BØYELIG: – Barnets beste er et edelt prinsipp. Problemet er at det blir brukt som en slapp ballong uten innhold som kan formes i alle retninger og fasonger. Foto:Karin Beate Nøsterud,VG

Debatt

Kronikk: To år og klar for barnehage

Gutten begynte i barnehage da han var ett og et halvt år. Barnehagen lå rett ved jobben min. Den første uken var forferdelig. Jeg satt på kontoret med hjertet halvveis utenfor, halvveis innenfor brystet. Utpå formiddagen hørte jeg en unge rope: mamma, mamma!

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fem år gammel

Kerstin Söderström, barnepsykolog ved Høgskolen i Lillehammer.

Det var ingen hvilken som helst unge, men min unge. Jeg kikket ut og der sto han, lille tassen, og så opp på huset som han visste var mamma sin jobb. Han skrek og protesterte på at jeg hadde forlatt han på et fremmed sted med fremmede mennesker. Han gråt, hentet seg inn, så litt resignert ut før han begynte å ule igjen: Mammaaaa!

«Det går over så snart du er utenfor synsfeltet», trøstet barnehagepersonalet. Men der sto han, to timer etter jeg hadde gått, og ville fortsatt til mamma. Hjertet var på vei ut vinduet, tårene rant mens jeg forsøkte å henge sammen: Der ute står gutten min og trenger meg. Her inne sitter jeg, barnepsykologen, og skal hjelpe barn og foreldre som strever.

Den store og lille verden

Kerstin Söderström. Foto: ,

Det var for 19 år siden. Som familie hadde vi ordnet oss fint med den nye tidskontoordningen innført i 1994. Den gjorde det mulig for oss å fordele permisjonen. Vi gikk ned i lønn og opp i trivsel. Likevel sto pjokken der, gaulet og ville ha mer. Jeg sto bak gardinen på jobben og var i tvil om han var klar for barnehage. Jeg likte jobben min, og jobben ropte etter meg. Vi hadde gjort vårt for likestillingen. Den hjemmeværende far fikk en tosiders i lokalavisen, og jeg fikk noen kommentarer om jeg ikke forsto hvor kort og umistelig småbarnstiden var.

I vår lille verden strevde vi med å finne balansen mellom ulike hensyn. På samme måte strever politikere med å forme en barne- og familiepolitikk som ivaretar både den store og den lille verden, som tar hensyn til likestilling, integrering og sysselsetting, og som setter barnets beste som det primære hensynet, slik barnekonvensjonen forutsetter at den skal gjøre.

Alle skyver barnets beste foran seg

Barnets beste er et edelt prinsipp. Problemet er at det blir brukt som en slapp ballong uten innhold som kan formes i alle retninger og fasonger.

I barneomsorgsdebatten kjemper barnets beste om prioritet sammen med prinsipper om likestilling hjemme og i arbeidslivet, verdi av omsorgsarbeid, integrering av innvandrerbefolkningen, næringslivets interesser og individets ansvar for velferdsstaten. Synspunktene og resonnementene er ulike, men alle skyver barnets beste foran seg. For at prinsippet skal få den betydning det skal ha, må det fylles med kunnskap om barns utvikling og behov.

Menneskets første leveår har avgjørende betydning for resten av livet. Viktigst er kvaliteten på den nære omsorgen. Nye metoder og sammenstilling av ulike kunnskapsområder, kombinasjonen av utviklingspsykologi og ny kunnskap om hjernens utvikling og funksjon, understreker barnets grunnleggende avhengighet av nære, kompetente omsorgspersoner. Mor og far er svært viktige for barnets trivsel og utvikling, kanskje viktigere enn vi liker fordi det begrenser den voksnes frihet?

Tilknytningsteori handler om hvordan båndene mellom barn og omsorgspersoner formes av relasjonen. Det er en teori om hvordan vi mennesker lærer å forstå oss selv og andre, og hvordan vi håndterer sterke følelser, stress og usikkerhet. De typiske måter foreldre og barn er sammen på, lager spor og mønster i barnets kropp og sinn. Først er sporene vage, etter hvert mer tydelige fram mot slutten av barnets andre leveår. For de fleste barn vil det være en fordel å slippe å forholde seg til mange ulike omsorgspersoner før tilknytningsmønsteret til foreldrene har satt seg.

Trygg base og havn

Da yngstemann sto og hylte ved porten i barnehagen, var det ikke fordi han var et utrygt barn. Han var utrygg bare i de fremmede omgivelsene. Men fordi han hadde mønster av trygghet i seg, kunne han ikke tro at vi ikke ville komme da han trengte oss, så han fortsatte å rope. Han kjente ennå ikke de voksne i barnehagen. Det var faren og jeg som visste hvordan vi skulle trøste og begeistre han. I tilknytningsteoriens språk var vi den trygge basen for utforsking og lek, og den trygge havnen for trøst og hvile.

Relasjonen til oss foreldre bærer våre nå voksne barn i seg som en del av deres sosiale væremåter. Den påvirker hvordan vennskap og kjærlighetsforhold arter seg, og hvordan de kommer til å te seg som foreldre i neste generasjon. Barndomserfaringer, på godt og ondt, har konsekvenser for hele livet, over flere generasjoner. Derfor er barnets beste så viktig.

Fra ord til handling

Vi tar denne kunnskapen på alvor hvis vi sørger for barnehageplass når det enkelte barn er modent nok mellom 16 og 24 måneder. Barn med utilstrekkelig stimulans og omsorg i hjemmet, eller av andre spesielle grunner, vil kunne trenge barnehagen som en alternativ omsorgsbase fra før de fyller ett år.

Vi må også satse på å sikre stabile relasjoner i de mest formbare årene gjennom å styrke helsestasjonen, foreldrestøtte og barnevern for de minste. Vi må legge til rette for at barnet får knytte nære bånd til begge foreldre. En tilknytningsrelasjon til to ulike, gode voksne utvider barnets erfaringsrepertoar og styrker dets sosiale kompetanse. Vi må legge til rette for fleksible overganger mellom omsorg i hjemmet og barnehage tilpasset det enkelte barns behov. Kortvarige omsorgsløsninger er sjeldent til barnets beste. Vi må sørge for at barnehagens innhold og kvalitet utvikles i tråd med de minste barnas behov for omsorgsrelasjoner.

Vi – foreldre, politikere og fagfolk – skal ikke peke på den andre, men sammen ta ansvar for barns beste, også når det går på bekostning av andre hensyn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder