Foto: ,

Kommentar

Forandring fryder nesten aldri

Det er knapt mulig å skape begeistring for at kommuner skal
slå seg sammen. Derfor må Stortinget ta ansvaret for å gjøre det. Når det ikke skjer, blir Oslo større, og sentraliseringen sterkere.

Nordmenn vil i økende grad bo sentralt, jobbe med dyktige kolleger i et godt fagmiljø, gå i teater, konserter og kanskje drukne litt i mengden - få være seg selv. I flere tiår nå har nordmenn stemt med bena, og gått fra små kommuner til store bysentra. Skal vi fortsette å ta hele landet i bruk, slik det er bred politisk enighet om, må noe gjøres med kommunestrukturen.

Globalisering og monstermaster

Det er ofte slik at politiske vedtak kommer mange til gode, men bare i små doser. Det er langt færre som føler de negative konsekvensene på kroppen. Men disse få opplever til gjengjeld konsekvensene svært sterkt.

Et eksempel er globalisering. Når arbeidsplasser flyttes ut, fordi varene kan produseres billigere i utlandet, merker det store flertallet av oss at disse varene koster mindre. Det kan være hyggelig, men det er ikke en stor forandring i livet. For de få som mister jobben, derimot, er endringen dramatisk.

Nettopp derfor er det lettere å mobilisere mot enn for globalisering. De negative konsekvensene er tydelige og lette å ta stilling til – mens fordelene smøres tynt utover.

Et annet eksempel er bygging av kraftmaster. Alle tjener på et bedre strømnett. Men de som får monstermastene i sin nærhet, har større interesse av å protestere enn strømkundene har av å juble.

Vi har litt av det samme bildet når det gjelder kommunesammenslåinger. Det er vanskelig å peke på konkrete og følbare fordeler. De er utydelige, og ligger inn i fremtiden.

Ulempene, derimot, er åpenbare. Makt flyttes fra nærmiljøet. Det kan bli lenger å reise til helsesjefen og skolesjefen. Og hvordan kan man vite at en ny og større kommune vil beskytte sykehjemmet i bygda, eller opprettholde grendeskolen?

Ansvarsfraskrivelse

Det er ikke rart at mange tenker at de vet hva de har, men ikke hva de får. Nettopp derfor har det nesten alltid vært sterk motstand mot kommunesammenslåinger.

Frem til 1960-tallet var det om lag 750 kommuner i Norge. Kommunestrukturen frem til da stammet fra en tid da sjøen var hovedfartsvei mange steder, mens de som bodde i innlandet, kjørte hest og vogn eller gikk til fots. Gjennom siste del av 1950-tallet og store deler av 1960-tallet ble det nesten 300 færre kommuner i Norge. Mange av sammenslåingene møtte stor motstand. Etter noen år ble ti av de sammenslåtte kommunene skilt igjen. De hadde rett og slett ikke klart å leve sammen.

I årene etter har det vært flere forsøk på å endre kommune-Norge. De store ansvarlige partiene; Høyre og Ap, er egentlig enige om at det må gjøres noe med antall kommuner i Norge. Det er åpenbart at Ap og Høyre burde satt seg sammen og blitt enige, og tatt upopulære men nødvendige avgjørelser for lenge siden. Men de har manglet det nødvendige motet.

I 1995 gikk det så langt at Stortinget vedtok at fremtidige kommunesammenslåinger bare kunne skje frivillig. Det må vi kunne kalle politisk ansvarsfraskrivelse av verste sort. Det er et overordnet politisk ansvar å sørge for at landet styres godt og effektivt. Det betyr blant annet at kommunene må være organisert på en måte som gjør at tjenestene blir best mulig for flest mulig.

Byer i Norge

Hele poenget må være å finne de gode, fornuftige og helhetlige løsningene. Og da må noen ta det overordnede ansvaret. Det vil aldri skje noe uten tvang. Det er for eksempel usannsynlig at en rik kraftkommune vil ønske å slå seg sammen med en fattig nabokommune uten slike inntekter. Men er det rettferdig at den kommunen som var så heldig å ha fossen hos seg, ikke skal dele med naboen?

Selvsagt er det ikke slik at alt blir bedre jo større det blir. Mange lokalsamfunn kan være vel så godt styrt som storbyer. Små kommuner er redde for å bli spist opp av de store. En øykommune der det bor noen få tusen mennesker regner ikke med at fastlandskommunen med flere hundre tusen innbyggere skal ta særlig hensyn dersom den lille slår seg sammen med den store.

En av dem som har jobbet mest med disse spørsmålene i Norge, professor Jørn Rattsø, har hevdet at det ikke er i de små kommunene i distrikts-Norge at behovet for forandring er størst. Tvert om, han mener det er de større byene og områdene rundt som må slå seg sammen. Det må være bedre at folk bor rundt i landet, i flere storbyer, enn at så mange flytter inn mot Oslo-området.

Les også: Professor utfordrer norske byer

Aps uklarhet

Kommunereformen er denne regjeringens store prosjekt. Prosjektet har kommet skjevt ut helt fra begynnelsen. Kommunalminister Jan Tore Sanner og hans folk har ikke godt nok klart å begrunne sitt ønske om sammenslåing. Samtidig har de lagt opp til at tvang bare kan brukes i helt spesielle tilfeller.

VG mener: Kommunereformen er Ernas store prøve

Det er heller ikke lett å forstå Aps posisjon. Partiet har alt å tjene på at kommunereformen blir gjennomført i denne stortingsperioden. Da er jobben fullført før partiet eventuelt kommer tilbake i regjering etter neste stortingsvalg – en jobb også Ap mener er helt nødvendig.

I stedet har Jonas Gahr Støre og hans folk skapt uklarhet om hva Ap egentlig mener. Dermed har de svekket de kreftene rundt om i kommunene som ser at det er helt nødvendig med forandringer.

Og de har økt risikoen for at det hele ender ut i nesten ingenting. Enda en gang.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder