Hovedinnhold

Slutt på hemmelige knefall for Kina

Den blåblå regjeringen kan ikke i hemmelighet gi etter for Kinas krav om å bøye nakken. Det har Jens Stoltenberg sørget for. Heldigvis.

Ifølge Dagens Næringsliv vurderte Ap i regjering seriøst å godta flere av Kinas uanstendige krav etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Det er i så fall opprørende. Ifølge avisen jobbet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans etterfølger Espen Barth Eide gjennom halvannet år med en hemmelig tekst som skulle blidgjøre kineserne.

Teksten skulle være et såkalt non-paper; et dokument uten underskrift og brevhode, som bare skulle være kjent for partene. Det er uklart hva teksten inneholdt, og i hvilken grad Støre og Eide faktisk anbefalte regjeringen å gi etter for kineserne. Det som synes å være klart, er at daværende statsminister, Jens Stoltenberg, sa nei til de punktene som ble lagt frem for ham.

Det er også klart hva kineserne krever. De vil ha en beklagelse fra norsk side på fredsprisen – noe som i seg selv ville vært en skandale. Men det er ikke nok for kineserne. De ønsker forsikringer om at noe lignende ikke skal skje igjen. De ønsker å forandre Nobelkomiteens sammensetning, og de ønsker at Norge skal sørge for at kinesiske opposisjonelle ikke får komme til Norge. Kina vil at Norge skal krype. De ønsker å vise resten av verden hvordan det går med dem som fornærmer Kina.

Dansk knefall

Norge er ikke det første landet som blir utsatt for Kinas vrede. Mange peker på OL i Beijing i 2008 som et mulig vendepunkt i kinesernes syn på seg selv og sin plass i verden. Kina var i ferd med å bli en ny stormakt.

Kort tid etter OL mottok Frankrikes president Nicolas Sarkozy tibetanernes åndelige leder, Dalai Lama. Tidligere hadde slike besøk ikke resultert i annet enn sterk kritikk fra Kina. Men denne gangen reagerte kineserne med å avlyse forretningsavtaler og politiske møter. Våren 2009 kom Sarkozy med en uttalelse der han ga etter for kinesisk press, og nærmest la seg flat.

Danmark gikk enda lenger etter å ha fått samme type behandling. Et bredt flertall i det danske folketinget vedtok samme år en uttalelse som Kina tolket som et løfte om at danske myndigheter aldri skulle treffe Dalai Lama igjen.

Press fungerer

Kina opplevde at land etter land i den vestlige, demokratiske verden ga etter for krav om å bøye nakken for den fremvoksende stormakten. Kineserne så at press fungerte. De så at alt snakket om menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettsstatsprinsipper bare var viktig så lenge det ikke kostet penger. De økonomiske interessene vant.

Dermed har kineserne fortsatt på samme måte. Norge er et godt land å presse for Kina; et lite land det ikke koster stort å straffe, men som dersom det gir etter, vil ha stor symbolsk betydning. Vi har økonomi, vi har ressurser, og vi har et internasjonalt ry å ta vare på som forkjemper for menneskerettigheter og demokrati. Hvis ikke Norge står opp for våre grunnleggende prinsipper og verdier i møte med undertrykkerne, hvem skal gjøre det da?

Krig og fred

Det er ikke galt å forsøke å forbedre Norges forhold til Kina. Det er heller ikke galt å drive forhandlinger i hemmelighet. Mye diplomati foregår i det skjulte. Slik må det være. Diplomati er basert på tillit, på at parter kan snakke fortrolig sammen, og lufte ulike løsningsforslag på nesten uløselige konflikter. Oslo-prosessen på begynnelsen av 1990-tallet er et godt eksempel på at motparter kunne møtes og føle hverandre på tennene, og tenke høyt om forslag de aldri offentlig ville stille seg bak.

Den gangen handlet det om fred i Midtøsten, om to parter som hadde kjørt seg fast i uforsonlighet og fiendskap. Det handlet dypest sett om krig og fred – om menneskeliv. I forholdet mellom Norge og Kina handler det om penger – og om Norges mulighet til å forholde seg til et stadig mektigere Kina på den internasjonale scenen. I motsetning til partene i Midtøsten-konflikten er ikke Norge i en tvangssituasjon. Langt ifra.

Den rødgrønne arven

Dagens utenriksminister, Børge Brende, ga tidlig uttrykk for optimisme når det gjaldt å ordne Norges forhold til Kina. Det er grunn til å spørre om dette skyldes at den blåblå regjeringen arvet notatene og det hemmelige diplomatiet fra de rødgrønne, og vurderte innholdet annerledes enn Stoltenberg i sin tid gjorde.

I så fall har offentliggjøringen i Dagens Næringsliv satt en solid stopper for hemmelige knefall for Kina. Og godt er det.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger