PRESSER PÅ: Tyrkias muligheter til å bli fullverdig medlem av EU er minimale. Derfor bruker tyrkiske myndigheter migrasjonskrisen til å presse Brussel tilbake til forhandlingsbordet. Men det er større sjanse for at Norge blir EU-medlem, skriver VGs kommentator. Foto: Emmanuel Dunand Afp

Kommentar: Tyrkias EU-drøm er Brussels mareritt

Tyrkiske myndigheter bruker migrasjonskrisen til å presse frem det de kaller reelle medlemskapsforhandlinger med EU. Det reelle er at Norge kommer til å bli med i EU før Tyrkia.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Helt siden tyrkerne søkte om assosiert medlemskap i daværende EEC i 1959 og formelt startet forhandlinger i 1963, har vekslende presidentskap i Brussel og sendemenn fra Ankara jevnlig møttes for å enes om at det er mangt og meget og være uenige om. Ikke minst i det betente Kypros-spørsmålet.

I 1987 søkte Tyrkia om å bli fullverdige EU-medlemmer, og i 2005 hadde prosessen kommet så langt at man kunne begynne drøftelser om hvert enkelt av de til sammen 33 kapitler hvor tyrkerne må innfri.

I 2016 er status at åtte av disse saksfeltene i ti år har vært blokkert for videre forhandlinger av Det europeiske råd, i praksis EUs regjeringssjefer; på ni områder har et medlemsland brukt sin vetorett, og 14 kapitler er fortsatt «åpne», fordi det ikke har lykkes å komme frem til omforente løsninger. Kun på tre felt har Brussel og Ankara funnet hverandre. På 57 år. Fredagens avtale med EU om å åpne et nytt kapittel – som er så ukontroversielt at Kypros ikke kan legge ned veto – er kun en symbolsk gest. Reelle medlemsforhandlinger er det iallfall ikke.

Per Olav Ødegård kommenterer: «Tyrkia trekker i trådene»

EUs posisjon fortsatt er at de åtte blokkerte kapitlene – som blant annet handler om landbruk, fiskeri, samferdsel, finans, toll, utenrikspolitikk og kjerneområdet fri flyt av varer – ikke vil bli åpnet før Tyrkia kommer med konkrete innrømmelser om Kypros, og åpner havner og flyplasser for gresk-kypriotisk trafikk. Sannsynligheten for at Ankara fullt ut anerkjenner greske Nikosia synes like stor som at paven konverterer.

I tillegg har dagens regime et stykke igjen å gå når det gjelder synet på menneskerettigheter og ytringsfrihet, selv om EU for tiden også har noen synsforstyrrelser når det gjelder eget speilbilde.

VG-Kommentar: «Tyrkisk pepper»

De høyreorienterte regjeringene i EU-land som Polen og Ungarn har nylig implementert presselover som gir myndighetene anledning til håndfast inngripen overfor medier de ikke liker. Slik også Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan nettopp har gjort. Hans behandling av kurderne er heller ikke helt i tråd med europeiske idealer om menneskeverd. Samtidig må Europa selv gå på akkord med disse for å hamle opp med den ukontrollerte migrasjonsstrømmen til kontinentet.

Returavtalen med Tyrkia kan komme til å utfordre Flyktningkonvensjonen og grunnleggende juridiske prinsipper om individets rettssikkerhet, noe Erdogan også vet, uten at det bekymrer ham særlig.

Les også: Slik vil EU redde grensesamarbeidet

Tvert imot er denne utpressingssituasjonen EU har satt seg selv i Tyrkias eneste måte å komme i betrakting om EU-medlemskap på. I Brussel er det likevel tvilsomt at synet er særlig endret på kandidaten som uansett flyktningavtale fortsetter å ligge med 97 prosent av sitt territorium i Asia. Også i morgen vil man mene at Tyrkia er «for stort, for fattig og for muslimsk» til å bli medlem i Den europeiske union.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder