HVEM ER CORBYN? Labours omdiskuterte leder Jeremy Corbyn knapper inn på statsminister Theresa Mays ledelse, rett før det britiske valget sparkes i gang.

HVEM ER CORBYN? Labours omdiskuterte leder Jeremy Corbyn knapper inn på statsminister Theresa Mays ledelse, rett før det britiske valget sparkes i gang. Foto: Niklas Halle'n AFP

Venstrepopulisten Jeremy Corbyn

Labour under Jeremy Corbyn er ikke lenger et sosialdemokratisk parti, men kan heller sammenlignes med et venstreradikale partier som Die Linke i Tyskland eller Podemos i Spania. Eller et sted mellom SV og Rødt, og mest Rødt.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Corbyn kryper innpå de konservative foran morgendagens valg. Mot alle odds kan vi altså oppleve at en venstreradikal statsminister inntar 10. Downing Street, selv om få tror det blir utfallet.

Bård Larsen.

Hva slags regime en regjering utgått fra Corbyn vil bli, vet vi naturlig nok ikke med sikkerhet. Men tar vi Corbyns politiske preferanser seriøst blir det stor forandring. Det er en ganske lang smørbrødliste:

Corbyn støttet IRA på 1980- og 1990-tallet. Han har invitert de islamistiske terrorbevegelsene Hamas og Hizbollah og omtalt dem som «sine venner», noe han senere har måttet ta avstand fra. Corbyn har stilt opp for den iranske propagandakanalen Press-TV mot betaling ved flere anledninger, der han blant annet omtalte likvideringen av Osama Bin Laden som en tragedie. Corbyns engasjement for palestinerne har gjentatte ganger ført ham opp i dårlig, og noen ganger også høyreradikalt, selskap.

Corbyns aktelse for Fidel Castro og det cubanske diktaturet er velkjent, også som aktiv støttespiller for propagandaorganisasjonen Cuba Solidarity Campaign. Da Castro døde i 2016 var Corbyn full av lovord om den «heroiske» Castro. Han er en årelang beundrer av avdøde Hugo Chavez og den såkalte bolivarianske revolusjonen i Venezuela, en revolusjon som nå er helt på felgen. Det eneste Corbyn har å si om det utsultede landet i dag er at oljeprisen er lav. Senest i 2015 fremhevet Corbyn Venezuela som et ideal, både økonomisk, demokratisk og sosialt.

Corbyns strategiske og nærmeste rådgiver Seumas Milne er heller ingen typisk sosialdemokrat, for å si det mildt. Senest i 2015 skrev han pene ord om diktaturet i DDR, der de etter Milnes mening hadde et ganske «mildt» etterretningsvesen. Milne har også brukt mye tid på å fortelle verden at Stalin-tidens brutalitet er betydelig overdrevet. Milne er kjent for å være en svoren antiamerikaner og Putin-apologet. Konflikten i Ukraina og annekteringen av Krim er ifølge Milne Vestens skyld. Noe lignende har Milne også ment om terrorhandlinger på britisk jord. Det er helst Vestens egen skyld.

Slike rollemodeller og meninger fører naturligvis til at en del av Corbyn og Labours kritikere lurer på partiets inneværende demokratisyn. De stiller også spørsmål ved den økonomiske politikken til dagens ledelse, som nå hviler tungt på nasjonalisering og planøkonomi.

Noen vil mene at slike sammenhenger er det som kalles skyld ved besmittelse. Det hevdes at politikere og aktivister kan trå feil, slik alle andre kan trå feil. At det ofte er tilfeldigheter og idealisme som gjør at enkelte utålmodige faller for demagoger, men at dette ikke er utrykk for underliggende ideologiske og demokratiske føringer. En annen innvending er at kontakter med autoritære grupper, for ikke å si nasjoner, er noe alle driver med. For eksempel at Norge handler våpen med salafistene i Saudi-Arabia eller at norske skip fraktet olje til Sør-Afrika under apartheidtiden.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Et stykke på vei er nok disse innvendingene riktige, men de holder slett ikke hele veien. Corbyns utgangspunkt er langt ute på venstresiden, i et landskap der forholdet mellom liberalt demokrati og sosialisme på ingen måte er avklart. Corbyns flørt med Chavez, Castro og ulike antidemokratiske grupper er altså ikke ideologisk tilfeldig eller realpolitisk. At vestlige liberale land har kontakter med autoritære stater er selvsagt moralsk utfordrende, men man skal være ganske kreativ for å finne et ideologisk fellesskap mellom salafister og Det Norske Utenriksdepartementet.

