Hovedinnhold

Kronikk: En ekstremt viktig stemme

<p>TRUSSEL: – Usman Rana vet at politisk-religiøs vold er en mørk understrøm i islamsk historie, akkurat som fascistiske retninger er det i Vesten, skriver Aslak Nore. Bildet viser Rana under en markering mot terror i regi av Islamsk Råd Norge i 2010.<br/></p>

TRUSSEL: – Usman Rana vet at politisk-religiøs vold er en mørk understrøm i islamsk historie, akkurat som fascistiske retninger er det i Vesten, skriver Aslak Nore. Bildet viser Rana under en markering mot terror i regi av Islamsk Råd Norge i 2010.

Foto: Erlend Aas, NTB scanpix
For noen år siden kalte jeg Usman Rana en «historieløs ekstremist». Beklager den Usman, du er blitt en av de viktigste folkene i kampen mot ekstremistene.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Aslak Nore, forfatter og skribent

Et mørke har lagt seg over Europa ved inngangen til 2015, og du trenger ikke være pessimist for å tro at situasjonen bare vil forverre seg de nærmeste årene: Flere terroraksjoner, enda sterkere fremmedfiendtlige krefter, stengte grenser, innskrenkede friheter.

Ved kildens utspring rundt den arabiske halvøy er situasjonen mer volatil enn noen gang siden første verdenskrig. Tiltroen til Vestens militære eventyr og demokratispredning er under nullpunktet; de eneveldige diktatorenes fall har skapt et maktvakuum fylt av banditter og jihadistiske ragtag-bander; våre oljerike «allierte» i Saudi-Arabia, Qatar og Kuwait sponser moskeer med wahabistisk hatretorikk som i ytterste konsekvens ender i Raqqa og Charlie Hebdos blodige redaksjonslokale.

Det finnes lyspunkter

<p>Aslak Nore.</p>

Aslak Nore.

Foto: Jørgen Braastad, VG

Hvordan vi skal komme oss ut denne floken er virkelig ikke lett å skjønne. Å lete etter lyspunkter kan virke fåfengt. Finnes det? Svaret er faktisk ja. Det er ikke mer enn fem år siden flere tusen ordinære norske muslimer demonstrerte mot Muhammed-karikaturer sammen med forløperen til Profetens Ummah på Universitetsplassen. Hvor utenkelig ville ikke det vært i dag? Ekstremistene er utvilsomt farligere enn før. Men de er også mer isolert.

Parallelt med at jihadismen har blitt stadig mer grotesk, har noe grunnleggende skjedd med hvordan vanlige muslimer omtaler terror. Etter IS, Pakistansk Taliban og Boko Harams herjinger er det muslimske stemmer som leder an i fordømmelsen. Det er de – ikke vi – som frykter av barna skal havne i ekstremistenes klør.

Bare se på min gamle motdebattant Usman Rana.

Steilere fronter

Da jeg ble kjent med Usman for noen år siden, var han en streng og konservativ medisiner som hadde slått seg opp i norsk offentlighet med en artikkel om «sekulær ekstremisme». Hvor tvilsom slik ordbruk er, har Richard Dawkins godt beskrevet: Hvis hans hypotetisk-deduktive metode tilsa at det finnes en skaper, ville han forkaste sin ateistiske hypotese. Men vis den troende som forkaster sin religion på samme grunnlag? Sekulær fundamentalisme? Yeah, right.

Uansett: Frontene var steile på den tiden. Jeg var ikke mer storsinnet selv enn at jeg omtalte Usman som en «historieløs ekstremist» da han sammenliknet situasjonen for muslimer i dagens Norge med jødene i Nazi-Tyskland. Det er en analogi jeg fremdeles mener halter, men det gjorde i høyeste grad også ordvalget mitt.

Sannheten var at jeg hadde fordommer mot en type som Usman Rana på den tiden. Ikke fordi han var muslim så klart, jeg kjente masse folk med muslimsk bakgrunn og hadde reist i et titalls muslimske majoritetsland, men som en glatt sølvtunge i tradisjonen fra Hassan al-Banna og det globale muslimske brorskapet, som talte med to tunger og var mer opptatt av å dyrke et pan-islamsk lidelsesnarrativ enn å diskutere reelle problemer. Noen ekstremist var han neppe, men en stemme som etter min mening bortforklarte problemene i Islams hus.

Samtalene med Usman gjorde noe med meg. Jeg forstod rett og slett at det var mer som forente enn som skilte oss – en ateist fra Oslo og en praktiserende muslim fra Tønsberg – som begge elsket ideen om USA. Ikke minst skjønte jeg at den nye generasjonen religiøse muslimer som Usman representerte, på mange måter var langt mer moderne og frigjorte enn de «sekulære» foreldrene, fanget i repressiv æreskultur som mange av dem var.

Sterk, nådeløs stemme

Jeg vet ikke hvor mye Usman var forandret sine politiske oppfatninger, men jeg antar at korrumperingen av den moderate islamismen i det muslimske brorskap og den tyrkiske president Erdogans AKP må ha hatt betydning for hvordan han tenker. Den Usman Rana som har vist seg i mediene etter den siste tids terror, er en sterk og nådeløs stemme. Islams hus står i brann, sier han, muslimer er terrorismens ofre, og muslimer har ansvaret for å ta religionen tilbake.

Dette står tilsynelatende i kontrast til de velmenende ropene om at «terrorister har ingen religion», og i en situasjon der rabiate islamofober marsjerer i Europas gater, skjønner jeg behovet for å si det. Dannede muslimer som Usman vet selvsagt at den voldelige jihadismen lener seg på apokryfe minoritetstolkninger av islam, og at dens tilhengerskare i Europa hovedsakelig består av hasjrøykere og småkjeltringer som vet omtrent like lite om religionen som den jevne Pegida-demonstrant.

Men han vet også at politisk-religiøs vold er én mørk understrøm i islamsk historie, akkurat som fascistiske retninger er det i Vesten. I dag representerer jihadismen en trussel, mest mot andre muslimer i de mest utsatte områdene, men også mot dem av oss som ønsker en sivilisert religiøs sameksistens i Vesten. Jeg skal ikke legge en for tung bør på skuldrene hans. Men stemmer som Usman Rana blir ekstremt viktige i årene som kommer.

Noen vil sikkert anklage en stemme som Usman for å ha «solgt ut» til et vestlig narrativ. Det er feil. Akkurat som han sikkert har endret noen standpunkter, har jeg selv fått et nytt syn på moderat-konservative muslimer som ham selv. Prøv å se verden fra deres synsvinkel. Se at det er mer som forener enn som skiller, at vi står på samme side i kampen mot vold og terror.

Jeg pleide også å hånflire av dialog. Men dialog på tvers av religionene er ikke naivt. Det er trolig det minst naive du kan gjøre i 2015.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger