Hovedinnhold

Polariseringens tid

<p><b>FRYKT:</b> – De som befinner seg i norske asylmottak, er ikke «dynamittmenn», men flyktninger. Det er langt farligere å krysse veien enn det er å gå forbi et asylmottak. De langt fleste som kommer hit, ønsker først og fremst et godt og trygt liv for seg og sine, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra Haslemoen asylmottak.</p>

FRYKT: – De som befinner seg i norske asylmottak, er ikke «dynamittmenn», men flyktninger. Det er langt farligere å krysse veien enn det er å gå forbi et asylmottak. De langt fleste som kommer hit, ønsker først og fremst et godt og trygt liv for seg og sine, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra Haslemoen asylmottak.

Foto: Roger Neumann, VG
For første gang siden jernteppet raknet i 1989, føler jeg utrygghet på om jeg kommer til å leve resten av livet mitt i et fredelig land.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter

Vi må være nøye med valgene vi foretar framover. Vi må lytte til de som er engstelige for innvandringen. Samtidig har de som er engstelige, en forpliktelse som samfunnsborgere til å lære seg sine muslimske medmennesker å kjenne, heller enn å la frykten styres av generaliseringer, stereotypier og fiendebilder.

Det enkle faktum er at vi har ingen anelse om hva vi har foran oss. Er usikkerheten som har begynt å prege vår tid, på noe vis sammenlignbar med perioden før utbruddet av annen verdenskrig? Jeg har sett flere slike sammenligninger i det siste – ikke så mye av konkrete likhetspunkter mellom den gang og nå, men heller av selve opplevelsen av å leve i en tid som oppleves grunnleggende uforutsigbar. Spørsmålet er hvilke kriser dagens brytninger tenkelig kan føre ut i. De nålevende generasjonene har lest mye om hvordan det har gått galt tidligere, men vi har aldri opplevd det. Reelt sett vet vi svært lite. Hva er faresignalene? Når risikerer faresignalene å bli virkelighet?

Kampen i spaltene

Mye energi brukes nå på å diskutere katastrofescenarier. Utallige kronikker skrives om islams trussel, og andre kronikker skrives for å motvirke det oppjagede og angstpregede bildet disse stadige advarslene skaper. Sivilisasjonskampen utkjempes – i spaltene. Utenfor spaltene er de fleste mer opptatt av å få hverdagslivet til å fungere. Det synes å være et voksende gap mellom kronikkenes evige kamp og de faktiske daglige utfordringene. Det finnes utfordringer knyttet til innvandring og integrering, men vi svekker vår evne til å håndtere dem på en god måte når de abstraheres opp til sivilisasjonskonfliktenes nivå.

<p>Rune Berglund Steen.</p>

Rune Berglund Steen.

I stedet for å ha fokus på å styrke inkluderingen i samfunnslivet, styrker vi den fryktskapende og ekskluderende retorikken. Hvis noen tror at ekstreme islamister er fortvilt over oppblomstringen av frykt for og hat mot muslimer, tar de skammelig feil. Hatet og frykten er deres beste rekrutteringshjelpere.

Jeg har aldri sett så mange mennesker snakke om sin frykt for samfunnsutviklingen som i disse dager. Noen er redde for muslimer. De er redde for at nye medborgere med en annen bakgrunn, kan bringe andre og problematiske verdier inn i den norske samfunnsveven. Noen er også redde for egen trygghet i møte med menneskene som kommet hit. Det er i en viktig forstand positivt at flere av de som er engstelige eksempelvis for å få et asylmottak i nærmiljøet, har skrevet og snakket åpent om dette. Det gir et utgangspunkt for samtale.

Samtidig sier det noe viktig nettopp om frykten: Når en mann sier at han er redd for «dynamittmenn», og en kvinne er redd hun ikke lenger kan ta t-banen, handler det ikke om egenerfaringer, men gjenskinn av mediebildet.

De som befinner seg i norske asylmottak, er ikke «dynamittmenn», men flyktninger. Det er langt farligere å krysse veien enn det er å gå forbi et asylmottak. De langt fleste som kommer hit, ønsker først og fremst et godt og trygt liv for seg og sine. Mange har opplevd ufattelig lidelse før de kom. De vet mye bedre enn oss hva det betyr å leve uten demokrati og frihet. De har valgt Norge fordi de ønsker å leve i et samfunn som vårt.

Andre igjen er redde – ikke for innvandrerne og flyktningene, men for de innvandringsfiendtlige. De er redde for ekstremistene som mener det er et svik mot Norge å ønske innvandrere og flyktninger velkommen, for at hatet deres skal få for stor plass, og gradvis definere mer av samfunnet vårt. De er redde for dem som ser ut til å ha stadig mindre respekt for demokratisk uenighet, og som tyr til sjikane og trusler.

Les også:  Den karikerte debatten

Respekt for uenighetene

Det synes å være en økende avstand mellom dem av oss som ønsker en stadig åpen tilnærming til innvandring, og dem som ønsker å stramme inn. Vi trenger ikke å være enige om dette, men vi trenger å forstå hverandre. De av oss som ønsker det vi regner som en human politikk, mener at i en krevende tid, er det spesielt viktig å opptre i tråd med våre grunnleggende verdier. Dette handler om grunnleggende norske verdier, og grunnleggende menneskelige verdier. Samtidig forstår jeg at andre har et annet syn med utgangspunkt i sine verdier – og ofte noen av de samme verdiene. Vi kan aldri kan godta hat, men for alle andre uenigheter trenger vi å ha respekt.

Også muslimer jeg snakker med nå, er mer engstelige enn noen gang. De opplever at trykket i offentligheten og de sosiale medienes halvoffentlighet bare blir sterkere. De føler at det holder på å toppe seg.

Demoniseringen av islam og muslimer tiltar, og det gjenspeiles i holdninger de møter i dagliglivet. De blir bekymret for hva det stadige, harde fokuset vil ha å si for oppvoksende generasjoner. Vil man se mer ekskludering, mer polarisering, mer ekstremisme? De muslimene som uttrykker engstelse for utviklingen, er de samme muslimene som forferdes – kanskje enda mer enn etniske nordmenn – når en imam sier at det er galt å feire bursdag eller ønske god jul.

Jeg spør meg om vi befinner oss på et avgjørende punkt i utviklingen. Valg vi foretar disse årene, kan komme til å prege samfunnet vårt i lang tid framover. De siste to-tre årene har jeg opplevd at debatten gradvis har hardnet til. Jeg har også spurt meg om polariseringen vil fortsette å øke, eller om det finnes et metningspunkt.

Det må finnes et metningspunkt. Det må finnes et punkt hvor vi lener oss litt mer tilbake, puster ut frykten, ser omkring oss og ser – medmennesker, ikke fiender. Simpelthen fordi alternativet kan være katastrofalt.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger