Tegning: ROAR HAGEN.

Debatt

Kronikk: En kuriositet i verdenshistorien

I morgen er det 200 år siden eidsvollsmennene overrakte Grunnloven til den nyslåtte kong Christian Frederik. Men på hvilken måte vil Norge utvikle seg de neste 200 årene? Professor Thomas Hylland Eriksen skriver her et fiktivt tilbakeblikk fra år 2214. Fra et nytt land - og under nytt navn.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

[DE NESTE 200 ÅR - fire skribenter om nasjonens fremtid.]

Tuomas Hylanderis Eriksson, professor i fortidsstudier, Det sentralnordiske universitet, Mariehamn

Vi skriver (snart) 17. mai, det blåser en mild bris fra sør, løvetannen i Det baltiske havs øyrike blomstrer, og som leserne vel har fått med seg, er året stadig 2214. Datoen betyr ikke mye for andre enn historikerne og særorganisasjonene, men for oss nordeuropeiske historikere klinger datoen som en fanfare.

Det er nemlig fire hundre år siden Norge fikk sin grunnlov, en lovsamling som gjennom hele sin eksistens ble betraktet, riktignok primært av nordmenn med nasjonalt sinnelag, som en av Europas mest progressive og demokratiske.

Historisk parentens

Tegning: MORTEN MØRLAND.

I dag fremstår alt som har å gjøre med Norge som et langt gjesp for skoleelevene, en historisk parentes for den jevne borger, en artig kuriositet i verdenshistorien.

Derfor er det verdt å minne om at Norge var en gedigen suksess for sine innbyggere gjennom praktisk talt hele sin eksistens helt frem til forfallstiden og den endelige splittelsen. De aller fleste innbyggerne identifiserte seg emosjonelt med landet. De trakk metaforiske ættelinjer fra sin egen tid og tilbake til et fjernt og arkaisk bondesamfunn, og de mest fantasifulle påberopte seg endog et identitetsfellesskap med vikingene.

På høyden av sin internasjonale innflytelse var Norge nettoeksportør av gode hensikter og petroleumsprodukter, mens landet kjøpte sine forbruksvarer fra Roma-alliansen og de østlige delene av Østasia. Det var et rikt, velorganisert og heldig land.

Hvorfor ikke tidligere?

Nordmennene elsket virkelig Norge. Over hundre år etter at dette landet opphørte å eksistere, kan det være vanskelig å forestille seg intensiteten i den nasjonale begeistringen, men kildene er entydige og ikke minst rikholdige. Grunnlovsdagen 17. mai ble, i første halvdel av det 21. århundret, markert av over 90 prosent av befolkningen, helt uten direkte tvang fra statens side. I dag anslås tallet til et sted mellom to og tre prosent. De fleste av arrangementene ville for øvrig ha vært umulige uten offentlig støtte.

Årsakene til den norske statens splittelse er gjenstand for hissige kontroverser i historikermiljøet, og dette er ikke en anledning for å gå inn i detaljer her. Men det kan være verdt å spørre seg hvorfor oppløsningen ikke skjedde tidligere. Alt tidlig på 2000-tallet må det ha vært åpenbart at de to delene av landet hadde glidd fra hverandre. I vest var økonomien dominert av petroleum. At stoffet bidro til miljøødeleggelser og klimaendringer, var det saktens nødvendig å nevne i festtalene, men slike bekymringer fikk ingen praktiske konsekvenser før det globale sammenbruddet i 2062, som dannet startskuddet for utviklingen av den verden vi kjenner i dag. De østlige delene av landet levde av statssubsidier, møtevirksomhet og symbolhåndtering.

Likevel skulle det altså ta hundre år før Vestlandet og Trøndelag etter ikke mindre enn tre folkeavstemninger, valgte å bli med i Nordsjøforbundet, hvorpå restene av landet stillferdig sluttet seg til Den nordiske føderasjon uten forutgående diskusjon. (Hadde de egentlig noe valg?) Det er uansett neppe mange i dag som lengter tilbake til den norske statsdannelsen, som i ettertid fremstår som nokså kunstig.
Kunnskapene om Norges-perioden kunne imidlertid ha vært bedre, og det gjelder både i de nordiske og de atlantiske delene av landet. Selv om dagens skolebarn fremdeles kjenner igjen den gamle norske trikoloren, det doble korsflagget der datidens svenske farger ble lagt oppå datidens danske, er det langt fra alle som klarer å plassere det i sin historiske sammenheng. (Det ble skapt i 1837 og var i alminnelig bruk fra 1905 til 2112.)

Språkskille

Enda tydeligere har utviklingen vært med hensyn til den språklige identiteten. Så sent som i siste halvdel av 1900-tallet var folk flest i stand til å forstå hverandre over hele Skandinavia, Hundre års separasjon har satt sine spor. På samme måte som kroatisk og serbisk i økende grad ble to tydelig atskilte språk utover på 2000-tallet, gikk østnorsk og vestnorsk hver sin vei på 2100-tallet. Når historikere fra Oslo og Stavanger nå møtes på internasjonale kongresser, hender det at de utveksler noen høflighetsfraser på sine respektive morsmål, men de slår raskt over til Globish.

Erindringen er kort i denne samtidsfikserte tiden, men de fleste av leserne er nok likevel klar over at den politiske enheten Norge eksisterte i litt over to hundre år, fra 1905 til den endelige splittelsen i 2112. Som kulturelt, forestilt fellesskap kunne Norge imidlertid føres tilbake til 1814, året som skapte Norge takket være en serie historiske tilfeldigheter. Det var, som sagt, et heldig land.

I 1814 hadde den franske imperialist Napoleon tapt krigene han selv startet, og ettersom Danmark var på den tapende siden, måtte dette landet straffes. Sverige, som var på den seirende siden mot slutten av krigene, måtte få en belønning, og hva var da mer nærliggende enn å gi denne europeiske makten et land som i størrelse og folketall tilsvarte Finland, som var tapt til russerne to år tidligere? Igjen må jeg få minne om at selv om disse kategoriseringene spiller liten rolle i dag, var de desto viktigere i industrialiseringens tidsalder, da de viste til opprinnelse og et fellesskap det var særlig viktig å holde fast på i en tid da mye ellers var i forandring.

Noe godt tross alt

I en slik situasjon er det lett å forstå at det raskt dannet seg en motstandsbevegelse i Norge da områdets elite fikk vite at svenskene hadde fått dem i premie for god oppførsel. Slik gikk det til at nasjonalismen fikk sin oppblomstring i Bergen, Trondheim og Christiania, som regional motstandsbevegelse, og det ligger således en historisk rettferdighet i at nasjonalismen i Norge mistet sin kraft i det øyeblikk da den ikke lenger hadde noe å gjøre motstand mot. Ved neste korsvei vil nok en svakere lut enn et globalt miljøsammenbrudd være å foretrekke, men faktum er ikke desto mindre at krisen i annen halvdel av det 21. århundret førte noe godt med seg i all elendigheten. Den lærte oss at det finnes større fellesskap enn de som er basert på slektskap og sted.

Og med disse ord vil jeg heve mitt glass fylt til randen av hjemmebrygget seljeøl, og utbringe en skål for den 21. Dalai Lama og for Gaia-føderasjonen av alt levende, men i dag skåler vi særlig for den østligste snippen av Nordsjøforbundet og den vestlige skalken av Den nordiske føderasjon.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder