KRAMPELYKKE? – Det er noe totalitært over denne norske lykken. Annerledestenkende, de – vi! – som ikke orker å være så lykkelige hele tiden, blir lett uglesett, hevder kronikkforfatteren. Foto: Bjørn S. Delebekk VG

Debatt

Friheten til å være sur!

Norge ble denne uken enda en gang kåret til verdens lykkeligste land. Men er det noe totalitært over all denne lykken?

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

SANNA SARROMAA, finne, forfatter og feminist

Intet nytt fra vestfronten, konstaterte finsk media i kor denne uken. Norge var, enda en gang, kåret til verdens lykkeligste land. Vi får gratulere Norge fra Finland – og samtidig stille noen spørsmål om hva all denne lykken egentlig går ut på.

Sanna Sarromaa.

Finske YLE forklarte den norske lykken med at nordmenn er flinke til å skille mellom arbeidstid og fritid. Når jobben er slutt, er jobben slutt. Ingen tenker på jobb etter klokka fire. Nordmenn er så å si umulige å få tak i på en fredag ettermiddag, fortelles det fra den finske ambassaden i Oslo. Fylkeskommunen har også flyttet sin fredagskaffe til torsdag. Det var ingen på kaffe på fredag. Lykke er altså en passe mengde latskap. Dette har jeg jo tematisert før – og da ble selv de blide nordmennene sure.

Nordmenn er i tillegg avslappede og liker å være ute, ifølge den finske kringkastingen. Intet nytt der heller. Men så klinte YLE skikkelig til: «I Norge må man være lykkelig. Det er et krav.» Det er altså noe totalitært over denne norske lykken. Annerledestenkende, de – vi! – som ikke orker å være så lykkelige hele tiden, blir lett uglesett. Dette har jeg kjent på kroppen mange ganger i Norge.

Les også: Sanna – Jeg elsker Norge!

Når jeg holder foredrag om Norge til finnene og om Finland til nordmennene, forteller jeg alltid hvordan jeg må veksle mellom to personligheter: Mr. Hyde i Finland og doktor Jekyll i Norge. Lander flyet i Helsinki, tar jeg ned smilet og kutter ut all kosepraten. Lander jeg derimot på Gardermoen, er det det motsatte. Med én gang pølselukten slår inn, må jeg minne meg selv på at jeg nå er i Norge og at jeg må oppføre meg deretter: Smile, si hei og huske å ønske alle en fin dag, selv om det bare er falskt og irriterende, og betyr ingen verdens ting.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg foretrekker alltid Finnair foran SAS. De finske flyvertene har en økonomisk innstilling til høflighet. De orker ikke engang å si «kiitos», men nøyer seg med et avmålt, hviskende «tos» uten overhodet å gjøre mine til å se meg i øynene. For meg, kunden, holder det bare å nikke som takk. På SAS derimot er det full rulle med gjensidige høflighetsfraser, smil og varme blikk. De er som ambassadører for den norske lykken.

Noen ganger glemmer jeg. Er jeg i Finland uten å huske at jeg ikke er i Norge, og kjører på med den norske ansiktsmimikken og med de norske frasene om hvordan alt er «så hyggelig», tror alle at jeg er full eller under psykiatrisk behandling. Den norske blidheten passer ikke inn i det lavmælte landskapet.

Les også: Ja, alle elsker Norge!

Kommer jeg derimot til Norge med den finske avmåltheten, synes alle at jeg er uhøflig og sur, en skikkelig drittkjerring. Det er altså noe i det YLE skriver i sin nettartikkelen: I Norge er lykke et krav, i hvert fall image av lykke.

Og det er ikke bare meg! YLE intervjuet en nordmann, bosatt i Finland. Sissel Stenbäck forteller at hemmeligheten bak norsk lykke er livsinnstillingen. I Norge er den lett. Stenbäck selv har bodd så lenge i Finland at hun selv har glemt den norske mentaliteten. «Nordmenn tror ikke at det kan skje noe fælt», sa Stenbäck til YLE.

Stenbäck har det slik som meg. Hun ble lei av lykke etter bare én uke i Norge: «I Norge må man være blid hele tiden. Jeg savnet Finland. Her har man lov til å være sur.»

Kanskje det er der lykken ligger for finnene, som tross alt fikk femteplass i FNs kåring? Lykke betyr ikke at man er tvunget til å se lykkelig ut hele tiden. Kanskje lykke er friheten til å se ulykkelig ut, rett og slett?

Friheten til å være sur i Norge er kanskje blitt ødelagt av dugnader og all den kollektive og påtvungne fellesskaps-blidheten. De eneste stedene i Norge der man virkelig kan komme i kontakt med ektefødt surhet er grisgrendte strøk i fjelldaler og spesielt i Nord-Norge, langt fra riksveien.

Jeg var i Nord-Norge forrige uke og traff ordentlig sure folk. Å være i Kirkenes var som å være i Finland. Ingen syntes at det var «utrolig koselig» at jeg var der. Ingen takket meg for noen ting og det beste av alt: Ingen ønsket meg en fin dag noe sted! Jeg hadde en skikkelig bra tur.

Det kan jo hende at denne befriende sure lykken til finner og Kirkenes-folk stammer fra historien. Der «Norge under krigen» bare er en vits sammenlignet med de fleste andre land under krigen, så fikk jammen både finner og Kirkenes-folket sin andel av krigsføring og skikkelig sovjetisk bombing.

Det norske eposet har appelsin og kvikklunsj som stødige kjerneverdier. Lidelse hører til de andre; til finnene, til Kirkenes-folket.

Skal finnene bli lykkeligere på den norske måten, må man kanskje endre på historien. Men til hvilken nytte? Vi har det jo så bra!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder