OMSTRIDT: – Hva er det som skjer når landets største avis avviser behovet for å ha en klar idé, tanke og mål med en krig landet har bestemt seg for å føre i et land som ikke truet Norge på noen måte, og fortsatt fem år senere, da det er klart at det meste gikk galt, insisterer på at de førte en bred debatt, spør kronikkforfatteren. Bilde fra opprørsbyen Misrata, ett år etter diktatorens fall.
OMSTRIDT: – Hva er det som skjer når landets største avis avviser behovet for å ha en klar idé, tanke og mål med en krig landet har bestemt seg for å føre i et land som ikke truet Norge på noen måte, og fortsatt fem år senere, da det er klart at det meste gikk galt, insisterer på at de førte en bred debatt, spør kronikkforfatteren. Bilde fra opprørsbyen Misrata, ett år etter diktatorens fall. Foto: Harald Henden , VG

Professor refser VGs dekning av krigen i Libya: Verdens gang og Libya

debatt
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

En rekke sentrale aviser har gitt støtte til forslaget om å granske hva som skjedde våren og sommeren 2011 da Norge var med på å bombe i stykker en stat i Afrika. VG er imidlertid mot en slik kritisk gjennomgang av Libya-krigen.

TERJE TVEDT, professor, Universitetet i Bergen

En rekke sentrale aviser har gitt støtte til forslaget om å granske hva som skjedde våren og sommeren 2011 da Norge – med oppslutning fra hele Stortinget, applaudert av alle de største avisene, og velsignet moralsk av Kirkens ledelse – var med på å bombe i stykker en stat i Afrika og skape mer kaos i en ustabil region. Det skulle nærmest bare mangle: Krigens mål var jo å fremme menneskerettighetene og demokrati i Libya, mens resultatet ble statskollaps og en islamist-regjering i Tripoli. Dessuten, journalistikkens oppgave er jo å finne ut hva som skjer. Det er spesielt sentralt viktig her, siden det dreier seg om en av de få beslutningene norske politikere har tatt som har fått verdenshistoriske konsekvenser.

VG er imidlertid mot en slik kritisk gjennomgang av Libya-krigen. Men ikke bare det: VG påstår også at artikkelen «Tausheten om Libya» – som startet diskusjonen om gransking – forvrenger sannheten. VGs leder 3.11.2015 påpeker at artikkelen jeg skrev er «omfavnet av mange». VG beklager dette, fordi de avviser nemlig fullstendig at flyangrepet på Libya «skjedde nærmest uten noen debatt eller kritisk pressedekning». De insisterer rett og slett på at «dette er ikke sant».

VG hevder i stedet at det motsatte var tilfellet: «Debatten om hva man skulle gjøre i Libya ... var bred og offentlig. Også i norsk presse.»

Les: Kokkvolds barometer

Regimeendring

Hvordan er det mulig for landets største avis å skrive dette på lederplass i 2015 og å tro at de kommer unna med det? For det første: VGs redaktør kan ikke ha forstått at den tiden er forbi da lederskribenters autoritet var slik at de bare kunne erklære hva som var sant, og så bli trodd. Dernest: De som vil kan lett finne min artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift på nettet, og da vil alle se at jeg ikke skrev om hva VG påstår jeg skrev om. Jeg var opptatt av debatten etter at regjeringen hadde vedtatt å gå til krig.

Det var et bevisst valg. For politikernes og pressens ivrige støtte til krigen er enda viktigere å forstå mot en bakgrunn av at F16-flyene var i gang å bombe, og på et tidspunkt da det var klart for alle at bombeaksjonen brøt med FN-mandatet og at målet var regimeendring, og da det var kjent at USAs forsvarsminister hadde slått fast at det ikke var noen etterretning som tilsa at Gaddafi planla noe folkemord.

Det jeg ville forstå var hvordan mediene og våre politiske ledere våren og sommeren 2011 likevel kunne beskrive krigen som en krig på vegne av verdenssamfunnet, for Det gode, for menneskerettigheter og demokrati. Artikkelen viser til kilder og siterer politikere, mens VG avfeier alt som usant, ved å vise til seg selv.
For det tredje: Og det er dette som er det mest urovekkende VG insisterer på at debatten forut for vedtaket om å gå til krig var «bred». VGs lederartikkel gir meg derfor anledning til å oppsummere hvordan pressen diskuterte Libya før krigen ble vedtatt. Jeg har gått gjennom alle lederartiklene i Dagbladet, VG, Aftenposten og Vårt Land i mars 2011, altså før Stoltenberg-regjeringen og de parlamentariske lederne over telefon lørdag morgen den 19.3. bestemte seg for å sende F16-flyene. Det var femten ledere i perioden, av disse hadde VG sju. Men hva sto det i dem?

Les også: Den fordømte regionen

Hvem var opprørerne?

Allerede den 9.3. skrev VG at Gaddafi og hans sønner var «i full gang med å ... drukne Libya i blod». Å karakterisere dette som en overdrivelse, er et understatement. I flere av lederne skrev VG om «opprørerne», men ikke én gang drøftes hvem disse «opprørerne» var. Ikke én leder drøftet Libyas svakhet som statsdannelse, og dens innvirkning på krigens forløp og resultat. De nevnte ikke geopolitiske rammer som oljeressurser, Gaddafi som en torn i øyet på islamistbevegelsen, eller Saudi-Arabias ønske om avlede oppmerksomhet fra innmarsjen i Bahrain. De diskuterte ikke en gang hva som var i Norges interesser; som oljeland eller som medlem av Schengen med interesse av stabilitet i Europas nærområder, eller hvordan krigsdeltakelse kolliderte med det imaget som bistand- og fredsnasjon Norge hadde brukt milliarder av kroner på å bygge opp. Avisen harselerte med «formalisten Støre» (som på dette tidspunkt fortsatt var skeptisk til å gripe inn i Libya) som «brukte folkeretten og FN-kortet som unnskyldning for ikke å handle» (17.3.2011).

Mellom den 19.3. og Stortingsdebatten den 29.3. som enstemmig sluttet opp om bombingen, var det 25 lederartikler i disse avisene, åtte av dem i VG. Også i denne perioden er det klare trekk: Fortsatt tok ingen av dem opp hvem opprørerne var. Ingen tok opp det geopolitiske spillet. Ikke en leder nevner Den afrikanske unions fredsinitiativ. De skrev ikke ett ord om hva som ville skje med FN om FN-mandatet ble undergravd.
Den 20.3.2011, dagen etter at Norge for første gang har gått til krig i Afrika, publiserte VG en leder som bør bli berømt: Situasjonen i Libya er akutt. «Da er handlekraft viktigere enn analyse. De gode analysene kunne også blitt verdiløse i det Bengazi var blitt et slaktehus.» VG – som altså beskylder meg for å forvrenge historien ved at jeg viser til at verken politikerne eller pressen på noe tidspunkt førte seriøse diskusjoner om hva som var krigens formål – skrev dagen etter at Norge hadde vedtatt å gå til krig for første gang i Afrika, at det ikke var tid for analyse!

Les også: Den norske bombesikkerheten

Har ingenting lært

Hva er det som skjer når landets største avis avviser behovet for å ha en klar idé, tanke og mål med en krig landet har bestemt seg for å føre i et land som ikke truet Norge på noen måte, og fortsatt fem år senere, da det er klart at det meste gikk galt, insisterer på at de førte en bred debatt. Hvor forvirret VG var kommer også tydelig til uttrykk i deres fortolkning av mandatet for krigen. Den 27.3. skrev de at FN mandatet la opp til å få Gaddafi «fjernet fra makten». Tre dager senere hadde de kommet til motsatt konklusjon: Den 30.3 skrev de at FNs mandat ikke går ut på å «fremtvinge et regimeskifte». De hadde altså på tre dager diamentralt motsatt synspunkt på det aller viktigste strategiske spørsmålet i hele krigen, men ingenting av det de skrev tilsier at de forsto det. Og enda mer talende: De forstår det ikke nå heller.

Les også: Libya ble sviktet ETTER intervensjonen

VGs leder fra november 2015 avslutter med at forfatteren av analysen, altså jeg, ønsket at «Gaddafi burde fått holde på». La gå at språkets presisjonsnivå ikke er mulig å forholde seg til. Men mer interessant: VG prøver å desavuere kritikeren moralsk. VG tviholder altså på den samme enkle verdikonflikten som dominerte tenkningen i 2011: Enten var man for bombing og demokrati eller så var man for Gaddafi og diktatur. Jeg derimot støttet FN-resolusjonen, men ikke måten den ble iverksatt på.

Mens for eksempel Underhuset i London gjennomfører en kritisk gransking av britisk Libya-politikk, vil ikke VG ha noe slikt i Norge. Det er ikke nødvendig her, for debatten var så «bred». VGs lederskribent har altså ingenting lært og kan heller ingenting lære, fordi han i egne øyne ikke har noe å lære.

Denne artikkelen handler om