Mer alvorlig enn gamle skjelletter, er likevel Corbyns syn på verden og sikkerhetssituasjonen. Den venstreorienterte skribenten Nick Cohen har lenge vært en av Corbyns argeste motstandere. I magasinet Standpoint kritiserte han Corbyn for ikke å bekymre seg over europeiske nasjonalisters nære koblinger til Vladimir Putin. Cohen mener forklaringen er så enkel som at Corbyn misliker de samme tingene som figurer som Marine Le Pen og Nigel Farage, og da særlig EU og det tradisjonelle USA. Cohen har rett, i alle fall om vi skal ta det Corbyn skrev i kommunistavisa Morning Star i 2014 på alvor. Der hevdet han blant annet at USA og Nato er skyld i russisk uro, da særlig «ekspansjonen i Polen og Tsjekkia», samt at «EU og Nato nå har blitt verktøy for amerikansk europapolitikk».

Det sier seg selv at en britisk statsminister som ikke liker at østeuropeiske nasjoner velger sin egen sikkerhets- og alliansepolitikk, vil være nye toner fra det viktigste Nato-landet utenom USA. At Corbyn skriver at EU og Nato har blitt verktøy for amerikansk europapolitikk, er dessuten ganske tåkeleggende, for dette har han ment hele tiden.

Den politiske situasjonen i Storbritannia er nesten litt absurd. Det er som The Economist skrev på lederplass forleden: Midten har falt ut av britisk politikk. Lederne av begge de store partiene har snudd ryggen til et åpent liberalt samfunn.

De konservative har mye av skylden for at Storbritannia nå befinner seg i en politisk hengemyr. Camerons beslutning om å avholde en folkeavstemning om EU kan bli stående som et av de største opportunistiske feilgrep i britisk historie. En ellers røslig og interessant politiker som Boris Johnson fremstår i dag som en rådvill politiker som har forsøkt å spille på to hester. Ettermælet hans vil antagelig ikke bli all verden.

I tillegg har Theresa May antagelig gjort en tabbe ved å skrive ut nyvalg i den tro at Corbyn og Labour ville være en walk-over. Vi lever i uforutsigbare tider, der det svinger stort. Mens tidsånden for kort tiden siden varslet en populistisk bølge, er høyrenasjonalister nå på tilbakegang, mens liberale politikere gjør det bedre. Donald Trumps bisarre adferd er nok medvirkende. Nasjonalistiske UKIP ser ut til å gjøre det elendig, antagelig fordi mange velgere mener partiet har gjort jobben sin med Brexit.

De konservative styres av isolasjonister og opportunister, og de Europa-vennlige er skjøvet ut på sidelinjen. Partiet, med sin lange liberalkonservative tradisjon, er ikke til å kjenne igjen. Nå puster et Labour, som ikke lenger er sosialdemokrater, Theresa May i nakken. Og det i et land hvor Labour tradisjonelt har gjort det dårlig når de har gått til venstre.

Labour er for tiden kuppet av gamle trotskister, marxister, syndikalister og andre aktivister fra ytre venstrefløy. Med medvinden Corbyn opplever nå kommer det antagelig til å forbli slik over tid.

Hvem hadde sett for seg populistene Trump og Corbyn som statsledere på hver sin side av Atlanterhavet for få år siden? På en del områder vil de til og med stå godt til hverandre. Den konservative filosofen og kommentatoren Janet Daley går så langt som å mene at «Jeremy Corbyn og Donald Trump er et nihilistisk angrep på våre demokratiske systemer». Heldigvis, om man kan si det, er et slikt utfall altså veldig lite sannsynlig.

Theresa May er mindre demagog og mer demokratisk enn Corbyn, men her kommer tankene i hu fra den amerikanske valgkampen i fjor, da det fra noen hold ble hevdet av valget sto mellom pest eller kolera. Så feil kan man ta. I UK ser derimot denne todelingen ut til å passe noe bedre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder