlig i benådningssaker benyttet kongene seg av landets teologiprofessorer som rådgivere. De skulle være med på å sikre at kongene ikke traff beslutninger som gikk mot «Guds lov» i Bibelen. På denne bakgrunnen anbefalte de lutheranske ledende teologene ofte dødsstraff.

Alt i alt var lutheranismen ikke en hindring for de kraftige skjerpelser av strafferetten som kom med reformasjonen; den var tvert imot en av de helt avgjørende årsakene til dem. Den lutheranske reformasjonen av samfunnet førte altså ikke til en sekulær humanisering av statens strafferett. Faktisk førte den til det motsatte: En religiøs barbarisering av strafferetten.

For det femte skal det nevnes brenning av trollfolk – populært kalt hekser – på 15-1600-tallet. Hekseprosessene er et ytterligere eksempel på at innføringen av lutheranismen i Danmark-Norge ikke representerte et nestekjærlig fremskritt, men det motsatte.

Riktig nok var hekseprosesser kjent i katolske land allerede fra 13-1400-tallet, og i den Jyske Lov fra 1200-tallet finnes også en bestemmelse om trolldom. Enkelte prosesser mot hekser er dokumentert, men det finnes ingen beviser for at hekser ble brent i det førlutheranske Danmark og Norge.

Det gjør det til gjengjeld fra det lutheranske Danmark-Norge. Og det i massevis. Kun fire år etter at reformasjonen ble innført fant den første heksebrenningen sted og i den totalitære lutheranismens storhetstid på 1600-tallet eksploderte heksebrenningene. Totalt ble ca. 1000 hekser, stort sett kvinner, henrettet i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. Ofte ved at den dødsdømte ble surret fast til en stige, som så ble vippet inn i et bål.

Mange satt med ansvaret for grusomhetene, men ikke overraskende var det Luther og de danske lutheranske teologer som utformet de viktigste teologiske begrunnelsene. Ifølge Luther var heksene «Djevelens horer», som gjorde seg skyldige i høyforræderi mot Gud og forårsaket stor skade. Derfor skulle de brennes.

Ifølge Luther var det ikke bare sort magi, men også flere katolske riter og den hvite magi, som kloke mennesker hadde praktisert i uminnelige tider, som stammet fra Djevelen. Og derfor skulle enhver som drev med magi, uansett form, straffes.

Disse oppfatningene adopterte, om enn i ulik grad, danske ledende teologer som Peder Palladius, Niels Hemmingsen og Hans Poulsen Resen. I første omgang forsøkte dog de verdslige myndigheter i Danmark å holde litt igjen ved å utstede resesser i 1547 og 1576, noe som på visse områder forbedret heksenes rettssikkerhet.

Men i anledning av hundreårsjubileet for reformasjonen udstedte Christian 4. i 1617 den såkalte trolldomsforordningen. Her ble Luthers og de lutheranske teologers syn på magi for alvor omsatt til lov. Mest oppsiktsvekkende var det at den verdsatte gode folkemagien også ble kriminalisert av staten. Det samme gjaldt magikernes klienter. Begge deler var uttrykk for den voldsomme innskjerpingen av lovgivningen.

Trolldomsforordningen av 1617 fikk heksevanviddet til å bre om seg som ild i tørt gress. Følgelig fant 60 prosent av samtlige hekseprosesser i Jylland sted i løpet av det første tiår etter utstedelsen av forordningen.

Det vil sikkert komme som en overraskelse på mange at den dansk-norske stat på 15-1600-tallet ofte straffet hekser langt mer barbarisk enn den romersk-katolske inkvisisjonen i Italia, slik lektor Louise Kallestrup har dokumentert. Dersom de angret kunne inkvisisjonen nemlig gi dem tilgivelse og gjenoppta dem i kirken. Hos lutheranerne var det derimot kun Gud som kunne tilgi dem – etter henrettelsen. Dessuten begrenset inkvisisjonen seg til typisk å idømme hekser botshandlinger, f.eks. skrifting og fengsel. Dødsstraff forekom uhyre sjeldent, og i 1569 sluttet inkvisisjonen helt med å benytte denne straffen for trolldom.

Som det viser seg var det altså på ingen måte folkestyre, frihetsrettigheter, adskillelse mellom kirke og stat og et mer humant rettssystem som fulgte i kjølvannet av innføringen av lutheranismen i Danmark-Norge. Tvert imot gikk det i mange tilfeller i motsatt retning av det en del lutheranere lovpriser lutheranismen for i dag. Dessuten var dette på viktige områder i tråd med Martin Luthers eller andre lutheranske ledende teologers lære.

Faktisk synes perioden fra 1500-tallet til 1700-tallet, den tiden i historien da lutheransk religion hadde størst innflytelse på samfunnene i Danmark og Norge, også å være den tiden da det var størst avstand til moderne demokrati og menneskerettigheter.

Man må helt frem til 1800-tallet før eneveldet ble avskaffet til fordel for delvise demokratier, tredeling av makten og grunnlov med visse borgerrettigheter. Men da hadde også både opplysningstiden og en stigende sekularisering vokst frem som en sterk motvekt til tidligere tiders religiøse undertrykkelse.

Derfor, hvis Luther har noe av æren for fremveksten av moderne liberale og pluralistiske demokratier, har det i så fall vært helt utilsiktet fra reformatorens side. Litt på samme måte som Hitler ble en viktig del av årsaken til opprettelsen av FN i 1945, staten Israel i 1948 og fremveksten av etterkrigstidens tolerante og projødiske Tyskland.

Ikke under noen omstendighet gir det mening å hylle Luther og Hitler for å være fødselshjelpere for forhold som de hadde den dypeste avsky for.

--

(Kronikken er et sammendrag av en serie tekster publisert i den danske avisen Politiken. Oversatt til norsk av Hans-Petter Halvorsen) 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger